Print URL: http://www.klassekampen.no/34251/article/item/null/krigen-mot-islam

Krigen mot islam

Av Karin Haugen og Christiane Jordheim Larsen

Publiseringsdato: Tirsdag 21. februar 2006

Seksjon: Kultur og medier

I kjølvannet av striden om karikaturtegningene stiller Klassekampen spørsmålet om en kulturkamp mot islam er på trappene i Norge.

Etter en drøy måned med brenning av flagg og ambassader og en opphetet debatt om grensene for ytringsfriheten her hjemme, ser karikaturstriden ut til å blåse over for denne gang. I motsetning til Danmark, der motsetningene mellom islam og «det danske» fremdeles er steinharde, har den norske regjeringen hatt forsonende møter med Islamsk Råd.

Men regjeringens forsonlige dialogorienterte politikk har blitt kritisert. Kritikerne spør: Er tegningene et tegn på at det finnes større – og kanskje uløselige – motsetninger mellom islam og såkalte «vestlige verdier» som ytringsfrihet og demokrati?

Motsetninger som vi i Norge til nå ikke har tatt på alvor?

Hege Storhaug i Human Rights Service i Norge og den drapstruede nederlandske politikeren Aayan Hirsi Ali er to av de mest kompromissløse islamkritikerne, men også Fremskrittspartiet og tidligere generalsekretær Lars Gule i Human-Etisk Forbund hevder at politikere og medier er for «snille» og «naive» overfor islam.

På den andre siden står de dialog- og kompromissvillige, som islamkjennerne Kari Vogt, Anne Hege Grung og Anne Sofie Roald, som viser til at det er reell vilje til reformer og åpenhet i de muslimske miljøer.

Klassekampen vil i dagene som kommer ta opp problemstillingene Muhammed-striden har reist til bred debatt. I dag intervjuer vi forfatteren Roy Jacobsen, som har vært kritisk til den norske håndteringen av konflikten, og Hege Storhaug i Human Rights Service.

Totalitær og inhuman?

I helga utdypet Roy Jacobsen sin holdning i Dagbladet: Forfatteren mener at vi nå «en gang for alle» har fått se at venstresidas ønske om å solidarisere seg med fattige innebærer støtte til den fattiges ideologi, «hvor totalitær og inhuman den enn måtte være».

– Er det noen som konkret har gitt sin støtte til noe totalitært, Roy Jacobsen?

– Jeg kan ikke gi noe adressat på det. Men på 1970-tallet solidariserte mange seg med de undertrykte i Vietnam, mot USA. Det endte opp med å bli en lærepenge for meg. Nå solidariserer flere seg med de fattige, og forsvarer i stor grad en ideologi. Anders Heger, Edvard Hoem og Espen Haavardsholm er bare noen som har gått langt i denne retningen i det siste. Islamisme innebærer et forkvaklet kvinnesyn og syn på homofili. Det kan vi ikke forsvare.

– Du etterlyser altså flere kritikere?

– Hvem bruker tid på å kritisere disse holdningene, hvem ser det som sin oppgave? Venstresida er mer opptatt av eget fiendebilde enn å utøve kritikk mot undertrykkelse i verden. Det er greit å gå i tog mot USAs krigføring i Irak, men hvem gikk i tog mot Saddam? Å kritisere USA har blitt hovedbeskjeftigelsen. Det som er viktig i denne diskusjonen, er ikke å angripe noen for deres tro, men for deres standpunkter. I Islam er disse tingene ofte vevd sammen.

– Så tett vevd sammen at du mener det er viktig at vi fører en kulturkamp?

– Jeg har ikke noe interesse av å omvende en muslim, jeg har interesse av å diskutere politikk med vedkommende.

Vil bekjempe

– Står islam som ideologi i en særstilling som vi må mobilisere kritikk mot?

– Et religiøst fundert regime vil jeg bekjempe, fordi jeg ser på et slikt regime som udemokratisk. Det er viktig å kritisere måten islam brukes politisk i deler av verden. Jeg tror islam bidrar til å opprettholde fattigdom og analfabetisme, blant annet ved at myndighetene kontrollerer flyten av informasjon.

– Tror du islam er uforenlig med demokrati?

– Det finnes ikke et velfungerende demokrati i den islamske verden. Men jeg tror ikke man skal utelukke at det er mulig å forene de to størrelsene. Det er enkelte som har slått fast at det er umulig, men historien er ikke over ennå. Vi ser eksempler på regimer som er langt mer liberale enn andre, det gir rom for et visst håp. Vi skylder historien å holde det spørsmålet åpent.

– Du mener det er viktig å kritisere islams kvinnesyn og synet på homofile. Hvordan mener du man skal gjøre det konkret?

– Når kvinnene går bakerst i toget, kan man starte der.

Den enkeltes ansvar

Roy Jacobsen er en av dem som mener Magazinet-redaktør Selbekks rett til å trykke Muhammedkarikaturene har vært viktig.

