Fredag 2. desember 2011
Dr. Jakhelln og Mr. Hyde
Cornelius Jakhelln lar seg ikke stoppe av 22. juli for å la sitt radikale alter ego "Sturmgeist" komme til orde. - Kunstnerne må fortsette å jobbe fram prosjektene de tror fullt og helt på, sier han.

7. november 2007 går Pekka-Eric Auvinen amok på en skole i Jokela i Finland. Han henretter åtte personer før han til slutt retter pistolen mot sitt eget hode. Kjapt finner mediene ut at Auvinen brukte nicket "Sturmgeist89" da han lastet opp en film til YouTube om planleggingen av massakren.


Kaprer situasjonen


Fordi "Sturmgeist" også er navnet på et band med forfatter og musiker Cornelius Jakhelln som primus motor, ble han raskt tvunget til å forklare seg i mediene. Men også et indre forklaringsbehov brøt seg fram, og massakren i Jokela skulle markere begynnelsen på tekstprosjektet som nå er blitt til essaysamlinga "Raseri. En hvitings forsøk på en selvbiosofi". Forsida viser et maleri av Jakhellns alter ego «Sturmgeist», iført noe som kan likne en naziuniform, og som holder sitt eget, blodige øye i hånda, og spiller på øyets nervetråd med en fiolinbue.


- Hvordan forsvarer du å bruke denne estetikken nå, etter 22. juli?


- Jeg synes ikke Anders Behring Breivik skal få lov til å kapre situasjonen mer enn han allerede har gjort, ved å okkupere offentligheten totalt i fire måneder. Kunstnerne er nødt til å fortsette sine prosjekter, så sant de tror fullt og helt på dem. Det gjør jeg. Hvis ikke, ville jeg ikke drive med kunst. Da ville jeg ikke ha noe mer å gjøre som forfatter.


Men Jakhelln sier at han har forståelse for at folk etter 22. juli vil angripe alt som likner på Breiviks estetikk,


- Personlig må jeg innrømme at jeg nærer en slags fascinasjon for manifestet - jeg har selv sittet og klippet og limt på den måten han gjør, lekt meg med sterke stemmer og så videre. Men forskjellen er altså at jeg har en kunstnerisk bakgrunn. Det har ikke Breivik. Hans estetikk er svak.


En egen fiksjon


Denne uka kom som kjent rapporten fra rettspsykiaterne, som konkluderte med at terrorsiktede Anders Behring Breivik var utilregnelig da han planla og gjennomførte terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Jakhelln peker på at når Breivik har skapt sin egen fiksjon, er det noe mange gjør, og at problemet først oppstår når det tipper over for noen.


- Jeg har lenge vært tilhenger av absolutt frihet i kunst - så lenge det ikke går ut over dyr eller barn. Men jeg hadde en samtale med forfatter Simen Hagerup, som ble trykket i Vagant i fjor, som åpnet øynene mine litt for det klassiske venstreradikale synet på forholdet mellom kunst og politikk. Hagerup påpekte at det fløt over av politikk i mye av det jeg skriver, og jeg måtte erkjenne at han har et poeng.


Men Jakhelln hevder likevel at han i alle sine bøker fram til nå, ikke har vært opptatt av politiske symboler. Heller har det religiøse hatt en sentral plass for ham.


- Men med denne boka beveger jeg meg mer over i det politiske domenet, det ser jeg. Jeg føler nå at jeg har funnet ut hvor jeg står, og hvor jeg skal. Om jeg ikke kan si det som står i denne boka, blir taushet et fullverdig alternativ.


Ord som virker


Boka "Raseri", som er Jakhellns tiende, har altså undertittelen "En hvitings forsøk på en selvbiosofi". Gjennom de rundt 400 sidene, får en selvransakende Cornelius og en ikke alltid like selvransakende Sturmgeist komme vekselvis til orde.


- I et intervju med Dagbladet for noen år siden sa du at du ikke ville bli framstilt som mobbeofferet som ble forfatter for å ta hevn. Men i «Raseri» har nettopp din egen historie om hvordan du ble mobbet gjennom lange barne- og ungdomsår i Vågsbygd, fått en sentral plass. Hvorfor ble det sånn?


- Jeg hadde grunner for å si det jeg sa tidligere: Samfunnet er ikke modent til å snakke om ofre. Men når jeg skulle gjøre en slik selvransakelse som denne boka skulle være, kunne jeg ikke gå utenom mobbehistorien. Jeg har med vilje ikke tatt noen konklusjoner hva angår om raseriet er en konsekvens av mobbingen. Men da jeg lot den historien åpne boka, var det med åpne øyne. Ofre har ikke noe å skamme seg over, sier han og forteller at da han for noen år siden leste en historie om en mann som hadde blitt mobbet i Kristiansand, skrev han nærmest i raseri en kronikk til Fædrelandsvennen, hvor han tok et oppgjør med det han mener er sørlandsbyens mobbekultur.


