Lørdag 31. januar 2004
En tysk skjebne
Wolfang Pintzka har vært med i Hitlerjugend, vært i arbeidsleir i Sibir, jobbet sammen med Bertolt Brecht og vært medlem av det østtyske kommunistpartiet. Han er et menneske av det 20. århundret.Wolfang Pintzka har vært med i Hitlerjugend, vært i arbeidsleir i Sibir, jobbet sammen med Bertolt Brecht og vært medlem av det østtyske kommunistpartiet. Han er et menneske av det 20. århundret.

– Jeg var rett og slett heldig, sier Wolfgang Pintzka på spørsmål om hvordan han vil karakterisere sitt dramatiske og omskiftelige liv. I fjor kom hans erindringsbok «Fra Sibir til synagogen. Erindringer fra to verdener» på forlaget Press. Der forteller han om oppveksten i Hitler-Tyskland, tiden med Bertolt Brecht og Helene Weigel ved Berliner Ensemble, og hans mange år som teaterregissør i Norden. I dag er han et aktivt medlem av den jødiske menigheten i Oslo. Etter vårt møte på Theatercaféen skal han videre til Akershus festning for å delta i markeringen av Holocaust-dagen.Jødiske røtterWolfgang Pintzka er født i 1928 og vokste opp i Zwickau i Tyskland. Bestefaren var ungarsk jøde, som rundt århundreskiftet havnet i Berlin. Wolfgangs far arbeidet på bilfabrikken Horch i Zwickau. Her bygde man datidas raskeste og råeste racerbiler. Første gang Wolfgang fikk høre om sine jødiske røtter var i 1939, da han elleve år gammel skulle begynne på gymnaset. Noen dager før skolestart fortalte faren at det kanskje kunne bli problemer fordi skolen krevde et «arisk avstammingsbevis». Da fikk han vite at bestefaren kom fra en ortodoks jødisk familie. Siden snakket faren aldri mer om det. Wolfgang fikk en helt normal tysk oppdragelse, og var med i Hitlerjugend, som alle andre i sin klasse.– Kunne faren din ha gjort noe annet enn å oppmuntre deg til å delta i Hitlerjugend?– Nei, det tror jeg ikke. Han ville beskytte familien. Jeg fikk det nesten som en ordre av ham: Gjør det samme som alle andre i klassen, ikke eksponer deg. Hitlerjugend var jo også en slags speiderbevegelse.Faren var ikke alene i sin generasjon med å gi sine barn en ikke-jødisk oppvekst.– Utover på 1920-tallet var jødene i ferd med å bli assimilerte. Jødene var aktive, kreative og innovative. Og de var sekulariserte jøder. «Wir sind deutschen Juden», sa de med stort trykk. De var tapre soldater for keiser Wilhelm. Lenge etter at Hitler kom til makten nektet de å forstå.Fra Volksturm til SibirDa krigen gikk mot slutten, ble Wolfgang Pintzka, sammen med andre unggutter, kastet inn som siste reserve i krigen, i den såkalte«Volkssturm». Etter russisk forbilde skulle de unge soldatene operere som partisaner bak fiendens linjer. Da krigen var over ble Wolfgang arrestert av russerne, og, sammen med andre i sin gruppe, sendt til arbeidsleir i Sibir. På denne tiden var det mer enn 200.000 tyske krigsfanger i Sibir, de fleste fra slaget ved Stalingrad i 1942-43. Men etter hvert måtte disse byttes ut, og til det trengtes det nye arbeidere. Wolfgang ble en av dem. I Sibir jobbet han sju dager i uka, uten fridager. Pintzka skriver i boka at han på denne tida lærte om menneskets fantastiske evne til å tilpasse seg: «Man kan tydeligvis venne seg til nesten alt: avkall, underkastelse, nedverdigelse, utpressing, hykleri, løgn – listen er uendelig. Men alt dette har én bestemt og viktig forutsetning: