Lørdag 11. september 2010
Savner vilje til makt
Venstresida må bytte ut verdidebatt med vilje til å utvise reell makt og ta konsekvensene av den, mener Aslak Sira Myhre.

- Jeg har en sånn talefeil, skjønner du, som gjør at jeg begynner å snakke et sånt politikerspråk, der jeg automatisk prøver å glatte over de vanskelige punktene, sier Aslak Sira Myhre.


Den tidligere RV-lederen, som nå er daglig leder på Litteraturhuset, forteller at dette var en av de største utfordringene med å skrive boka «Herskap og tjenere», som kommer ut på mandag: Å unngå politikerspråket. Kanskje er der derfor boka innledes med en personlig skildring av Sira Myhres egen oppvekst i oljebyen Stavanger, og ikke en politisk monolog. Men politikk er det likevel nok av i boka, som kan leses som et oppgjør med en følelses- og verdiorientert venstreside.


- Selvsagt kan det være bra med en utopi, men man må også tørre å ta valg. Og det betyr også å velge vekk noe, sier Sira Myhre.


Han etterlyser en venstreradikalisme der man våger å tenke konsekvens, ikke bare idealer. Som ikke er fanget i en evig outsiderposisjon:


- Dagens venstreside kan aldri bære et samfunn. Det vi sier, fungerer bare som et korrektiv til det samfunnet vi allerede har. Det ligger implisitt at det er Stoltenberg og Reinfeld som skal ta beslutninger og styre landet, mens vi skal kritisere dem, sier han.


Parallelt med en tilværelse i evig opposisjon, preges også diskusjonen på venstresida altfor mye av verdispørsmål, mener Sira Myhre. Det ender som oftest i floskler:


- Venstresida er full av verdibaserte meninger med tilhørende politiske markører, og disse framstår som avgjørende for hvorvidt du kan definere deg selv som del av venstresida eller ikke. Jo mer en er for bistand og miljø, jo mer er man venstre. Men hvis man spør hvor framtidas energi skal komme fra, er man Frp-er, sier Sira Myhre.


Selv tar han i boka et oppgjør med en politikk som kun er basert på sinnelag og moral. Det har allerede resultert i en debatt med deler av miljøbevegelsen, om han kritiserer for å være preget av dommedagsprofetier. I boka skriver Sira Myhre også om venstresidas ensidig negative syn på oljevirksomheten. At de har gått fra å se på den som et konkret produkt av vår egen kunnskap og teknologi, til forholde seg til den som en ullen fiende i kampen mot global oppvarming. Her gjenreiser Sira Myhre ikke bare oljearbeidernes, men selve oljeindustriens ære, som en kraftfull verdiskaper siden 1970-tallet. Og innrømmer til slutt at han ikke lenger vet hva han mener om oljeboring i Lofoten og Vesterålen


- Man kunne mistenke deg for å heller være en tradisjonell sosialdemokrat?


- Mens jeg har skrevet denne boka, har jeg lurt på om det ikke egentlig er radikal sosialdemokrat jeg er blitt. Når jeg forlater så mange av markørstandpunktene, når jeg ikke lenger vil være en idealist som står og roper at verden er urettferdig. Så helt ærlig, ja, jeg har tvilt på om ikke det er konklusjonen. Og om Norge hadde vært verden, ville jeg ikke hatt noen grunn til å være noe annet enn en radikal sosialdemokrat. Men Norge er ikke verden, og verden er ikke Norge, sier Sira Myhre.


- Klassesamfunnet er like hardt og tydelig som før. Men som i dag gjør livet mitt til en så behagelig affære, har stort sett en annen hudfarge, bor i en annen del av verden, og lever i kår som nordmenn og resten av Europas arbeiderklasse gjorde tilbake på 1890-tallet. Da blir det å være sosialdemokrat en umulig posisjon. Jeg kan ikke akseptere et samfunn der min velstand bygger på andres nød, sier Sira Myhre.


- Jeg savner verken Sovjet eller Mao, jeg savner ikke Gulag eller KBG, eller noen form for totalitarisme. Men jeg savner kraften i det å ha et alternativ til det eksisterende. Jeg mener at det å være radikal må være å ville noe helt annet enn det bestående. Og å ta det ønsket alvorlig. Jeg tror det er derfor jeg fortsatt kaller meg kommunist.


- Men gir det noen mening å kalle seg kommunist i dag?


- Det er noe jeg diskuterer i boka. Om en ser på historien er det vanskelig. Men, men jeg ser ikke noen annen type politisk bevegelse eller merkelapp jeg kan bruke på det jeg er ute etter. Nemlig en vilje og en ambisjon om å ikke bare kritisere det bestående, men ønske et nytt og annet samfunn. Et syn med basis i realisme, ikke idealisme, sier Sira Myhre.


