Tirsdag 13. november 2012
Fra krigshelt til syndebukk
Norske myndigheter forsøkte å kneble Oliver Langelands kritikk av landssvikoppgjøret. Langeland var livsfarlig for regjeringen Gerhardsen, hevder biograf i ny bok.

- Vi har altfor lite kunnskap om landssvikoppgjøret, sier Arvid Bryne, journalist og forfatter.


Etter at den tyske kapitulasjonen var et faktum 8. mai 1945, startet de norske myndighetene sitt arbeid med å arrestere og tiltale de som hadde vært tyskernes medhjelpere under krigen. Denne prosessen er blitt kalt landssvikoppgjøret, og er et omstridt kapittel i norsk historie.


Nå har forfatter og tidligere Dagbladet-journalist Arvid Bryne sett nærmere på det som skjedde i de turbulente årene etter andre verdenskrig, som han mener ikke er blitt godt nok belyst.


I boka «Krig og sannhet. Langelandsaken og landssvikoppgjøret» skildrer Bryne skjebnen til offiseren og motstandsmannen Oliver H. Langeland, som aktivt kritiserte de norske myndighetenes håndtering av landssvikerne. Som følge av dette ble han selv tiltalt i rettsoppgjøret etter krigen.


- Det har vært viktig for meg å skrive denne boka, fordi man har forsøkt å viske Oliver Langeland ut av historiebøkene, sier Bryne.


Motstandshelten


Oliver Langeland var langt fra noen typisk representant for dem som havnet i norske myndigheters søkelys etter krigen.


Langeland hadde for eksempel aldri vært medlem av Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling (NS), derimot hadde han vært leder for Oslo-avdelingen til den militære motstandsorganisasjonen Milorg. Langeland blir likevel tiltalt i landsvikoppgjøret.


- Han ble tiltalt for å ha kritisert norske myndigheter i boka «Dømmer ikke» fra 1948. Her langer han ut mot Nygårdsvold-regjeringen som styrte landet i perioden før 1940, for han mente de ikke gjorde nok for å forsvare Norge mot fiendtlige styrker. I tillegg kritiserte Langeland Gerhardsen-regjeringens rettsoppgjør etter krigen, som han mente var en prosess uten prinsippet om likhet for loven, sier Bryne, som ikke legger skjul på at han deler mange av de kritiske synspunktene til sitt biografiske objekt.


- Men hvordan kunne Langeland gå fra å være krigshelt til å bli syndebukk på så kort tid?


- Fordi han var livsfarlig for regjeringen Gerhardsen. Langeland mente at de egentlige landssvikerne gikk fri, og han påpekte blant annet at det var «gode nordmenn» som hadde vært med på å berede grunnen for tyskerne, blant annet gjennom å sørge for infrastruktur til de militære anleggene.


Samarbeidsvillige


Bryne trekker fram eksempelet med byggingen av den nye storflyplassen på Værnes i Trøndelag like etter at den tyske okkupasjonsmakten hadde festet grepet i Norge:


- Utbyggingen var avgjørende for at tyskerne skulle greie å holde stillingen i det avgjørende slaget om Narvik 1940, hvor de allierte styrkene til slutt måtte trekke seg tilbake. Denne utbyggingen hadde ikke kunnet skje så raskt dersom ikke sentrale politikere og industriledere hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten.


Langeland mente at mange av embetsmennene i statsapparatet, som gjorde det de ble pålagt, slapp for billig unna.


- Det var disse embetsmennene som laget lover og forordninger på oppdrag for tyskerne. Og mange nordmenn ble dømt og kastet i fengsel på grunn av disse lovene, sier Bryne, og trekker blant annet fram radioforbudet som eksisterte under krigen.


- Vi skal heller ikke glemme at deportasjonen av de norske jødene til de tyske utryddelsesleirene også ble lagt til rette av embetsmenn som gikk fri fra straff etter krigen. Det var mange flere som burde vært straffet. De som skulle vært straffet slapp unna, mens de som ble straffet burde aldri vært tiltalt, sier Bryne og siterer den norske motstandsmannen Svein Blindheim:


- Vi kan ikke forstå krig svart-hvitt, den er grå, skitten og grå.


Kollektiv skyld


Nordmenn som hadde vært medlem i NS ble automatisk straffet, og de norske myndighetene brydde seg ikke om hva de eventuelt hadde gjort i tyskernes tjeneste.


Denne formen for kollektiv avstraffelse var noe Langeland reagerte på, og det var det god grunn til, ifølge Bryne:


- Denne kollektive avstraffelsen førte til en nasjonal ulykke. De som hadde vært NS-medlemmer ble betraktet som en pariakaste, og de mistet blant annet stemmeretten.


Angrepene fra Langeland på norske myndigheter gikk ikke upåaktet hen. I 1949 ble Langeland selv innhentet av domstolene, tiltalt for å ha begått forbrytelser mot offentlige myndigheter og for å ha framsatt uriktige påstander i ond tro:


- Jeg vil sammenlikne denne rettssaken med en Kafka-prosess. Langeland måtte møte i rettslige avhør uten at han fikk vite hva han var tiltalt for. I tillegg ble han tiltalt sammen med det tidligere NS-medlemmet Arne Bergsvik.


Prestisje


Det førte til at mange satte Langeland i bås med landssvikerne, en oppfatning den norske pressen heller ikke evnet å korrigere:


- Arbeiderbladet skrev på sin førsteside at Langeland var nazist, og de gjorde ikke noe annet enn å målbære myndighetenes argumenter i rettssaken.


Bryne forteller at det var to av Norges fremste jurister som ble satt på oppgaven med å få Langeland dømt, blant annet statsadvokat Rolv Ryssdal, som seinere ble høyesterettsjustitiarius.


- Hva er grunnen til at norske myndigheter satte inn så mye prestisje på å få Langeland dømt?


- Hvis man hadde tatt Langelands kritikk på alvor, så kunne det ha veltet hele landssvikoppgjøret. Derfor var det enklere å kneble den kritiske røsten enn å ta kritikken til etterretning.


Langeland ble frifunnet for anklagene i retten, men var likevel merket for resten av livet:


- Han døde som en knust og skuffet mann, sier Bryne.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.50
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.