Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20141204/ARTICLE/141209976

Kikker man Nina Witoszek etter i kortene, finner man kildemanipulering og tendensiøs lesning, skriver Oscar Dybedal.

Den uredelige professoren

Av Oscar Dybedahl

Publiseringsdato: Torsdag 4. desember 2014

Seksjon: Med andre ord

Ukritisk kritiker: Nina Witoszek har gjentatte ganger anklaget Slavoj Žižek, Noam Chomsky og andre venstreintellektuelle for å være totalitære. Men hvordan står det egentlig til med professorens kildekritikk? Foto: Linda Bournane Engelberth

Nina Witoszek har ført en hardnakket kampanje mot diverse venstreintellektuelle de siste årene, deriblant Herbert Marcuse, Michel Foucault, Noam Chomsky og Slavoj Žižek. Det er vel en beskjeftigelse så god som noen, og jeg vil ikke kommentere det politiske innholdet i disse kritikkene. Problemet er at Witoszeks intervensjoner allerede feiler på nivået til akademisk redelighet og bidrar – om noe – til en fordumming av debatten. Ved kontekstløs sitering, manipulering av sitater og løgn om det samme, har Witoszek gjort seg skyldig i forskningsjuks.

Witoszek er ikke en tilfeldig samfunnsdebattant, hun er ansatt som professor ved Universitetet i Oslo. Det er verdt å merke seg at studenter ved samme institusjon trues med utkastelse dersom de bryter de akademiske redelighetsprinsipper Witoszek gjentatte ganger har forbrutt seg mot.

Et særlig angrepspunkt i polemikken er den slovenske filosofen Slavoj Žižek, som kanskje særlig er kjent for sine populariseringer av Georg W.F. Hegel, Karl Marx og Jacques Lacan gjennom analyser av film og politikk. Witoszek forsøker generelt å vise Žižek som en totalitær og innholdsløs sofist. Dette er en morsom selvmotsigelse. På den ene siden er Žižek triviell og fullstendig uten innhold – bare en komiker for venstrevridde akademikere. På den andre er han en totalitær trussel vi må vegre oss mot.

Witoszek angriper Žižek i et oppslag i Klassekampen med tittelen «Intellektuell dekadanse» 10. september i fjor. Én ting er den merkelige strukturen til denne kritikken. Nesten hele innlegget er viet generelle beskrivelser av dekadanse som fenomen og romslige refleksjoner rundt Žižeks uttrykksmåter og framtoning. (Han sikler visstnok.) Witoszeks faktiske kritikk av Žižek er sparsommelig og kan derfor siteres i sin helhet:

«I ‘Living in the End of Times’ (2011) feirer han Maos kultur­revolusjon og berømmer Røde Khmer for å forsøke et totalt brudd med fortiden. Sant nok involverte prosjektet drap og tortur i massiv skala, men det er ikke årsaken til dets fiasko. ‘Røde Khmer var, på en måte, ikke radikal nok’ blir vi fortalt, i det at de ‘ikke oppfant noen ny form for kollektivitet’.»

Žižek er altså ikke kritisk til Røde Khmers tortur og massedrap, og hevder attpåtil at de ikke var radikale nok. Hvordan stiller det seg om vi undersøker det faktiske sitatet? Witoszek hevder Žižek berømmer Røde Khmer for sitt forsøk på et totalt brudd med fortiden. Og rett nok skriver han: «Det eneste som kan sies til fordel for Røde Khmer, er at de gikk til siste slutt, til det ekstreme i en samfunnsendring så grundig som det er mulig å forestille seg (…).» Men dessverre utelater hun konklusjonen i samme setning: «og resultatet ble et mareritt» («Living in the End Times», side 389).

