Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20140812/ARTICLE/140819984

Rap som hater kvinner?

Av Martin Bjørnersen

Publiseringsdato: Tirsdag 12. august 2014

Seksjon: Meninger

Atlanta style: Outkast spilte på Amfiscenen under Øyafestivalen på Tøyen 7. august. Norske konsertanmeldere har fått kritikk for å overse den åpenbar sexismen i showet. Foto: Anniken C. Mohr

OUTKAST: Vulgært? Kanskje. Sexistisk? Neppe. Kritikerne forstår ikke Outkasts referanser, skriver Martin Bjørnersen.

Kronikk

I et debattinnlegg i VG 10. august spør skribentene Tonje Haabeth og Ingvild Mangseth Gjul hvorfor en samlet norsk anmelderstand tiet stille om det de selv (og deler av svensk presse) omtaler som åpenbar sexisme under Outkasts konsert på Øyafestivalen 7. august. Jeg kan ikke svare for mine kolleger, de hadde dessuten for det meste langt færre tegn til rådighet enn de cirka 6000 jeg brukte på konserten i mandagens utgave av Klassekampen Musikkmagasinet. Men selv valgte jeg å bruke plassen jeg hadde til rådighet til å skrive om musikken til Outkast og fremførelsen av den. I den sammenhengen var de elementene som nevnes særlig vesentlige eller dominerende forrige torsdag, men jeg skrev opprinnelig en setning (som måtte kuttes) om det som ble projisert på scenen av ansiktsløs kvinnekropp – nettopp fordi det faktisk var musikalsk relevant: «Mens storskjermen blåser opp allerede ekstremt proporsjonert kvinnelig anatomi til absurde dimensjoner – som et klart nikk til særlig «Speakerboxx» (men også Outkasts musikk generelt) sine tydelige forbindelser til det særpregede lydbildet fra Atlantas strippeklubber (både DJ-stil og sjangeren Atlanta bass).»

Det som ser ut til å ha gått Haabeth og Mangseth Gjul hus forbi (kanskje fordi deres skribentvirksomhet så vidt jeg kan google meg frem til pleier å være på helt andre felt enn det musikalske) er at dette med andre ord ikke var umotivert kvinnelig nakenhet (som jeg har en viss forståelse for at publikummere kan gå lei av, eller endog bli provosert av som virkemiddel), men en nøyaktig plassert del av et visuelt show som også ellers fokuserte på å knytte musikken til konkrete fysiske omgivelser den hørte hjemme i. Hjemme i stua, i omgivelsene fra de gamle private familiebildene – eller i strippeklubben. En arena som altså, i motsetning til i Oslo, ble et arnested for musikalske nyvinninger i Atlanta – et lydbilde som særlig preger nettopp musikken på «Speakerboxx», og det var da også i all hovedsak under fremførelsen av disse låtene fokuset på kropp forekom.

Dette forventer jeg for så vidt ikke at publikum på en festival skal kjenne til, men folk som får betalt for å skrive om popmusikk og popkultur burde kjenne til dette. Når det er sagt, skjønner jeg godt at den umiddelbare reaksjonen på å få en 10–15 meter stor ræv midt i fleisen, kun for de aller færreste vil være en umiddelbar assosiasjon til Atlanta bass. Og at det for enkelte vil fremstå som en provokasjon, eller vekke ubehagelige eller trøblete assosiasjoner, er for så vidt heller ikke uforståelig (selv om jeg ikke finner mer en løst anekdotisk «bevis» for Haabeth/Mangseth Gjuls påstand om at et udefinert «flere» skal ha forlatt konserten i protest. Jeg så ingen forlate området, heller ikke de jeg kjenner som faktisk reagerte på denne delen av showet). Men en god tommelfingerregel i møte med ethvert kunstuttrykk, er vel å spørre seg selv hva dette skal bety, hva kommuniseres, hva er symbolikken – ligger det noe annet bak her enn det blikket mitt er trent til å tolke dette som?

Når Haabeth/Mangseth Gjul karakteriserer opptredenen som en «intellektuell fornærmelse» lukter det av en altfor utbredt misforståelse, også blant dem som faktisk arbeider innen det popkulturelle feltet, og dessverre særlig i møte med afroamerikanske kulturuttrykk, eller andre uttrykk som ligger litt utenfor våre egne trygge faste rammer: «Jeg skjønner ingen av referansene her – så dette må da være fryktelig endimensjonalt!»

Så skal det sies at også en vant rapkonsertgjenger følte – om ikke et ubehag, så i hvert fall mild irritasjon og kjedsomhet når såpass avanserte musikere som Outkast tydde til det utslitte trikset med å invitere kvinnelige publikummere opp for å danse på scenen, og ja, den innledende trusevitsen til André 3000 ga en flau smak i munnen. Men inntrykket av dette opptrinnet ble nyansert en smule når André etter endt dans takket hver eneste av de inviterte publikummere og poengterte for resten av publikum hvor mye mot som krevdes for å ta steget opp på scenen. Apropos å betrakte kvinner som individer, ikke bare kropp. Så er da også Outkast blant de mannlige låtskrivere i sitt format de siste tjue årene som virkelig har fylt sine låter med et bredt spekter av kvinneportretter (og da snakker jeg ikke bare om innen egen sjanger). I Outkasts låter, som i virkeligheten, kan kvinnen være mor, datter, frihetskjemper, arbeider – eller seksualobjekt. Og det ene utelukker ikke noe av det andre.

Det er vel også verdt å minne om at Outkasts sceneproduksjon gikk fri av en litt mer substansiell feministisk kritikk som har vært rettet mot festivalscenene denne sommeren – med tre kvinner av fire musikere på scenen, som mildt sagt hadde en litt annen funksjon enn som ansiktsløs «pynt».

Hva det faktum at André 3000 på sin fritid liker å gå på strippeklubb (slik han gjorde før konsert i Norge, og etter konsert i Sverige) har med saken å gjøre, begriper jeg heller ikke. Men om man virkelig skal dra denne debatten så langt ned i søla, kan jeg vel si at jeg med egne øyne har sett norske artister med trygt formaterte offentlige holdninger og estetikk behandle kvinner langt mer respektløst på privaten enn det jeg har hørt foregikk på strippeklubben med André 3000, fra dem som var der med ham.

Til sist litt om begrepsbruk i Haabeth/Mangseth Gjuls innlegg. Det som foregår på scenen beskrives med eskalerende adjektiver som for denne leser ser ut til å spinne litt ut av kontroll. Drøyt? Om man har levd et svært beskyttet liv, kanskje. Vulgært? Joa. Tacky? Smakssak. Sexistisk? Bør underbygges bedre. Men til sist: Misogyni. Virkelig? Vet dere betydningen av det ordet? Altså kvinnehat? Jeg er spent på den logiske tankerekken som kan knytte noe som helst som foregikk på Øyascenen den kvelden til hat mot kvinner. Jeg finner den i hvert fall ikke i Haabeth/Mangseth Gjuls innlegg.

djlada@gmail.com