Tirsdag 1. november 2011
Tilbake til ritualene
- Grusomhetens Teater kombinerer det rituelle og det politiske teatret. I det poetiske og fysiske ligger en frigjøring fra det konforme, sier regissør og kunstnerisk leder Lars Øyno.

Lars Øyno, en svartkledd, langlemmet og lyslugget mann i 50-årene, med intense øyne og dyp bassrøst, har nettopp satt seg igjen, i den slitte skinnsofaen i foajeen til Grusomhetens Teater. Vi befinner oss i det alternative kulturhuset Hausmania i Oslo. Øyno har nettopp holdt et flammende innlegg om Amazonas - jungelen som er et tema i hans aktuelle forestilling med samme tittel.


For Amazonas er en metafor, forstår vi. En metafor for noe ukjent, annerledes, irrasjonelt og anarkistisk - som like fullt er nødvendig for livene våre. Amazonas-jungelen er verdens lunge. Som vi også frykter, fordi vi ikke kan begripe den. Amazonas er ugjennomtrengelig. Der lever det fremdeles indianerstammer vi ikke kjenner til og dyrearter vi ikke har identifisert. Kaos og uorden hersker. Og likevel bygger regnskogjungelen på en absolutt orden - naturens orden.


Mytisk og magisk


- Og her nærmer vi oss Artaud, forklarer Øyno.


Øynos Grusomhetens Teater, grunnlagt i 1992, bygger på den franske teaterfornyeren Antonin Artauds ideer om å uttrykke det mytiske og magiske. Artaud, som virket fra 1920-tallet i Frankrike, sprang ut fra surrealistenes program. Artauds «grusomme teater» var politisk og kapitalismekritisk - men ikke revolusjonært i en materiell betydning av ordet. Artauds teater fremmet det metafysiske, i en slags åndelig revolusjon. Og han benyttet seg av et fysisk teaterspråk, som han blant annet fant i det østlige teatrets bruk av riter.


- Artaud mente at kaos og uorden er noe metafysisk som det vestlige teatret ikke har ivaretatt, sier Øyno.


- Og han så det som nødvendig å helbrede den indre sykdomstilstand i mennesket - en tilstand jeg synes jeg gjenfant i den polske dramatikeren Michal Walczaks stykke «Amazonas», som er en sivilisasjonskritikk, og mer spesifikt en kritikk av det kommersielle vestlige teatret. Her holdes selve livet på avstand, og målet er å øke materiell status og berømmelse. Kunsten skal inneholde et sosialt anarki - mens kulturindustrien heller dyrker det sosiale hierarkiet.


Konfrontasjon


Stykkets handling er lagt til en casting- og filminnspillingsprosess til en film ved navn «Amazonas». To unge skuespillere konfronteres med at de har forlatt teatret de trodde på, et teater med mening, til fordel for en såpeverden som kopierer kapitalismekulturen. Stykket er en kritikk av dagens Polen, en kritikk Øyno mener er enda mer aktuell her hjemme.


- «Amazonas» har ikke fått så god mottakelse av norske teaterkritikere. Kunstnere må tåle å få dårlig kritikk, så lenge den er velbegrunnet. Men i et land som Polen, der Grusomhetens Teater har spilt mye, og der vi hadde premieren på «Amazonas», møter vi en kritikerstand med en helt annen interesse for det vi gjør, og en helt annen kunnskap om den teatertradisjonen vi jobber innenfor.


Det mener Øyno dels har noe å gjøre med hva slags kulturland Polen er. Kunstnerne har tradisjonelt hatt noe å kjempe mot. Kampen mot kommunismen har preget kunsten. Men også i dag preges hele kultursfæren av forferdelsen over den nyliberale vendingen landet har tatt.


En annen årsak til at Øynos teater møter interesse i Polen, er hans andre store inspirasjonskilde, polske Jerzy Grotowski - som bygget videre på Artaud og som i likhet med ham dyrket skuespilleren og den rituelle seremonien i teatret.


- Fordi Grotowski ikke kunne produsere et direkte politisk teater, skapte han et poetisk surrealistisk teater. Men også et mer religiøst teater enn Artaud. Maria-figuren er for eksempel viktig i forestillingen vår, forklarer Øyno og understreker at Grusomhetens Teater, i likhet med de to forgjengerne, ikke ønsker å lage reine formeksperimenter.


- Det politiske ligger hele tida under.


Politikk og metafysikk


- Mange tenker på det politiske og det metafysiske som to atskilte sfærer. Hvordan forener du dem?


- Jeg tror det ligger i raseriet, som ikke alltid er så rasjonelt, men som kan være det - for eksempel raseriet over skjevhetene i samfunnet. I det poetiske, fysiske ligger en slags frigjøring fra det konforme, og raseriet gir bildene vi lager en politisk klangbunn. Dessuten velger jeg stykker jeg mener uttrykker noe, slik som «Amazonas», selv om vi i stor grad har forlatt den opprinnelige teksten og erstattet den med et fysisk teaterspråk.


Fysisk trening er basis i Grusomhetens Teater sitt arbeid. Det skaper et felles uttrykk å jobbe ut fra, mener Øyno.


- Vi jobber med gruppedynamikk, rytme og tilstedeværelse i rommet. Vi brutaliserer det kroppslige språket. Det fysiske hos oss er ikke vakkert, som i ballett, men er en slags bruddets og dissonansens estetikk, forklarer Øyno.


- Og vi jobber med pusten, alt begynner med pusten - og med øyne, stemme, fingre og føtter. Vi arbeider for eksempel med balinesiske fingerøvelser og indiske øyeøvelser. I Vesten har vi i altfor stor grad ignorert kroppen. Fravær av kropp er ikke bra.


Han har reist seg igjen, står og gynger med lut rygg mens han forklarer. Forteller om at han i en workshop med dramaelever på videregående skole jobbet med skrikøvelser. Forklarer at flere begynte å gråte. Det å skrike forløser så mye i oss - så mye av det det vestlige mennesket har undertrykt.


- Du er en slags teatrets antropolog?


- Ja, på mange måter. Jeg observerer folk, leter etter ting jeg kan bruke; en mors kontakt med sitt barn, ganglaget til en gammel mann. Og er jeg i utlandet, er jeg alltid på let - etter nye teateruttrykk eller ritualer.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.44
Mandag 17. desember 2018
Endringer i åndsverkloven gjør at flere kunstner­grupper må dele på samme vederlagspott. – Våre medlemmer vil sitte igjen med mindre, sier Jørgen Karlstrøm i Komponistforeningen.
Lørdag 15. desember 2018
Mens netthandel på bøker har tatt av i Sverige, foretrekker nordmenn fremdeles å handle bøker over disk.
Fredag 14. desember 2018
160 millioner kroner har det kostet å totalrenovere «Hestmanden». Nå må museumsskipet legge til kai fordi Kulturdepartementet ikke vil gi fem millioner kroner i økt støtte.
Torsdag 13. desember 2018
Mange var sikre på at Amazon ville etablere seg i Sverige denne høsten. Men satsingen lar vente på seg.
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.