at det gjelder ens eget liv», skriver han i boka.Alt var likevel ikke bare elendighet. På mange måter var han heldig som jobbet under jorda i kullgruvene. Det gjorde at han fikk forholdsvis bra mat, bedre enn vaktsoldatene. I tillegg var han beskyttet mot vær og kulde nede i sjakten. De siste årene fikk han også utbetalt et par rubler hvis han arbeidet godt og tok ut mye kull.I boka gir Pintzka flere små miniportretter av mennesker han møtte i arbeidsleirene. En av dem var den tyske kommunisten Max Emendörfer, som ble en slags farsfigur og veileder for ham.– Det var først i Sibir jeg hørte om jødeforfølgelsene og den jødiske motstandskampen, og om Nürnberg-prosessen. Vi visste ingenting om tiden før Hitler, om Weimar-republikken. Det er simpelthen dumt å si at vi ble hjernevasket. Vi pratet, diskuterte og leste, det var ikke under press. Vi snakket om fornuftige ting. Her hørte jeg for første gang om Karl Marx' teser om Feuerbach, der det heter at det viktigste ikke var å fortolke verden, men å forandre den. Det var det ville gjøre når vi kom hjem.Brecht og WeigelI 1950 var Wolfgang endelig hjemme i Tyskland. Etter et kort mellomspill i Zwickau kom han til Berlin, der han skulle møte Bertolt Brecht og hans kone Helene Weigel, som skulle bli de viktigste inspirasjonskildene i hans liv. I Berlin så han «Mutter Courage und ihre Kinder», som var det første Brecht-stykket som ble satt opp i Tyskland etter krigen. Wolfgang Pintzka ble «hypnotisert», og bestemte seg for at det var dette han ville arbeide med. Etter teaterutdannelse ble han ansatt ved Bertolt Brechts Berliner Ensemble, og havnet mitt i et kokende politisk og kunstnerisk miljø med folk som Erich Engel, Hanns Eisler, Paul Dessau og John Heartfield.– Hvordan forholdt Brecht seg til de østtyske myndighetene?– Brecht var ambivalent, men blandet seg aktivt inn. Han var preget av noe han karakteriserte som «den inngripende tenkning». Og husk hvor kort tid han var i DDR, fra 1949 til 1956, bare syv år. Han opplevde for eksempel ikke Ungarn 1956. Men han reagerte svært sterkt på oppstanden i Berlin 17. juni 1953, som ble slått ned av russiske soldater. Da var han svært aktiv og skrev brev til Walter Ulbricht [generalsekretæren i partiet, SED]. Brecht var en god venn av presidenten, Wilhelm Pieck, og han diskuterte med Otto Grotewohl [statsminister, tidligere sosialdemokrat].– Hvem var den mest sympatiske av dem?– Pieck, uten tvil. Han var en varm beundrer av Brecht og Berliner Ensemble. Han var på alle premierene. Grotewohl var også kulturinteressert, men Ulbricht kom aldri. Likevel var det han som holdt talen ved Brechts begravelse. Pieck var «gemüthlich», «ein wunderbaren Mann». Brecht hadde ypperlig kontakt med Pieck.Brecht var opprørt over 17. juni 1953. Det var da han skrev: «Ville det ikke vært enklere om regjeringen oppløste folket og valgte et annet?» Samme dag skrev han et protestbrev til regjeringen.– I «Neues Deutschland» ble bare første setning sitert, der han sier at han solidariserer seg med regjeringen, men så kom poenget, at vi nå måtte høre på arbeiderne. Han ble på denne måten tatt til inntekt for regimet, mot sin vilje, sier Pintzka.– Ville han ha brutt med DDR?