Etter konstateringen av at Røde Khmers regime var et mareritt, følger refleksjonen Witoszek siterer, der Žižek hevder de på en måte ikke var radikale nok. La oss sitere resten, for å se innholdet i Žižeks forherligelse av Røde Khmers regime:

«De fant ikke opp en ny form for kollektivitet, de erstattet bare den gamle orden med et primitivt regime av egalitaristisk kontroll og hensynsløs utbytting, der samfunnsforholdene ble redusert til det mest elementære paradoks ved maktens obskønitet – Røde Khmer behandlet i praksis seg selv som en illegal obskønitet: å granske den statlige maktstrukturen ble betraktet som en forbrytelse.»

Žižek avslutter med å beskrive regimet som en slags gangstervirksomhet, en maoistisk «Cosa Nostra» (s. 390). Det Witoszek framlegger som sympatisering med Røde Khmer er altså i virkeligheten en streng kritikk. Dette ville kommet utvetydig fram om hun bare hadde inkludert et par ord videre i sine siteringer. Kildebruken virker altså ikke bare tendensiøs, men løgnaktig.

Witoszek omtaler også Žižek i artikkelen Den totalitære sofist – Tilfellet Slavoj Žižek, i boken «Intellektuelle og det totalitære» (2014). Også denne artikkelen er for det meste generelle refleksjoner om sofisme og Žižeks stil. Noen få steder presenterer hun sitater for å understøtte sitt syn på Žižek som en totalitarist.

Først anklager Witoszek «Living in the End Times» for å ignorere brutaliteten utført av de sosialistiske statene: «Å nevne disse forbrytelsene ville undergrave Žižeks argument, så han lar disse tingene forbli usagt.» («Intellektuelle og det totalitære», s. 263). Dette er, igjen, oppspinn. Alle lesere av Žižek vet at refleksjoner om stalinismens institusjonaliserte paranoia og realsosialismens mangler er noe av det Žižek gjennomfører oftest – iblant til det kjedsommelige.

Vi har allerede sett at boken inneholder en kritisk diagnose av Røde Khmer. Videre, «stalinisme» nevnes og analyseres kritisk i flere titalls passasjer i samme bok.

Witoszek hevder videre at Žižek «tåkelegger historiens skrekkeligheter», og at han «gjør millioner av menneskeliv, som ble avstumpet av vold eller knust av den totalitære terroren, om til rent tøv» (s. 263). Passasjen av Žižek som er skyldig i dette, siteres slik av Witoszek:

«Kunsten å identifisere en kulakk ble slik ikke lenger et spørsmål om objektiv samfunnsanalyse: det ble en slags kompleks ‘mistankens hermeneutikk’ om å identifisere et individs ‘sanne politiske holdninger’ skjult bak hans eller hennes misvisende offentlige erklæringer.» (s. 73, min oversettelse.)

Det er ikke enkelt å se hvordan anklagen henger sammen med sitatet. Hvordan er dette en tåkelegging av skrekkeligheter som gjør menneskene knust av totalitær terror til tøv? I virkeligheten er dette en kritikk av den stalinistiske terroren.

Igjen ville dette kommet fram dersom Witoszek hadde sitert Žižek på en skikkelig måte. Hun setter – igjen i strid med prinsippene for skikkelig kildepraksis – et punktum der sitatet i virkeligheten fortsetter videre: «… slik at Pravda måtte innrømme at ‘selv de beste aktivister kan ofte ikke identifisere kulakken’». Det var umulig å utpeke en kulakk fordi kategorien «kulakk» – i den stalinistiske propagandaen – hadde mistet all konkret bestemmelse. («Kulakk» var en nedsettende betegnelse for det øvre sjiktet av bønder i Sovjetunionen.)

Žižek viser hvordan kampanjen mot kulakkene som klasse ble ledsaget av en innføring av termen «subkulakk», personer som i ideologisk eller annen forstand fungerer som kulakker. Dermed får en underkategori under kulakk (subkulakk) større utbredelse enn sitt moderbegrep – et filosofisk paradoks med den politiske konsekvens at det ble mulig å finne kulakk-fiender overalt og ingensteds samtidig.

Žižek analyserer for øvrig stalinistisk kommunisme som en «industriell produksjon av lik», og hevder i «Slavoj Žižek Presents Mao – On Practice and Contradiction» at Mao har en instrumentell innstilling der det blir legitimt å ofte halvparten av kineserne som midler for bestemte mål (industrialisering, forsvar mot USA).