– Hva håper du kan komme ut av trykkingen av tegningene?

– Det vet man jo ikke. Ytringsfriheten er ikke definert etter funksjonalitet – etter hva som lønner seg. Ytringsfrihet er en rettighet til å ytre også tøvete meninger. Enhver skal ha lov til å si hva man vil.

– Gjelder det også om for eksempel jøder og Holocaust?

– Jo, et eksempel er David Irving, og hans påstander om Holocaust. Jeg vil ikke sensurere hans ytringer, for de kan kritiseres først hvis de kommer opp i lyset. Men her må vi skille mellom kritikk av jødedommen og kritikk av jøder; jeg vil beholde rasismeparagrafen.

– I Danmark har islam blitt kalt en kreftsvulst på samfunnet. Er ikke det et bevis på at vi bør ha ytringsfrihet under ansvar?

– Det er den enkelte som forvalter sin ytringsfrihet.

– Så samfunnet bør ikke ta ansvar når noen sier at islam er en kreftsvulst?

– Samfunnsansvaret må bestå i at vi gir beskjed når det er noe vi ikke liker å høre.

Jacobsen kritiserer antropologer som mener vi i Vesten mangler kunnskap om Islam. Som eksempler nevner han Kari Vogt og Fredrik Barth.

– Men stemmer ikke det, mangler vi ikke ofte kunnskap om islam? – Kunnskap kan vi aldri få for mye av. Men den muslimske verdens kunnskapsnivå om oss er lavere enn vår kunnskap om dem, mange lever i totalitære regimer der myndighetene kontrollerer informasjonen. Analfabetisme er utbredt i mange av landene, en analfabetisme som myndighetene ofte ser seg tjent med. – Er det noen islamske reformister du vil trekke fram som viktige?

– Nei. Det som gjorde at jeg ble interessert i islam, var Rushdie-saken. Da begynte jeg å interessere meg for politisk islam.

– Følger du med på noen diskusjoner i islamske miljøer?

– Nei. Jeg leser internasjonal presse, faglitteratur og følger med på det som publiseres. Det er den åpne debatten som er viktig, ikke spesialistdiskusjonene.

– Og framover, hvordan ønsker du at forholdet vårt til islam skal utvikle seg?

– Toneangivende krefter i den muslimske verden bør skjønne at når noen ytrer seg krenkende i Norge, har ikke resten av landet ansvar for det som ytres. Det er stort nok ønske.

***

Tenketanken Human Rights Service arbeider med temaer knyttet til det nye fleretniske og flerreligiøse Norge og Europa og har lenge stått for en konfronterende linje mot muslimske tradisjoner i Norge. Organisasjonen – med informasjonsansvarlig Hege Storhaug i spissen – har gått inn for at verdier som likestilling og ytringsfrihet skal være overordnet religiøse ordninger.

– Er vi i en kulturkamp, og hvor går skillelinjene i den, Hege Storhaug?

– Ja, det er vi absolutt, og skillelinjene går mellom det sekulære demokratiet og islamismen som totalitær ideologi. Kampen har pågått lenge, men har blitt tydeligere nå. Det er viktig å få fram den totalitære ideologien som ligger i bunnen av islamismen, både i muslimske land og her i vesten. Den går hånd i hånd med fascismen, kommunismen og nazismen. Eksempler på likheter mellom ideologiene er islamistenes nedlatende syn på jødene, det at de opphøyer seg til overmennesker og at de vil velte det sekulære demokratiet.

– Er det utelukkende positivt at kulturkampen har kommet til overflaten?

– Ja, fordi det tydeliggjør hvilke holdninger enkelte norske politiske motiverte muslimer har, og hvem som står på hvilken side. Leder for pakistansk studentersamfunn Muhammed Usman Rana har stått fram som islamist. Han sier han ikke forstår begrepet «sekulær muslim» og at religion og samfunn er to sider av samme sak. Samtidig sier han at du kan være demokratisk muslim. Ja, Hamas vant et demokratisk valg – man kan altså ha et muslimsk demokrati.

Storhaug trekker fram konvertittene Trond Ali Lindstad og Lena Larsen, sistnevntes mann og forstander for det Islamske Forbundet i Norge, Basim Ghozlan og talsmann for Islamsk Råd i Norge gjennom flere år, Zahid Mukhtar som eksempler på islamister i Norge.

– Utviklingen den siste tida reiser spørsmålet: Skal vi innføre et totalitært styre i Norge eller skal vi videreføre et sekulært demokrati? Slik utviklingen er i Europa nå, er det bare et tidsspørsmål før vi får områder som er mer eller mindre formelt styrt av den islamske loven sharia. Vi kan med gru tenke oss hvilke konsekvenser det vil få for praktiseringen av ytringsfrihet og likestilling.

Danmark

Storhaug peker på situasjonen i Danmark som forbilledlig: Der er danske myndigheter i dialog med den sekulære muslimen Naser Khader i partiet Radikale Venstre.

