Torsdag 1. desember 2011
- Vår tids Sandemose
Det politiske hos Knausgård handler om å fange vårt samfunns tenkemåte, sier Jonas Thente. I Dagens Nyheter har kan utropt «Min kamp» til Skandinavias beste på tre tiår.

- Knausgård minner meg om hvorfor jeg begynte å skrive om litteratur. Han er en forfatter som bryter gjennom skjoldet, sier Jonas Thente, litteraturredaktør i den svenske avisa Dagens Nyheter.


Thente har fulgt «Min kamp» fra starten av, og i forrige uke skrev han at «Min kamp 6» gjør Knausgård til viktigere og mer relevant enn noen annen nålevende forfatter på våre breddegrader de siste tre tiårene.


- Det passer å bruke store ord ettersom Knausgård skriver så stort og så provokativt om seg selv, sier Thente på telefon fra Stockholm.


- Verkets storhet vises også gjennom diskusjonene bøkene har skapt i hele Skandinavia, diskusjoner som pågår lenge etter at lanseringsstøyet har lagt seg. Det er fascinerende.


Kafka og Franzen


I går begynte Klassekampen en intervjuserie om det politiske innholdet i romanserien til Karl Ove Knausgård. Morgenbladets kritiker Ane Farsethås sa i den anledning at det er den historiske tenkningen i verket som kan ha et indirekte politisk potensial, men at «Min kamp» for øvrig har så mange motsigelser at det ikke går an å trekke én mening ut av verket. Til dette sier Jonas Thente at viktige politiske verk av folk som Horkheimer og Adorno ikke er programforklaringer eller manifest, men analyser.


- Det blir politisk litteratur i forsøket på å se samtiden som den er, og på samme måte beskriver Knausgård en tilstand, mener Thente.


- Er det andre skjønnlitterære forfattere som har gjort tilsvarende?


- På sett og vis er jo all litteratur politisk. Men et utgangspunkt kan være forfattere som har som forutsetning å kle samfunnet i ord. Og nå sier jeg ikke at Knausgård er lik Kafka, men sistnevnte var en forfatter som fanget et sentiment og gestaltet det. Det er grunnen til at Kafkas litteratur fortsatt lever.


Thente nevner så amerikaneren Jonathan Franzen og hans beskrivelser av middelklassens stillstand og den store meningsløsheten.


- Dette kan sammenliknes med Knausgårds prosjekt, men forskjellen er at Franzen bruker fiktive figurer. Det blir langt sterkere når Knausgård bruker seg selv som modell og insisterer på at dette er virkeligheten. Av norske forfattere er det kanskje Aksel Sandemose han er nærmest. Han gestaltet også et samfunns tenkemåte og måter å oppføre seg på. Knausgård selv tjatar om Hamsun - det skjønner jeg virkelig ikke, når det egentlig er Sandemose han likner på, sier Thente.


- Knausgård står midt oppi virkeligheten han gestalter og spør seg selv hele tiden om han kan gjøre det han gjør. Det er ekte.


Ikke for alfahannen


I gårsdagens intervju sa Ane Farsethås at det politiske innholdet som kommer fram i «Min kamp»s mange samtaler mellom Karl Ove og vennen Geir stort sett er en kritikk av det bestående og venstresidas dogmer, og at det tankegodset verken er godt tenkt eller spesielt nytt. Jonas Thente er ikke uenig i den framstillingen.


- Men som med alt annet i vår kultur, er det viktigste hvor og hvordan man framfører sitt budskap, mener Thente, og peker på at ingen forfattere har sagt liknende ting på så monumentalt vis.


- Og ved å satse både seg selv og eget rykte, trenger han så til de grader gjennom og preger de fleste diskusjoner i våre land akkurat nå.


- I Sverige er det flere kvinnelige skribenter som mener at mannlige kommentatorer omfavner Knausgård fordi han er en alfahann, en primitivist ...?


- Ut fra de mange e-postene jeg får, virker det å være flest kvinner som beundrer Knausgård. Og det tror jeg handler om at han viser seg sårbar. Dessuten er han en som først og fremst tenker, og satt på spissen er vel ikke det alfahannens fremste trekk, sier Thente og ler litt.


Vår tids angst for alvor


I Dagens Nyheter har ikke Thente nøyd seg med å rose «Min kamp 6» i skyene - han har også skrevet en kommentar som handler om at svensk samtidslitteratur kun baler med konsum, klassereiser og selvrealisering. «Den svenska litteratur som skrivs i dag ter sig som ett trivsamt kyrkkaffe där det snörps på munnen om man kommer in på något allvarligt som stör friden», skriver Thente, og ønsker seg ubehagelig litteratur som både kan være for personlig, for alvorlig og for ikke-liberal, målt etter de borgerlige konvensjonene.


Svaret på sin bønn finner Thente i «Min kamp», som han kaller et overlevelsesprosjekt der forfatteren satser alt. I «Min kamp 6» er Thente mest imponert over det han kaller bokas majestetiske essay om Hitler, nazismen og dagens samfunn, og mener at Knausgårds analyse av begrepene «vi», «de» og «jeg» har en voldsom kraft.


- Dette er komplekse saker, sier Thente.


- Men Knausgård prøver å komme bort fra kapitalismens konsensus - han drar ut på et personlig korstog der alt rundt ham analyseres. Til slutt tar han personlig stilling og ender opp med et «jeg», ikke et «vi». Han feiger ikke ut.


- Er det derfor han legger nazismen og Hitler under lupen?


- Nazismen var den siste politiske bevegelsen som ikke helt og holdent handlet om kapitalisme og konsum, den gang tenkte man på «noe høyere», begreper som blod og ære blant annet, og dette er å trampe på forbudte marker. Jeg har forstått at dette er omdiskutert i Norge, sier Thente, og viser til at forfattere som Lars Saabye Christensen og Roy Jacobsen reagerte på Knausgårds likhetstegn mellom de følelsene Hitler skapte i det tyske folk og den norske sorgreaksjonen etter 22. juli.


- At han får slik reaksjoner etter å ha problematisert samfunnets krav til det store «vi», viser nettopp at han har et poeng. Jeg synes det der er skikkelig gjort, sier Thente.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.44
Tirsdag 20. november 2018
Spartacus-sjef Per Nordanger mener vi har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».