Mandag 17. oktober 2011
Rapport fra andre siden
Når man går inn i alderdommens siste fase, krysser man en grense til en skjult verden ingen vet om -

- Vi innbiller oss at vi lever i en beskyttet sfære. Men det ligger et drama i ethvert liv, sier Nikolaj Frobenius.


Forfatteren debuterte i 1986 med «Virvl», fikk gjennombrudd ti år seinere med «Latours katalog», og gjorde suksess med «Teori og praksis» i 2004. Etter å ha vært konsulent i Norsk filminstitutt i flere år, ertet han på seg filmbransjen i Pax-saken. Når dette nevnes her, er det ene og alene fordi dette inntraff omtrent samtidig med at Frobenius’ far gikk bort i en alder av 94 år, etter i lengre tid å ha vært syk og pleietrengende. Romanen «Så høyt var du elsket», som lanseres i dag, er basert på forfatterens erfaring av gradvis å miste faren til alderdom og sykdom.


Dødskampen


For en sønn var det selvsagt knallhardt å se faren kjempe mot døden. Men selv midt inne i den prosessen skjønte Frobenius at han var i berøring med viktig materiale.


- Men jeg ville fjerne det fra hans, mitt og vårt liv. Det brukte jeg tid på. Derfor kom jeg ikke skikkelig i gang med skrivingen før han døde, sier han.


Mens Nikolaj Frobenius vanligvis skriver bøker som arkitekter tegner hus, hvor hver enkelt detalj er utformet med sikte på helheten, ble denne boka til på en helt annen måte.


- Da jeg først begynte å skrive, brukte jeg ikke lang tid på å få historien ned. Jeg var i dyp sorg, jeg var ødelagt. Vi var så slitne, dødskampen hadde vært så intens og hjerteopprivende fordi han ikke ville gi slipp på livet. Det er som å se en mann falle i langsom film. Samtidig var det godt å gå ned i kjelleren og hente det opp. Det føltes veldig riktig å gjøre det, sier han.


Selv om «Så høyt var du elsket» handler om en far og en sønn, er det ikke far/sønn-problematikken som er det sentrale i boka, mener Frobenius.


- Først og fremst handler romanen om to personer som står hverandre, og hvor den ene skal dø. Det er dét jeg har vært opptatt av: hvordan vi forholder oss til døden. Det har vært skrevet mange gode bøker om sorgprosessen, hva som skjer når noen har forsvunnet og er borte, og jeg så ikke behovet for å gjøre det en gang til. Det interessante har vært nedbrytingen av kroppen, hukommelsen og språket - å forsøke å skildre den språkløse tilstanden, sier han.


En dobbel skam


Det er først og fremst en roman om de eksistensielle spørsmålene Frobenius har skrevet. Men indirekte leverer han også en krass kritikk av den norske eldreomsorgen, og vår (manglende) evne til å ta vare på våre gamle. Forfatteren betegner det som en «sjokkartet opplevelse» å møte de eldres verden.


- Idet man går inn i alderdommens siste fase, krysser man en grense. På den andre siden finnes en skjult verden hvor det ikke er de samme spillereglene som gjelder. Mens samfunnet vi lever i er veldig friskt og sunt, og vi alle på en eller annen måte er opptatt av hvordan vi trener og framstår, er de eldre unntaket. De er helt borte fra dette.


Dermed blir det en dobbel skam forbundet med det å bli eldre, mener Frobenius. Samtidig som de eldre blir fratatt sin identitet og styrke, er det som om de blir holdt skjult fra resten av samfunnet. I romanen opplever Viktor, som har levd et langt liv som en ganske vellykket allmennlege på Hovseter i Oslo, og holdt kroppen i form ved å løpe 45 minutter hver eneste dag, at hans meninger eller medisinske vurderinger ikke blir tillagt noen vekt - selv når det er hans egen helse det er snakk om.


- De eldre eksisterer i en avsondret sone bortenfor oss andre. Det er ingen som orker å se på dem. De er heslige, usexy. Å selv kjenne på den forakten, er vanskelig, sier Frobenius.


Forfatteren mener at sentimentaliseringen av de eldre og deres tilstand er vår måte å håndtere denne forakten på: istedenfor å konfronteres med vår egen avsky, synes vi synd på dem vi avskyr, noe som er enda mer degraderende for den som blir utsatt for det.