– Nei, jeg tror ikke det. Helene Weigel tenkte aldri på å reise vestover. Men jeg var så heldig at jeg kom ut. Helene dyttet meg ut i verden, sier Pintzka, som snakker om henne med varme og anerkjennelse. Hun ledet Berliner Ensemble etter Brechts død i 1956, og han beskriver henne som en omsorgsfull leder, som sørget for alt fra barnehageplass til medisiner for de ansatte.Møte med NordenFra 1962 satte Pintzka opp stykker i Norden. Først i Finland, senere på Island. Han kom til Norge i 1972. Fra 1972 til 1976 var han ved Den Nationale Scene i Bergen, der han satte opp Brecht-stykker som «Schweyk», «Arturo Ui» og «Det gode menneske fra Sezuan». Her møtte han også sin senere ektefelle, Liv Schøyen. På begynnelsen av 1980-tallet var han ved Nationaltheatret i Oslo.– Hvordan opplevde du å komme til Norge på 1970-tallet, midt i den politiske radikaliseringen?– Det var uventet, det var så flott. Jeg møtte så mange fine folk, jeg fant likesinnede fra Helsinki til Reykjavik og i Norge. Det var en ren fornøyelse.Siden har Wolfgang Pintzka konvertert til jødedommen sammen med hele sin familie.– Er du sosialist fremdeles?– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er sosialist, men jeg kan ikke benekte bakgrunnen min. Jeg er ikke radikal eller fundamentalistisk, det avgjørende er at man er politisk engasjert i en anti-kapitalistisk retning, sier Wolfgang Pintzka.@sitat:Det var først i Sibir jeg hørte om jødeforfølgelsene og den jødiske motstandskampenWolfgang Pintzka@

– Jeg var rett og slett heldig, sier Wolfgang Pintzka på spørsmål om hvordan han vil karakterisere sitt dramatiske og omskiftelige liv. I fjor kom hans erindringsbok «Fra Sibir til synagogen. Erindringer fra to verdener» på forlaget Press. Der forteller han om oppveksten i Hitler-Tyskland, tiden med Bertolt Brecht og Helene Weigel ved Berliner Ensemble, og hans mange år som teaterregissør i Norden. I dag er han et aktivt medlem av den jødiske menigheten i Oslo. Etter vårt møte på Theatercaféen skal han videre til Akershus festning for å delta i markeringen av Holocaust-dagen.
Jødiske røtterWolfgang Pintzka er født i 1928 og vokste opp i Zwickau i Tyskland. Bestefaren var ungarsk jøde, som rundt århundreskiftet havnet i Berlin. Wolfgangs far arbeidet på bilfabrikken Horch i Zwickau. Her bygde man datidas raskeste og råeste racerbiler. Første gang Wolfgang fikk høre om sine jødiske røtter var i 1939, da han elleve år gammel skulle begynne på gymnaset. Noen dager før skolestart fortalte faren at det kanskje kunne bli problemer fordi skolen krevde et «arisk avstammingsbevis». Da fikk han vite at bestefaren kom fra en ortodoks jødisk familie. Siden snakket faren aldri mer om det. Wolfgang fikk en helt normal tysk oppdragelse, og var med i Hitlerjugend, som alle andre i sin klasse.
– Kunne faren din ha gjort noe annet enn å oppmuntre deg til å delta i Hitlerjugend?– Nei, det tror jeg ikke. Han ville beskytte familien. Jeg fikk det nesten som en ordre av ham: Gjør det samme som alle andre i klassen, ikke eksponer deg. Hitlerjugend var jo også en slags speiderbevegelse.Faren var ikke alene i sin generasjon med å gi sine barn en ikke-jødisk oppvekst.– Utover på 1920-tallet var jødene i ferd med å bli assimilerte. Jødene var aktive, kreative og innovative. Og de var
sekulariserte jøder. «Wir sind
deutschen Juden», sa de med stort trykk. De var tapre soldater for keiser Wilhelm. Lenge etter at Hitler kom til makten nektet de å forstå.