Hvis en nøyer seg med merkelappene «sosialist» eller «radikal», er man primært en moralist, mener han.


- Men jeg ser verden i klasser og objektive motsetninger, og krever en konsekvens av den politiske tenkningen. En vilje til makt som en konsekvens av at man er radikal. Hvis ikke er radikalismen fullstendig uforpliktende. Da handler det om du er villig til å kjøpe brukte klær, la være å fly eller spise mer grønnsaker. Men dette er ikke det jeg snakker om. Jeg vil ha en filosofisk og politisk forpliktelse, der det i enden ligger å ta ansvar for de valgene man gjør.


- Derfor kaller jeg meg kommunist til et annet og bedre alternativ dukker opp.


Et av mange eksempler på at en politisk bevegelse mister kraft når den ikke evner å ta upopulære valg, er antiglobaliseringsbevegelsen, mener Sira Myhre:


- Jeg var veldig begeistret for antiglobaliseringsbevegelsen. Det var jo det første globale opprøret siden Vietnamkrigen. Men det var en bevegelse som ikke evnen å ta valg. Vi samlet de som ville bygge industri, og de som ville legge den ned, de som var for landbruk og de som var mot. Det eneste som samlet oss var at vi var mot det bestående, sier Sira Myhre.


- Aktivistene ropte at «en annen verden er mulig» - men en annen verden er ikke en verden hvor alt er mulig, og de aller fleste mennesker på jorda skjønner det. Derfor døde antiglobaliseringsbevegelsen også ut, sier han.


- Vi gikk rundt i gatene og ropte «This is what democracy looks like». Men det er det virkelig ikke. Heller enn et demokrati, var det et aktivistenes diktatur.


- Hva vil du ha?


- Svakheten med boka er at den diagnostiserer uten å ha noe alternativ. Men vi kan ikke lage noe alternativ før vi vet hva som er galt. Med denne boka sier jeg først og fremst at jeg vil ha en venstreside uten så mange markører. Jeg vil ha en venstreside som klarer å formulere hva de vil innen økonomi, demokrati, imperialisme og krig. Vi må samle oss om de tingene, og samtidig skape en bevegelse som er bred nok til at også de som ikke er enige i alt vi gjør, kan føle seg hjemme. I dag kan man risikere å bli utdefinert fra venstresida så fort man er mot kringkastingsavgiften, sier Aslak Sira Myhre.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.37
Mandag 17. juni 2019
Den tyske journalisten Kai Strittmatter er sjokkert over debatten rundt «Ways of Seeing». – Eit lærestykke om trugsmål mot demokratiet, meiner han.
Lørdag 15. juni 2019
For å ta makt fra modernistene vil Odd Nerdrum dele opp kunsthistorie-faget i to strengt atskilte retninger: en kantiansk og en aristotelisk retning. Men først åpner han utstilling i Vesterålen.
Fredag 14. juni 2019
Eidsvoll Ullensaker Blad vurderer å komme ut færre dager i uka for å overleve Amedias varslede prishopp på distribusjon av avisa. Amedia svarer med å øke prisen ytterligere.
Torsdag 13. juni 2019
Den amerikanske avisa The New York Times vil ikke lenger trykke politiske karikaturtegninger. – En forferdelig situasjon, sier VG-tegner Roar Hagen.
Onsdag 12. juni 2019
Arbeidet med en etisk sjekkliste for sakprosa starter denne uka. – Hensynet til privat­livets fred er et naturlig tema, sier utvalgsmedlem Jon Gangdal.
Tirsdag 11. juni 2019
Da Greta Thunberg ble internasjonalt kjent som klima­aktivist, endte hun plutselig opp som medforfatter av moras bok.
Lørdag 8. juni 2019
Kritiker Jon Rognlien ønsker en rettslig prøving av «To søstre» vel­kommen. Det vil kunne avklare viktige spørsmål rundt sakprosa og etikk, mener han.
Fredag 7. juni 2019
Adel Khan Farooq forsvarer bruken av privat materiale i Åsne Seierstads «To søstre». – Man må operere i gråsoner for å fortelle en slik historie, sier han.
Torsdag 6. juni 2019
De to norsk-somaliske søstrene som nå er funnet i live i Syria, kan ha grunn til å vurdere søksmål mot forfatter Åsne Seierstad, mener advokater.
Onsdag 5. juni 2019
Sakprosaforfattere kan få så lite som 5 prosent i royalty for pocketutgaven. – Krev minst 10 prosent, råder Arne Vestbø i fagbokforfatternes forening.