– Naser Khader og kretsen omkring ham er sekulære muslimer, nå Khader er nå Danmarks mest populære politiker. I Norge har vi har en kulturrelativistisk, islamvennlig kulturelite. Vi har sett lite kritikk av islam fra det holdet, men det har vi sett i Danmark.

– Hva mener du om den dialogiske linjen Norge har inntatt?

– De politiserte muslimene jeg har nevnt, skal ikke myndighetene gå i dialog med. Her har norske myndigheter trådt feil, de har blandet politikk og religion. Det voldsomste var pressekonferansen der arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen presenterte forsoningen mellom Vebjørn Selbekk og lederen for Islamsk Råd, Mohammed Hamdan. Deretter kom selvmotsigelsene til Stoltenberg. Regjeringen har oppfordret til en form for selvsensur jeg synes er veldig farlig. Det er en seier for islamister i Norge. I England, der muslimene har større makt, har ikke én avis publisert tegningene, fordi man vet at det ville ført til voldelige opprør. Men når ytringsfrihetens dag markeres i mai, burde alle avisene vise karikaturene, i lojalitet med avisene som allerede har vist dem, og som bevis på at man ikke kompromisser med ytringsfriheten, sier Storhaug.

– Kan ikke den konfronterende linjen gjøre at flere vender seg mot fundamentalistisk islam?

– Konfontasjonen gjør at vi får problemstillingen på bordet og får fram hvem som er på det sekulære demokratiets side. Min påstand er at myndighetene ikke vet hvem som er på hvilken side. Jeg skulle like å se hvilken imam som vil si at sharia ikke er aktuelt i Norge dersom muslimer var i flertall. Om ikke vi i Norge kan ha en åpen diskusjon fordi vi er redde for vold fra ytterliggående islamister, har vi allerede tapt en del av demokratiet vårt.

– I Norge er muslimer en minoritet. Bør ikke majoriteten ta visse hensyn til minoriteter i offentligheten?

– Nei, jeg synes ikke det. Det var et forskrekkelig syn å se den islamske demonstrasjonen i Oslo forrige lørdag. Det var akkurat som å se fundamentalister i arabiske land. Vi kan ikke akseptere slike krefter. Den muslimske offermentaliteten må vi heve oss høyt over. Jeg krenkes selv daglig, for eksempel ved å se kvinner i burka. Det vitner om holdninger som står fjernt fra det sekulære demokratiet. Jeg tenker også på de homofile i Norge. Islamistene ønsker jo dødsstraff for homofil praksis. Hva er muslimene krenket over?

– Er det riktig å kritisere islam som religion? Ligger det ikke andre årsaker bak konflikten?

– Islam er både politikk og religion. Det er en religion som lovregulerer alt.

– Men det finnes moderate representanter for religionen; du har selv pekt på Naser Khader?

– Det han viser, er at visse aspekter ved islam må tas bort. Kristendommen har satt en strek over Det gamle testamentet, i den grad at vi behandler det som et historisk dokument. Muhammed settes derimot fram som et forbilde i ett og alt. Da han bodde i Medina, levde han som et godt eksempel, men etter at han flyttet til Mekka, begynte krigene. Muhammed slaktet hundretalls jødiske menn og tok deres kvinner i krigsbytte. Muslimene må sette en strek over plyndreren og krigsprofeten Muhammed, for dette har konsekvenser i dag. Med hensyn til bortgifting av barn, for eksempel. Men sier du dette til Lindstad og andre, går de i skyttergravene.

Avgjørende

– Du mener at det i dag føres en kulturkamp – hvorfor er det behov for den?

– Den er helt avgjørende: Om vi ikke vet hva vi har, vet vi heller ikke hva vi kan miste. Som følge av kulturkampen vil vi få en full bevisstgjøring om våre umistelige verdier. For vi har ikke fått disse verdiene i gave, de må kjempes for hver dag. Der har denne regjeringen – og den forrige – sovet i timen. Jeg kommer ikke til å glemme da Erna Solberg lanserte ideen om å gi et sharia-råd mulighet til å vurdere skilsmisserett for muslimske kvinner. I Danmark har myndighetene røyket ut de fundamentalistiske kreftene. I Norge er bildet tåkete fordi ingen konfronterer disse kreftene. Her har blant andre mediene en stor utfordring foran seg.

– Ser du ikke faren ved at kompromissløsheten vil intensivere konflikten?

– Jo, jeg ser for meg det. Enhver endringsprosess er smertefull, så det er klart vi kan ha noen ubehagelige opplevelser i vente. Det er mange kompromissløse holdninger også på den andre siden, men det må ikke presse oss til å være unnfallende. Jeg tenker på flyktninger som kommer til Norge fra Iran og opplever at liknende krefter de har flyktet fra, er i sving i Norge. Disse flyktningene vet aller best hva konflikten dreier seg om.