Witoszeks lemfeldige kildepraksis i kritikken av Žižek er intet enkelttilfelle. I artikkelen Den totalitære fristelsens anatomi i «Venstre-ekstremisme: Ideer og bevegelser» retter hun skytset mot den tyske filosofen og sosiologen Herbert Marcuse. Han hevdet – ifølge Witoszek – at verken «eksisterende samfunnsinstitusjoner eller noen form for opposisjon til sosialismen skulle tolereres» (s. 342), og han åpnet for vold som en form for intoleranse. For Witoszek stod han dermed ikke langt unna Stalin, i hvert fall representerte han «nettopp det som gjorde stalinismen så grusom» (s. 343).

Witoszek impliserer at Marcuses kritikk av toleransen inne­bærer forsøk på sensur og voldelig undertrykkelse av sosialismens motstandere. Videre hevder hun at han likestiller vestlige forbrukersamfunn med stalinistisk terrorisme.

Teksten som siteres til fordel for disse påstandene, er boken «Om toleranse – kritikk av den rene toleranse» (1969). Tross Witoszeks anklager om at Marcuse sidestilte undertrykkelsen i vestlige forbrukersamfunn med Sovjetunionens, hevder han i boka eksplisitt at en «demokratisk toleranse» er langt mer human enn en «institusjonalisert intoleranse» som «ofrer rettig­hetene og frihetene til levende generasjoner av hensyn til framtidige generasjoner» (s. 98). Dette er en direkte sammenlikning av toleransen i vestlige demokratier med «realsosialismens» intoleranse, der han klart foretrekker det første.

Witoszek opplyser dessverre ikke om noe av dette. Marcuses poeng er at disse – demokratisk toleranse (vesten) og institusjonalisert intoleranse (Sovjetunionen) – ikke er de eneste alternativene, toleransen kan utvikles i en ny og frigjørende form. Politisk går fokuset konsekvent i demokratisk og antielitær retning, for eksempel her: «alternativet til den etablerte halvdemokratiske prosessen er ikke et diktatur eller en elite, hvor enn intellektuell og intelligent, men kampen for et ekte demokrati. En del av denne kampen er en kamp mot toleranseideologien som i virkelig­heten foretrekker og forsterker status quo i form av ulikhet og diskriminering» (s. 136, min utheving). Med sin kreative siteringspraksis stiller Witoszek Marcuse fullstendig på hodet.

Også den anarkistiske sosialisten Noam Chomsky er mål for Witoszeks polemikk. I «Venstre-ekstremisme: Ideer og bevegelser» anklages Chomsky for å være en støttespiller for Pol Pot, som hun hevder ble støttet av «det nye ytre venstre mer allment», tross rapportene om folkemord (s. 344). Videre hevder hun at Chomsky sympatiserte med Maos Kina, som han beskrev som et «relativt levelig» og «rettferdig samfunn» (s. 343).

Chomsky er en anarkist som avviser legitimiteten til statlig makt som sådan. Å gjøre han til en totalitær støttespiller av slike tiltak, virker derfor noe urimelig. Et spørsmål for seg – som bør holdes adskilt – er om Chomsky har beskrevet Røde Khmers handlinger på en apologetisk måte. Uansett viser ikke Witoszek engang til noe sted der Chomsky skal ha «støttet» Pol Pot. Likevel gjentar hun stadig anklagen: «Chomsky som applauderte Pol Pot (…)» er for eksempel en slengbemerkning i «Den totalitære sofist – tilfellet Slavoj Žižek» (s. 257).

Videre bør det nevnes at Røde Khmer mottok omfattende materiell- og pengestøtte fra USA for å gjenopprette sitt maktvelde i Kambodsja. Pol Pot-regjeringen ble anerkjent av Norge og FN som Kambodsjas legitime regjering. Om vi skal fordele skyld for apologetiske holdninger til Pol Pot, må vi altså begynne med bjelken i vårt eget øye, nemlig våre egne myndigheter og våre allierte.

