Mandag 3. september 2012
Skriver rasende poesi
Konflikt og kjærlighet er temaene i Aasne Linnestås nye diktsamling. Hun mener vi må lære å anerkjenne kvinners raseri.

- Det var nødvendig å skrive denne boka, og ja, jeg gjorde det også med aggresjon, sier Aasne Linnestå, forfatter og poet.


Etter å ha skrevet de kritikerroste romanene «Krakow» og «Hagesang», har Linnestå nå kastet seg over lyrikken igjen. Men selv om den nye boka «Morsmål» utvilsomt må kalles poesi, vil den også fortelle en historie. Det har ført til en robust bok på godt over 200 sider:


- Jeg har forsøkt å gjøre teksten til et møtested for konflikt og kjærlighet, sier Linnestå til Klassekampen.


Boka skildrer et møte mellom en norsk kvinne og en kvinne fra en fremmed kultur, og den handler om hvordan de to kvinnene forsøker å nærme seg hverandre:


- Jeg hadde et ønske om å skrive fram to representative stemmer fra vår egen tid. Det handler om det om noe så konkret som å åpne døra for noen som banker på, og det kan framstå som risikofylt nok. Jeg forsøker å utforske hva dette fører med seg, og jeg spør samtidig om hva slags møter vi faktisk åpner for i livene vi lever.


Slik høres det ut når diktets jeg nærmer den andre:


«bakenfor de enkleste setninger aner jeg/at hun kommer fra aldersgrensenes usikra land/der jentunger meisles ut til kvinner over natta/men jeg spør ikke om hun er en av dem»


Trygge Norge


Linnestå forklarer at boka gjør et forsøk på å undersøke hva et slikt møte fører med seg, og i hvor stor grad en person fra det trygge Norge har kapasitet til å ta disse erfaringene innover seg:


- Jeg tror dette er noe allment, og noe mange grubler over. For de fleste av oss, meg selv inkludert, har nok ikke tilstrekkelig øvelse i å ta innover oss den brutale virkeligheten som befinner seg utenfor Norges grenser.


Forfatteren forteller at hun fikk øyene opp for dette perspektivet ble intensivert da hun begynte å arbeide som flyktningguide i regi av Røde Kors. En flyktningguide fungerer som en slags veiviser i det norske samfunnet for nyankomne flyktninger, og jobben førte til at Linnestå fikk rystende beskrivelser tettere inn på livet:


- Beskrivelser av vold og overgrep mot kvinner, er selvsagt ikke noe nytt. Men tidligere er disse historiene blitt filtrert gjennom mediene, men nå fikk jeg disse historiene formidlet av folk som har vært ute i feltet og jobbet med mennesker i nød.


Vrede og redsel


Dette satte fart i skriveprosessen og Linnestå forklarer hvordan opplevelsene nedfelte seg i det poetiske språket og trekker fram ordet «vredsel» som har en sentral plass i boka:


- Jeg blir slått av både redsel og vrede når jeg konfronteres med det trusselnivået millioner av kvinner er utsatt for hver eneste dag, og jeg forsøkte å finne et uttrykk for akkurat dette, og dermed dukket ordet «vredsel» opp. Poesien er, når den finner sin form gjennom diktkroppen, en egnet arena for den akutte virkeligheten.


De personlige erfaringene Linnestå har gjort seg, har også bidratt til hennes bestemte meninger om norsk asylpolitikk:


- Vi må forsøke å utfordre oss selv i større grad, og vi må ikke minst våge å spørre hva vi kan bidra med som enkeltindivider. Her snakker jeg definitivt også til meg selv. Dette er noe som har vært brennbart i tekstarbeidet. Det kommer til å bli mer og mer prekære problemstillinger etter hvert som verden der ute stadig rykker nærmere, sier Linnestå, og sender også en oppfordring til folk på den politiske venstresida.


- Vi som tilhører venstresida overlater kanskje for mye til staten når det gjelder handling og reelt engasjement for flyktningene og asylsøkerne som kommer til landet vårt. Jeg ønsker ikke å vifte med en moralsk pekefinger her, det er snarere et forsøk på å mane til refleksjon rundt den enkeltes ansvar.


Ureflekterte holdninger


Forfatteren trekker en parallell til sommerens debatt om romfolket for å vise hvordan det hun mener er ureflekterte holdninger kan spre seg:


- Jeg synes omtalen av romfolket vitner om et skremmende menneskesyn, og forslaget om å forby tigging er fullstendig meningsløst. Det ville være det samme som å forby fattigdom.


- Men hvordan kan litteraturen være med på å forandre slike holdninger?


- Språk er makt, men språket kan også ha et frigjørende potensial. Ordene kan bli syke for oss, men ordene evner også å klargjøre og levendegjøre noe dypt og vanskelig i mennesket, og ta oss et stykke videre i livene våre. At litteraturen også oppretter mistillit til språkets tvingende makt, og det er noe av det jeg har forsøkt å utforske i «Morsmål».


Det er en velkjent etablert forestilling at mye poesi inneholder en god dose med språkkritikk. Men hva dette innebærer, er det ikke alltid like lett å få grep om. Linnestå gir et eksempel på hvordan dette kan gjør es konkret, og hun vil friskmelde den betente offerbetegnelsen:


- Jeg opplever at begrepet «offer» til dels blir feiltolket i den offentlige debatten. Vi blir fortalt hvor viktig det er å unngå offerstemplet, og at dette er med på å svakeliggjøre individer som faktisk er ofre for ubegripelige handlinger. Jeg mener dette er et ord som må holdes i hevd og ikke sykemeldes, for det er et dekkende og verdig ord for dem som faktisk har opplevd urett, sier hun.


Stikk mot mannen


I teksten kommer det også flere stikk mot det mannekjønnet, og frasen «boys will be boys» dekker tre hele sider i boka.


- Men de to kvinnestemmene i boka etablerer vel også en sterk allianse mot mannen. Skaper du ikke en ny «oss og dem»-relasjon på denne måten?


- Teksten er ganske hard i starten, og det er gjort med vilje. Den kommer som en naturlig følge av at den volden og trakasseringen kvinner blir utsatt for over hele verden, der menn i hovedsak står for overgrepene. At kvinner viser aggresjon, må vi etter hvert kunne anerkjenne, og særlig når raseriet retter seg mot patriarkatet.


Men Linnestå viser til at det skjer en oppmykning i slutten av boka:


- Jeg håper det blir tydelig at jeg mest av alt søker mot noe konstruktivt. Litteraturens rolle ligger også i å bidra med åpninger til det gode, og det er de gode kreftene jeg å bunn og grunn har søkt meg til underveis.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.49
Fredag 14. desember 2018
160 millioner kroner har det kostet å totalrenovere «Hestmanden». Nå må museumsskipet legge til kai fordi Kulturdepartementet ikke vil gi fem millioner kroner i økt støtte.
Torsdag 13. desember 2018
Mange var sikre på at Amazon ville etablere seg i Sverige denne høsten. Men satsingen lar vente på seg.
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.