Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Å mene det man blåser

I helga gjester cooljazz-saksofonisten Lee Konitz Oslo. En eksponent for jazzens mest apolitiske og minst levedyktige sjangre, skriver Ole-Martin Ihle.

Da Charlie Parker gjestet Paris på begynnelsen av 50-tallet ventet celebert selskap. Filosofen Jean Paul Sartre var Bird-fan på sin hals og hadde ordnet det dit hen at han skulle få møte den legendariske saksofonisten etter konserten. Da de to ble introdusert for hverandre rakte Sartre frem hånden: «I am Seaun Paul Sartre». Charlie Parker, som ikke hadde den fjerneste anelse om hvem denne mannen var, tok høflig hånden til den franske eksistensialisten og svarte: «Nice to meet you man. I dig the way you blow».Siden 50-tallet har hvite intellektuelle utgjort svarte jazzmusikeres kjernepublikum. Interessen har aldri vært gjengjeldt. Der intelligentsiaen har vent seg mot kunsten for inspirasjon har jazzmusikerne hentet sin fra samfunnet rundt seg: «No bar of coloured jazz has ever made sense to those who do not understand the Negro's reaction to oppression» skrev E.J. Hobsbawm i 1961, en av få hvite intellektuelle som har fremmet slike kjettertanker. Blant dette sjiktet har nemlig jazzmusikk nødig blitt tilkjent noen form for politisk verdi. Et typisk eksempel er den tidligere profilerte jazzskribenten Ira Gitler, som i en diskusjon i Down Beat på 60-tallet nektet for at beboprevolusjonen hadde noen sosiale implikasjoner.