I motsetning til Chomsky – som for så vidt ble kritisert av Žižek for å ha vært med på denne Pol Pot-apologetiske balletten (Žižek hevder i en polemikk mot Chomsky at han burde ha gjennomskuet at det foregikk massedrap i Kambodsja) – hadde apologetikken til det politiske sentrums konkret politisk betydning.

Når det gjelder Chomskys Mao-apologetikk der han «forherliget» Maos Kina som et «relativt levelig» og «rettferdig samfunn», viser Witoszek til en artikkel av Chomsky i «American Power and The New Mandarins» (1969). Dette er overraskende, av flere grunner. For det første finnes ikke noe slikt sitat i boken. For det andre viser hun til en artikkel som ikke engang handler om Kina eller Mao, men som er en refleksjon over Vietnamkrigen og protestene mot den. Siden hun bruker dette som kilde for å hevde Chomsky som totalitær, kan det være hensiktsmessig å sitere hva Chomsky faktisk skriver om vold i «American Power and The New Mandarins»:

«Argumentet for at motstanden til krigen burde være strengt ikkevoldelig virker for meg overveldende. Vold er en absurd taktikk. Ingen kan konkurrere med myndighetene på dette området, og bruken av vold, som helt sikkert mislykkes, vil bare skremme og fremmedgjøre de som kan nås og oppfordre ideologene og administratorene av tvangsmessig undertrykkelse» (s. 374). Der har vi det.

Witoszeks tendensiøse gjennomganger ligger til grunn for konklusjoner som dette: «Det fantes en klar sammenheng mellom glorifiseringen av vold som går igjen i ideene til Marcuse, Chomsky og Foucault og bruken av vold hos Black Panters i USA, Brigate Rossi Italia og Rote Armee Fraktion (RAF) i Vest-Tyskland. (…) Revolusjonens intellektuelle sjokktropper og deres teorier var slik alt annet enn uskyldige: De inspirerte liv, død og bevegelser.» («Venstreekstremisme: Ideer og bevegelser», s. 345).

Hun er så revet med av egen patos at akademiske prinsipper om redelig kildebruk og argumentasjon forsvinner ut av vinduet. Isolerte ord og uttrykk rives ut av setningen de inngår i, slik at deres meningsinnhold kan snus på hodet. Påstander tillegges pamfletter som hevder det stikk motsatte. Sitater oppgis med referanse til bøker der disse ikke finnes overhodet.

Den røde tråden i Witoszeks argumentasjon i disse eksemplene er kontekstløshet, forvrenging og uredelighet. Dette er uverdig praksis for en professor og profilert samfunnsdebattant.

Men det er ikke bare Witoszek som har syndet. I ethvert tilfelle er det redaksjonens ansvar å gå argumentasjon og kildebruk etter sømmene. Både Dreyers Forlag og Klassekampen har slik forsømt sine redaksjonelle plikter.

FAKTA

Nina Witoszek

• Nina Witoszek (født 1954) er professor og forskningsleder ved Senter for utvikling og miljø, UiO.

• Hun har tidligere undervist i komparativ kulturhistorie ved National University of Ireland i Galway og ved Det europeiske universitet i Firenze. Hun har vært stipendiat i Uppsala, Cambridge og Oxford, og gjesteprofessor ved Stanford University.

• Witoszek, som flyktet fra Polen i 1983, har etter hvert fått en sentral stilling i norsk samfunnsliv. Hun mottok Fritt Ords pris i 2005, og ble kåret til en av Norges ti viktigste intellektuelle av Dagbladet i 2006.

• I denne teksten går Oscar Dybedahl i dybden på noen av Witoszeks tekster om Slavoj Žižek, Herbert Marcuse og Noam Chomsky – og gir eksempler på selektiv og uredelig kildebruk.

Forfatteren:

• Oscar Dybedahl (f. 1990) studerer filosofi ved Universitetet i Oslo og sitter i redaksjonen i Radikal Portal.