Lørdag 16. juli 2011
Revolusjonær chick-lit
Et dystert herskapshus, en mørk og mystisk helt, en viljesterk heltinne. Jane Eyre er dameromanens urtekst. Men feminismen lurer på loftet.

- Romanen Jane Eyre har vært en av de sentrale inspirasjonskildene for den romantiske kiosklitteraturen. Men Jane Eyre er, på tross av sin litterære arv, ingen dameroman. Det skriver litteraturkritiker Laura Miller på nettstedet Salon.com, i et forsvar for Charlotte Brontës klassiske fortelling om kjærlighet og galskap. Mens den tjuende filmatiseringen av Jane Eyre ruller over norske kinolerreter ser Klassekampen på romanens gang fra revolusjonerende melodrama, til tannløs klisjé, og tilbake til barrikadene.


I kjølvannet av Jane


- Jane Eyre er jo drømmelesestoff for tenåringsjenter, det kan man ikke komme bort fra, sier Ragnfrid Stokke, som har oversatt Jane Eyre for Pax forlag.


- Det er den yngre, fattige kvinnen som møter den eldre, velstående, sterke og kloke mannen, som likevel er svak et sted inni seg. Det er sånne klassiske dameromangreier, ler hun.


Plottet i Jane Eyre virker ikke spesielt revolusjonerende i dag. Det er fortellingen om den unge jenta som overlever en grusom barndom hos en ond adoptivmor, vinner den mørke, mystiske, og framfor alt velstående mr. Rochesters kjærlighet, bare for å oppdage at han har en sinnssyk, pyroman kone sperret inne på loftet. Men deres kjærlighet overvinner til slutt alt.


Siden utgivelsen i 1847 har romansen mellom Jane Eyre og Edward Rochester vært utgangspunktet for millioner av glossy pocketbøker, der fattige heltinner faller for mørke, muskuløse adelsmenn, rikelig utstyrt med både farlige hemmeligheter og andre attributter. Men da den ble gitt ut i 1847 fikk den deler av det litterære England til å rynke på nesen.


Uanstendig


Ifølge de krasseste kritikerne av Jane Eyre framviste boka noen av de største syndene for en kvinnelig heltinne: stolthet og mangel på ydmykhet. Brontë selv ble karakterisert som en kvinne med et sinn som bare inneholdt «sult, opprør og raseri», mens kritiker og forfatter Margaret Oliphant hevdet at «den mest alarmerende revolusjonen i moderne tid har fulgt i fotsporene til Jane Eyres invasjon».


- Jane Eyre ble oppfattet som uanstendig selvbevisst. Den var for sterk og rå til å være skrevet av en kvinne, sier Irene Iversen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Ifølge både Iversen og Oliphant markerer Jane Eyre et vannskille i litteraturhistorien. Romanens litterære betydning, mener Iversen, ligger i at Brontë makter å skriver fram en kvinnelig selvbevissthet og selvrefleksjon. Gjennom Janes vilje til å skape og reflektere over sin egen skjebne involveres kvinner i en framtredende trend i europeisk litteratur på 1700- og 1800-tallet.


- I løpet av denne perioden ble det etablert en bevissthet om det å være et individ og et selv, og Jane Eyre er et viktig bidrag til denne utformingen av selvrefleksjon og selvforståelse, mener hun.


Den gale dama på loftet


Men på tross av dette har Jane Eyre inntil relativt nylig vært fraværende på pensumlister og i den litterære kanon. Den har forblitt ungpikelesning og et noe mer høyverdig alternativ til «Harlequin»-romansene på Narvesen. Både Iversen og oversetter Stokke mener en grunnene til dette er at man lenge redigerte bort de reflekterende og samfunnskritiske partiene i boka. Fram til midten av 90-tallet var Jane Eyre kun tilgjengelig i en «kioskversjon» på norske forlag der alt annet enn kjærlighetshistorien var redigert bort, og Brontës frustrasjon og kritikk av kvinners posisjon var forsvunnet. Men gjennom Sandra Gilbert og Susan Gubars essaysamling The Madwoman in the Attic (1979) - oppkalt etter Rochesters sinnssyke kone som holdes innesperret på loftet - dukket de revolusjonære aspektene ved kioskheltinnen Jane Eyre opp i dagen igjen.