Fra Volksturm til SibirDa krigen gikk mot slutten, ble Wolfgang Pintzka, sammen med andre unggutter, kastet inn som siste reserve i krigen, i den såkalte«Volkssturm». Etter russisk forbilde skulle de unge soldatene operere som partisaner bak fiendens linjer. Da krigen var over ble Wolfgang arrestert av russerne, og, sammen med andre i sin gruppe, sendt til arbeidsleir i Sibir. På denne tiden var det mer enn 200.000 tyske krigsfanger i Sibir, de fleste fra slaget ved Stalingrad i 1942-43. Men etter hvert måtte disse byttes ut, og til det trengtes det nye arbeidere. Wolfgang ble en av dem. I Sibir jobbet han sju dager i uka, uten fridager. Pintzka skriver i boka at han på denne tida lærte om menneskets fantastiske evne til å tilpasse seg: «Man kan tydeligvis venne seg til nesten alt: avkall, underkastelse, nedverdigelse, utpressing, hykleri, løgn – listen er uendelig. Men alt dette har én bestemt og viktig forutsetning: at det gjelder ens eget liv», skriver han i boka.Alt var likevel ikke bare elendighet. På mange måter var han heldig som jobbet under jorda i kullgruvene. Det gjorde at han fikk forholdsvis bra mat, bedre enn vaktsoldatene. I tillegg var han beskyttet mot vær og kulde nede i sjakten. De siste årene fikk han også utbetalt et par rubler hvis han arbeidet godt og tok ut mye kull.I boka gir Pintzka flere små miniportretter av mennesker han møtte i arbeidsleirene. En av dem var den tyske kommunisten Max Emendörfer, som ble en slags farsfigur og veileder for ham.– Det var først i Sibir jeg hørte om jødeforfølgelsene og den jødiske motstandskampen, og om Nürnberg-prosessen. Vi visste ingenting om tiden før Hitler, om Weimar-republikken. Det er simpelthen dumt å si at vi ble hjernevasket. Vi pratet, diskuterte og leste, det var ikke under press. Vi snakket om fornuftige ting. Her hørte jeg for første gang om Karl Marx' teser om Feuerbach, der det heter at det viktigste ikke var å fortolke verden, men å forandre den. Det var det ville gjøre når vi kom hjem.
Brecht og WeigelI 1950 var Wolfgang endelig hjemme i Tyskland. Etter et kort mellomspill i Zwickau kom han til Berlin, der han skulle møte Bertolt Brecht og hans kone Helene Weigel, som skulle bli de viktigste inspirasjonskildene i hans liv. I Berlin så han «Mutter Courage und ihre Kinder», som var det første Brecht-stykket som ble satt opp i Tyskland etter krigen. Wolfgang Pintzka ble «hypnotisert», og bestemte seg for at det var dette han ville arbeide med. Etter teaterutdannelse ble han ansatt ved Bertolt Brechts Berliner Ensemble, og havnet mitt i et kokende politisk og kunstnerisk miljø med folk som Erich Engel, Hanns Eisler, Paul Dessau og John Heartfield.
– Hvordan forholdt Brecht seg til de østtyske myndighetene?– Brecht var ambivalent, men blandet seg aktivt inn. Han var preget av noe han karakteriserte som «den inngripende tenkning». Og husk hvor kort tid han var i DDR, fra 1949 til 1956, bare syv år. Han opplevde for eksempel ikke Ungarn 1956. Men han reagerte svært sterkt på oppstanden i Berlin 17. juni 1953, som ble slått ned av russiske soldater. Da var han svært aktiv og skrev brev til Walter Ulbricht [generalsekretæren i partiet, SED]. Brecht var en god venn av presidenten, Wilhelm Pieck, og han diskuterte med Otto Grotewohl [statsminister, tidligere sosialdemokrat].
– Hvem var den mest sympatiske av dem?– Pieck, uten tvil. Han var en varm beundrer av Brecht og Berliner Ensemble. Han var på alle premierene. Grotewohl var også kulturinteressert, men Ulbricht kom aldri. Likevel var det han som holdt talen ved Brechts begravelse. Pieck var «gemüthlich», «ein wunderbaren Mann». Brecht hadde ypperlig kontakt med Pieck.Brecht var opprørt over 17. juni 1953. Det var da han skrev: «Ville det ikke vært enklere om regjeringen oppløste folket og valgte et annet?» Samme dag skrev han et protestbrev til regjeringen.– I «Neues Deutschland» ble bare første setning sitert, der han sier at han solidariserer seg med regjeringen, men så kom poenget, at vi nå måtte høre på arbeiderne. Han ble på denne måten tatt til inntekt for regimet, mot sin vilje, sier Pintzka.
