Print URL: http://www.klassekampen.no/article/20131204/ARTICLE/131209987

Målstyrt ungdom

Av Lars Risan, far

Publiseringsdato: Onsdag 4. desember 2013

Seksjon: Meninger

LANGT OPP: Det er vanskelig nok å treffe ett mål, om man ikke skal ha flere hundre andre å forholde seg til på samme tid. Foto: Colourbox

Norske 8.-klassinger har nå ikke bare ett, men 296 mål de må nå i løpet av tre uker på skolen.

kronikk

Det var en søndag for et par uker siden at jeg og min sønn i 8. klasse skulle ta en titt på neste ukes ukeplan, «arbeidsplanen», kjent som «a-planen», for å se på hva han hadde i lekser og når han burde gjøre dem. Vi klikket oss inn på Engebråten skoles nettsted, «Fronter». Der fant vi ikke noen ukeplan, men en melding om at a-planen var byttet ut med nettsider i Fronter, en side for hvert fag. 13-åringen brøt ut noe sånt som «helvete, nå har de byttet ut a-planen med Fronter, nå som jeg endelig hadde lært meg å bruke a-planen.» Han ikke bare sa det, han gråt det. Han klikket seg inn på de ulike fagene, og tårene sprutet.

Jeg har ikke barn som elsker å gjøre lekser, a-planen har aldri vært noe kjært dokument hjemme hos oss, og ingen av oss liker papirformatet bedre enn data. Så den gråten forbauset meg. Hva er det som skjer? Hva er det som er nytt?

Mengde er åpenbart viktig, så jeg ville finne ut hvor mye informasjon som lå på alle fagenes nettsider, for 8. klasse, for en treukers periode. Jeg kopierte og limte alle fagsidene inn i et tekstdokument, og fjernet alle bilder, bare for å få et inntrykk av hvor mye tekst det var snakk om. Dokumentet ble 30 A4-sider langt. Vi kan kalle det fronterplanen. A-planen var på fire sider, og hjemme hos oss syntes vi den var kompleks nok.

Noe av det mest slående ved den fronterplanen jeg har laget, er en lang serie «mål». Det er tre typer mål. De heter «kompetansemål», «læringsmål» og «kjennetegn på måloppnåelse». De består av korte setninger, enten satt opp som kulepunkter, eller som tabeller. Her er to tilfeldig valgte eksempler: Kompetansemål, norsk; «planlegge, utforme og bearbeide egne tekster manuelt og digitalt, og vurdere dem underveis i prosessen ved hjelp av kunnskap om språk og tekst», læringsmål, gym; «kunne grunnleggende regler i volleyball».

De som heter «kjennetegn på måloppnåelse» er satt opp i en tabell som har tre kolonner, «liten», «middels» og «høy». Kjennetegn på måloppnåelse, gym, middels, er for eksempel «Eleven har deltatt og viser tilfredsstillende forståelse for reglene i volleyball».

Jeg teller det totale antallet «mål» i hele dokumentet. Det er til sammen 45 kompetansemål, 69 læringsmål og 182 kjennetegn på måloppnåelse. Til sammen 296 mål. 296 setninger av typen som jeg har gitt tre eksempler på ovenfor.

Jeg presenterer denne mengden for lærerne på et foreldremøte om nye Fronter. De blir overrasket. De har ikke tenkt på at de har produsert det som til sammen utgjør et 30-siders dokument med 296 målformuleringer.

Det er noen sammenhenger mellom disse målene, som dere kan se av de to volleyballmålene over (som ikke dreier seg om å få ballen over nettet). Men språkbruken i de målene som barna skal forholde seg til er også ganske komplisert. Et kjennetegn på «måloppnåelse» er «teksten har god syntaks, godt formverk, god rettskrivning og nyansert tegnsetting». 13-åringen forteller sin mor: «Her skjønner jeg ordene ’teksten’, ’har’, ’god’, ’godt’ og ’og’». Han la nok til litt vrangvilje her, men summen av alle målene som presenteres utgjør en avsindig kompleks meningsstruktur. Bare under faget engelsk er det to a4-sider med mål av typen «Kunne bruke sjangerkjennetegn til en argumenterende tekst».

Ikke bare er mengden «mål» i fronterplanen overveldende, men hele målregimet formulerer en grunnleggende mistillit til elevens egne mål, meninger og motivasjoner. Leksene heter ikke bare oppgaver, de heter «oppgaver for å nå målene». Å, ja! Elevene skal ikke bare gjøre leksene, de skal gjøre det av bestemte grunner. Målene for det de skal gjøre skal bestå av lærernes kulepunkter.

Unger er som folk flest, de er forskjellige, og takler sikkert den nye fronterplanen ulikt. Et eksempel på dette fikk vi på foreldremøtet hvor den ble presentert. Læreren hadde tatt med seg elever, to jenter, opp på scenen, slik at vi foreldre kunne se hvordan de brukte den nye Fronter. De fortalte at de syntes det var fint å få kompetanse- og læringsmålene først, øverst på siden, for så å skrolle ned til oppgavene for å nå disse målene. Vi kan anta at de mente det av hele sitt hjerte.

Min sønn fnyser høylytt av disse målene. Også han mener det av hele sitt hjerte. Forskjellen på disse reaksjonene er klassisk innen pedagogikken, og gjenspeiler forskjellen på den mennesketypen som helst drives av egne mål versus den typen som drives av plikt, det vil si av andres mål. Den norske skolen har blitt kritisert for å legge bedre til rette for den som er pliktoppfyllende, heller enn den som drives av egne mål. Litt stereotypisk kan vi si at skolen legger bedre til rette for den «pliktoppfyllende jenta» enn for den «rampete gutten».

Vi bør spørre oss to spørsmål: Er det ikke minst like viktig å stimulere den «pliktoppfyllende jenta» til å finne sine egne mål som det er å lære den «rampete gutten» at noen plikter må man bare møte, selv om man ikke har lyst? Og så må vi spørre oss: Er det rimelig å forvente at 13-åringer i det hele tatt, pliktoppfyllende eller ikke, virkelig skjønner setningen «teksten har god syntaks, godt formverk, god rettskrivning og nyansert tegnsetting»?

Jeg tror ikke det, med et og annet unntak. Jeg tror heller at det Engebråten skole legger opp til er en lydighet hvor de fleste elevene ikke engang skjønner de målene de blir bedt om å nå. Oppover i systemet bør man vise lydighet: eleven følger lærerens mål, læreren følger rektorens mål, rektoren følger kommunens undervisningsetat, som igjen følger Utdanningsdirektoratet, som til slutt følger PISA-undersøkelsens krav til måloppnåelse. Nedover i systemet utfører man kontroll, og da delegerer man ikke genuint ansvar, fordi det forutsetter tillit. Tillit til at den man delegerer til er i stand til å formulere sine egne mål, og å gjennomføre dem. Jeg tviler på at skolen kommer til å lykkes i å definere alle barns mål i livet, for da definerer man også deres mening med livet. Det er likevel tragisk at de prøver.