To år seinere ble han på gata i Kristiansand snakket til av en person som var tidligere mobbeoffer. Han hadde lest kronikken, tatt med seg avisa, og gått og banket på hos en av mobberne, for å avlevere teksten.


- Da skjønte jeg at ord kan ha en virkning, sier Jakhelln.


- Hvordan henger det sammen med ditt syn på kunsten som en sfære som er helt atskilt fra politikken?


- Kronikken er framsatt på redaksjonell plass, og er en meningsytring. Sturmgeist lager sanger. Det er forskjell på litteratur og journalistikk, selv om uttrykkene av og til likner.


Utrygghet


En del av "Raseri" er en utskrift av bloggen Jakhelln skrev da han bodde i Paris og Roma mellom 2004 og 2006. I møte med det flerkulturelle Frankrike følte Jakhelln at han og hans identitet som hvit og nordisk mann var truet, og at ingen i den politiske klassen tok hans følelse av usikkerhet på alvor. I tekstene fra denne tida kan man formelig merke raseriet fråde over sidene.


- Når du ser tilbake, hvordan ser du på den tida nå?


- Det er merkelig, men enkelte har påpekt at jeg på den tida hadde en langt mer internasjonal vennekrets enn de selv hadde, og jeg selv hadde lagt merke til. Det kan hende jeg har sett meg blind på min egen historie.


- 20. arrondissement i Paris, det er jo egentlig ikke verre enn Grünerløkka?


- Stedet jeg bodde liknet mer på Tøyen enn Grünerløkka, mener nå jeg, og jeg har oppholdt meg mye på Tøyen de siste årene. Jeg følte meg ikke trygg i Paris. Så kan man så klart psykologisere den følelsen, men jeg tror ikke man kan avskrive den helt. Det raseriet jeg skriver om i boka, er raseriet til en som ikke lenger føler seg trygg. Når jeg nå ser utryggheten bre om seg i Oslo, føles det som et uhyggelig ekko fra tida i Paris. Det gjør meg sint at min kjæreste må ta taxi hjem fra byen. Selv etter all oppmerksomheten rundt overfallsvoldtektene, går overgriperne stort sett fri. Sakene henlegges, politi og politikere er maktesløse. Det er beklagelig at staten ikke kan ivareta borgernes sikkerhet, sier han, og legger til:


- Problemet er at de enkle løsningene også er de farligste. Det er ekstremt forstemmende.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.44
Lørdag 7. desember 2019
Kulturminister Trine Skei Grande (V) overlater ansvaret for mediepolitikken til et byråkratisk utvalg som ikke må stå til ansvar for velgerne, mener Arbeiderpartiets Trond Giske.
Fredag 6. desember 2019
Neste år kommer to bredt anlagte true crime-serier om skandinaviske båtkatastrofer. De pårørende ønsker dem velkommen.
Torsdag 5. desember 2019
Forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Roh­de mener Baneheia-podkasten til TV?2 aldri burde vært kringkastet.
Onsdag 4. desember 2019
Denne uka presenteres 40 skjønn­litterære debutanter på Litteratur­huset i Oslo. Åtte av dem har ikke fått en eneste anmeldelse i riks­avisene.
Tirsdag 3. desember 2019
SV anklager regjeringen for å ofre breddekultur og frivillighet når overskuddet fra Norsk Tipping blir fordelt. Nå krever partiet opprydding.
Mandag 2. desember 2019
Tradisjonell satire kjem til kort mot Jair Bolsonaro, meiner opposisjonell filmskapar.
Lørdag 30. november 2019
Kan endeløse Facebook-diskusjoner ødelegge for den offentlige samtalen om litteratur? Det frykter kritikerne Henning Hagerup og Bernhard Ellefsen.
Fredag 29. november 2019
I Sverige vil flere høyrepartier nå krympe budsjettene til landets allmennkringkastere. – Også NRKs virksomhet kunne med fordel vært innskrenket, sier Morten Wold i Frp.
Torsdag 28. november 2019
Bokhandlerprisen går «alltid» til best­selgende forfattere. Nå etterlyser ­uavhengige bokhandlere innsyn i ­stemmegivningen.
Onsdag 27. november 2019
Reklameekspert mener Equinor er den store vinneren i annonsesamarbeidet med Aftenposten. – Kan hende vi trenger et nytt etisk regelverk, sier Maria Egeland.