– Ville han ha brutt med DDR?– Nei, jeg tror ikke det. Helene Weigel tenkte aldri på å reise vestover. Men jeg var så heldig at jeg kom ut. Helene dyttet meg ut i verden, sier Pintzka, som snakker om henne med varme og anerkjennelse. Hun ledet Berliner Ensemble etter Brechts død i 1956, og han beskriver henne som en omsorgsfull leder, som sørget for alt fra barnehageplass til medisiner for de ansatte.
Møte med NordenFra 1962 satte Pintzka opp stykker i Norden. Først i Finland, senere på Island. Han kom til Norge i 1972. Fra 1972 til 1976 var han ved Den Nationale Scene i Bergen, der han satte opp Brecht-stykker som «Schweyk», «Arturo Ui» og «Det gode menneske fra Sezuan». Her møtte han også sin senere ektefelle, Liv Schøyen. På begynnelsen av 1980-tallet var han ved Nationaltheatret i Oslo.
– Hvordan opplevde du å komme til Norge på 1970-tallet, midt i den politiske radikaliseringen?– Det var uventet, det var så flott. Jeg møtte så mange fine folk, jeg fant likesinnede fra Helsinki til Reykjavik og i Norge. Det var en ren fornøyelse.Siden har Wolfgang Pintzka konvertert til jødedommen sammen med hele sin familie.
– Er du sosialist fremdeles?– Jeg vet ikke om jeg kan si at jeg er sosialist, men jeg kan ikke benekte bakgrunnen min. Jeg er ikke radikal eller fundamentalistisk, det avgjørende er at man er politisk engasjert i en anti-kapitalistisk retning, sier Wolfgang Pintzka.@sitat:Det var først i Sibir jeg hørte om jødeforfølgelsene og den jødiske motstandskampenWolfgang Pintzka@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.25
Onsdag 12. desember 2018
VOLDTEKT: Høyres justispolitiske talsperson Peter Frølich mener minstestraffen for voldtekt er for høy. Han vil løfte diskusjonen inn i regjeringsforhandlingene med KrF, Frp og Venstre.
Tirsdag 11. desember 2018
FORSLAG: Venstrevridde eksperter vil lage et nytt europeisk parlament og la institusjonen rå over et kjempebudsjett på 4 prosent av Europas BNP.
Mandag 10. desember 2018
BARNEFRI: Fødselsraten i 2017 var den laveste som er målt. I 2018 ligger vi an til sette ny bunnrekord.
Lørdag 8. desember 2018
PRESSEFRIHET: Norge vil avgi en flere punkts stemmeforklaring til FNs migrasjonsavtale mandag. Ett av punktene skal tydeliggjøre pressens uavhengighet.
Fredag 7. desember 2018
VERPESJUKE: Regjeringen har satt ned en egen arbeids­gruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. MDG mener befolkningsvekst bør komme gjennom innvandring.
Torsdag 6. desember 2018
PROFIL: Unge Venstre-leiar ­Sondre Hansmark seier Abid Raja er blant dei einaste som profilerer Venstre sin eigen politikk.
Onsdag 5. desember 2018
UHOLDBART: Elin Ørjasæter slakter Trine Skei Grandes lederstil etter at partilederen anklaget partifelle for å være illojal.
Tirsdag 4. desember 2018
RAUDE BYAR: Norske storbyar ligg an til å halde på sine Ap-ordførarar etter kommunevalet i 2019. I Bergen og Tromsø slit høgresida med alternativet.
Mandag 3. desember 2018
SENTRUMSSTENGT: Ny måling viser rødgrønt flertall i Bergen. Nå ber SVs Oddny Miljeteig Ap om å «lese skriften på veggen» og velge SV foran sentrum.
Lørdag 1. desember 2018
UT: Dei er avhengige av selja mangan til stålprodusentar i heile EU, men slår likevel ikkje nokon stålring om EØS-avtalen. Eramet Norway er open for å greia ut eit alternativ til EØS.