- I dag ser vi på Jane Eyre som det arketypiske scenarioet for alle romantiske møter mellom en skulende Byronsk helt med et dystert herskapshus, og en skjelvende heltinne, skriver de i et av essayene i boka.


- Men vi overser fortsatt revolusjonen som fulgte i kjølvannet av Jane Eyre.


Janes dobbeltgjenger


The Madwoman in the Attic skrev om den vestlige kanon og gjorde plass til forfattere som Jane Austen og Brontë-søstrene. Den ble også den feministiske litteraturkritikkens fødsel, ifølge Rebecca Scherr, førsteamanuensis i litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo. Boka fokuserer både på Jane selv, men mer sentralt står hennes forhold til de andre kvinnelige karakterene, og særlig Rochesters første kone, Bertha Mason, den gale kvinnen på loftet. - Gilbert og Gubar leser Bertha som den andre siden av Jane, Janes mørke dobbeltgjenger, hun som er lidenskapelig, sint og ute av kontroll, forteller Scherr.


Forfatterne trekker fram en av de mest berømte scenene i Brontës roman, der Jane vandrer fram og tilbake i et av tårnene i Rochesters herregård, og raser over hvordan hennes sjanser begrenses av at hun er kvinne. Fra et låst rom hører hun for første gang den dype, forstyrrede latteren til Bertha Mason. Den gale, sinte, lidenskapelige og frustrerte kvinnen på loftet er her både et ekko av Janes egen underbevissthet, og av forfatterens og leserens frustrasjon over sin posisjon og sine begrensede muligheter.


Men mens The Madwoman in the Attic har blitt utgangspunktet for en omfattende tradisjon innenfor litteraturvitenskapen, så har den ikke maktet å ta livet av den romantiske heltinnen Jane, som stadig dukker opp på kinolerreter og tv-skjermer. Etter 164 år står Jane Eyre fortsatt med ett bein i kiosken, og det andre på barrikaden.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.42
Mandag 16. september 2019
Forfatter Bjørn Sortland er bekymret for norske barns mentale kondis. – Å lese i et kvarter er blitt «helt Himalaya», sier han.
Lørdag 14. september 2019
Petter Stordalens 190.000 Instagram-følgere har flere ganger sett ham posere med bøker fra Straw­berry-forlagene. Dette kan være ulovlig reklame, ifølge Forbruker­tilsynet.
Fredag 13. september 2019
Dagens Næringsliv og Morgenbladet kutter til sammen 38 millioner kroner for å bli mer digitale. – Vil gå utover kvaliteten, sier medieforsker.
Torsdag 12. september 2019
Styreleder Amund Djuve har gitt Morgenbladets redaktør en klar bestilling: driftsmarginen må opp på ti prosent. Denne uka startet nedbemanningene i ukeavisa.
Onsdag 11. september 2019
NTNU sliter med å få opp kvinneandelen ved filosofisk institutt. – Forsterker en trend hvor menn underviser menn om menn, sier student.
Tirsdag 10. september 2019
NRK Dagsrevyen har intervjuet ­dobbelt så mange rikspolitikere som lokalpolitikere ­under valgkampen. – Problematisk og uheldig, sier ­Venstre-ordfører Alfred Bjørlo.
Mandag 9. september 2019
NTNU-forsker ­forsvarer filosofibok med lav kvinne­andel. – Skal man fortelle en filosofihistorie til studentene, må den være sann, sier første­amanuensis Øyvind Eikrem.
Lørdag 7. september 2019
Flere forlag satser på hjemmesnekret journalistikk om sine egne utgivelser. Uten tydelig merking kan dette være et brudd på markedsførings­loven, advarer advokat.
Fredag 6. september 2019
NRK benekter at valgeksperimentet på Lillestrøm ble gjort for underholdningens skyld. Men som forskning er prosjektet helt verdiløst, mener samfunns­vitere.
Torsdag 5. september 2019
En ex.phil.-bok har en kvinneandel på åtte prosent. – Dette er bare en videre­føring av rådende konsensus i filosofifaget, sier en av forfatterne.