- Jeg husker at faren min ble fly forbanna hver gang han opplevde at noen synes synd på ham for situasjonen han var havnet i. Men det er veldig vanlig å reagere på den måten. Det er vel det nærmeste du kommer et politisk budskap i denne romanen: at alle er rørende enige om at de eldre er viktige - det hjelper bare så lite når samfunnet som sådan er gjennomsyret av forakt for det de eldre representerer.


Litterært blindspor


Frobenius understreker at boka ikke er selvbiografisk. For selv om han også i tidligere bøker har brukt seg selv og sin egen historie som bakgrunnsteppe, har han vært bevisst på å unngå selvbiografien som sjanger. Den har vist seg å være et interessant blindspor, litterært sett, mener han.


- Jeg ville fiksjonaliserte denne historien, og det har jeg gjort. Viktor er helt annerledes enn min far. Og om jeg skulle tegnet et portrett av meg selv, ville ikke det vært så likt Emils, selv om det sikkert er noen berøringspunkter. Det sentrale er at romanfigurene gjennomgår erfaringer som jeg har vært veldig tett på. Jeg er temmelig sikker på at dette er den mest realistiske romanen jeg har skrevet.


Det man kjenner godt, kan man skrive godt om. Men like viktig er det å finne den nødvendige distansen til stoffet. Frobenius mener han selv var tvunget å skrive fiktivt for å komme nært nok.


- Man må ta et skritt tilbake. En nærstudie kan være fascinerende, men med den får du tross alt bare et utsnitt av det store bildet.


- Hva gjør det med et menneske å se den aller nærmeste forsvinne til sykdom og død?


- Det som skjer mellom dem, er opprivende. Det er Viktor som blir syk, men også Emil faller fra hverandre - blant annet fordi han blir konfrontert med sider av faren han ikke visste fantes.


I møte med aldringen og døden opplever Emil skam og frykt - men også begeistring for det rå livet han erfarer, mener Frobenius.


- Begeistring?


- I dødskampen ligger det også en kraft. Oppløsning, død og forfall handler også om det levende og opprørske. De tingene henger sammen i vår bevissthet.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.43
Tirsdag 26. mars 2019
Den kunstneriske ytringsfriheten har fått trangere kår i Vesten, viser ny rapport. Prosessen mot «Ways of seeing» gjør at Norge trolig vil føye seg til versting-lista neste år.
Mandag 25. mars 2019
Forfatteren Kjartan Fløgstad anklager styret i Den norske Forfatterforening for historieløshet og melder seg ut av foreningen.
Lørdag 23. mars 2019
Fem forfattere ble kastet ut av læreplanen i 2006. Bare én av dem har beholdt plassen i elevenes bevissthet.
Fredag 22. mars 2019
TV?2s avsløring av VGs sitatfusk i saken om Giske-videoen ryster Medie-Norge. Kommentator Frøy Gudbrandsen frykter at avsløringen skal svekke tilliten til medienes metoo-dekning.
Torsdag 21. mars 2019
FN og EU er ikke nevnt i den nye læreplanen for samfunnskunnskap. – Navlebeskuende, mener lærer Assad Nasir.
Onsdag 20. mars 2019
Advokat Jon ­Wessel-Aas vil vurdere om han skal klage på politiets og stats­advokatens håndtering av anmeldelsen mot Pia Maria Roll.
Tirsdag 19. mars 2019
Utdannings­direktoratet har snudd: Holocaust er til­bake på skolens pensum. ­ Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfunn er likevel ikke imponert.
Mandag 18. mars 2019
To bøker. To teorier. En av dem skal være politiets hovedspor for øyeblikket. Skal det bli «true crime»-sjangeren som oppklarer mordet på Olof Palme?
Lørdag 16. mars 2019
Med «Ways of seeing» ville regissør Pia Maria Roll vise hvordan propaganda og overvåking blir aktivt brukt i maktutøvelsen. Nå mener hun at etterspillet viser at tesen deres stemmer.
Fredag 15. mars 2019
Nå blir det gratis for alle forlag å melde opp bøker til innkjøpsordningen. – En seier for indieforfattere, jubler Kristin Over-Rein i Boldbooks.