Onsdag 26. mai 2010
Avmystifiserer Knausgård
- Det er på tide med en Knausgård-avfortrylling, sier Eivind Tjønneland som i en fersk pamflett trekker fram «Min kamp»-svakheter som kritikerne burde ha sett.

- Kritikernes angrep på Jan Kjærstads kritikk av den unisone mottakelsen av «Min Kamp 1» var én ting, men rarere var det at litteraturvitere som Jørgen Lorentzen og Arne Melberg sa at de ikke hadde ord for å forklare verket, sier litteraturviter Eivind Tjønneland om bakgrunnen for pamfletten «Knausgård-koden» som lanseres i dag.


I forordet skriver Tjønneland følgende: «Kritikken har latt seg forføre av Knausgårds ideologiproduksjon. (…) Det trengs en avfortrylling (‘Entsauberung’) av Knausgård som setter motsigelsene på begrep.»


- Derfor har jeg skrevet det jeg kaller et ideologikritisk essay der jeg prøver å få på plass noen begreper og argumentasjon som ikke har fått plass i kritikken og omtalen av «Min kamp»-bøkene, sier Tjønneland til Klassekampen.


Gir Kjærstad rett


Men det er ikke bare kritikere og litteraturvitere som har vært positive til Knausgårds prosjekt; bøkene har solgt svært bra og har blitt hyppig diskutert blant veldig mange lesere.


- Hvorfor har vi lesere falt for bøkene?


- I tillegg til sladreeffekten, så sørger Knausgårds helgardering gjennom selvmotsigende ideologier for å få leseren på kroken. Han er på en gang stormannsgal og mediesky, han vil både skjule seg og fortelle alt, og han sier aldri sin mening, samtidig som han går mye lenger når han drikker. Denne tvetydigheten er som et sjekketriks, sier Tjønneland.


- Dessuten har bøkene en umiddelbar gjenkjennelse som drar leserne inn i stoffet. Knausgård beskriver ting som vi alle har et forhold til; skole, oppvekst, foreldrerolle, første forelskelser og så videre. Lett gjenkjennelige ting som gjør at leserne forholdsvis enkelt ser for seg hvordan man selv har opplevd disse tingene. Sånn sett leverer leserne selv betydelige bidrag i prosessen.


- Så Knausgård har gjort det lett for seg selv i disse partiene …?


- Det viktige spørsmålet bør i hvert fall være om Knausgård får til en gjenkjennelse på det indre plan. Hvilken innsikt får vi gjennom disse beskrivelsene? Her mener jeg det butter for Knausgård. Slik jeg ser det, så går ikke Knausgårds karakter gjennom noen form for indre utvikling. Det er ingen erkjennelse å hente utenom en gammel løsning på nye problemer: Den despotiske faren forklarer alt.


- Men er ikke det i seg selv en slags erkjennelse?


- Jo, men det er ikke nødvendigvis noe tegn på litterær kvalitet. Og derfor mener jeg at Kjærstad har rett i at det lukter møllkuler av Knausgårds tankegods i disse bøkene, og at kritikerne burde drøftet dét mer, sier Tjønneland som hevder at Knausgård-koden går ut på at mangelen på erkjennelse avhjelpes ved at forfatteren hiver på romantiske virkemidler som magi og følelser.


Manglende diskusjon


Tjønneland mener også det er rart at ikke kritikerne har gått mer inn i Knausgårds forhold til det selvbiografiske.


- Dette er en litterær trend som ikke akkurat er ny og som har blitt behørig behandlet i faglig sammenheng. Christopher Lasch ga ut «Den narsissistiske kultur» i 1979 og tematiserte der at forfattere ikke klarer å bære fram egne fiksjoner, men i stedet prøver å viske ut skillet mellom fiksjon og virkelighet. Og paradoksalt blir det når professor Arne Melberg, som er den i Norge som faktisk har skrevet om selvframstilling i litteraturen, ender opp med å ikke ha språk for sitt møte med «Min Kamp».


- Hvordan burde kritikerne ha behandlet det selvbiografiske?


- En inngang er dokumentarromanens ulempe med at forfatteren ikke skildrer personer grundig nok fordi de faktisk finnes i virkeligheten, på den måten blir de ikke litterære figurer. I «Min kamp» merkes det ved at det omtrent kun er forfatteren selv man har bilde av, Knausgårds mor og kone er det for eksempel ikke lett å se for seg i det hele tatt. Et annet problem er at slike prosjekt nødvendigvis må ende som fiksjon fordi selvsensuren sitter i kroppen vår.


- Betyr det at det dokumentariske kun kan eksistere dersom forfatteren sitter på råteipen av det som har skjedd?


- Ikke engang da unngår forfatteren fiksjonen. Man må jo velge ut og redigere, og da har man fjernet seg fra dokumentaren. Dette sier jo også Knausgård selv i bøkene sine; hukommelsen er en lunefull størrelse.


Postmoderne problem


I essayet skriver Tjønneland at litteraturvitenskapen har problemer med Knausgårds bøker fordi postmoderne tanker om autonomiestetikk og dekonstruksjon har gjort at man har gitt blaffen i litteratursosiologi: «Om boka stemmer med virkeligheten eller egen erfaring, om vi kjenner oss igjen, har også vært et sentralt kriterium for å bedømme litteratur helt siden Aristoteles. Dette er ikke et rent litterært kriterium, vi bedømmer ut fra vår livsverden og ikke bare fra estetiske kriterier.»


- I mottakelsen av Knausgård synes jeg det har vært påtakelig at postmoderne tanker har stått i veien for en fullgod lesning, sier Tjønneland.


- Gjelder dette kun disse bøkene eller sier det noe mer generelt om dagens litteraturvitenskap?


- Det har jeg ikke undersøkt nøye nok til å si noe om. Men det mottakelsen av «Min kamp» viser, er at litteraturvitenskapen bør ha kontakt med og møte andre fag.


- Hvordan tror du denne pamfletten vil bli mottatt?


- Her er ikke mange grove karakteristikker, så jeg håper på en fruktbar debatt. Det er jo et imponerende prosjekt Knausgård har gitt seg i kast med, og i motsetning til kritikerne, så har jeg hatt brukbart med tid på denne foreløpige oppsummeringen. Uansett er ikke det siste ordet sagt om dette verket.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.35
Onsdag 17. april 2019
Steikende sol tilsier ikke lenger bare glade badedager, men også tørke og skogbrann. Hva er egentlig «pent» og «stygt» vær i klimakrisas tid?
Tirsdag 16. april 2019
Halvparten av abonnentene til Helgelendingen kan miste avisa med ny postlov. – Dette blir alvorlig for oss, sier redaktør Geir Arne Glad.
Mandag 15. april 2019
Skodespelarar slår ring om Eirik Stubø med støtteopprop.
Lørdag 13. april 2019
En rapport av Sigurd Høst blir brukt til å begrunne regjeringens nye medie­politikk. Selv kjenner han seg ikke igjen i Trine Skei Grandes påstand om at store områder ligger i «medie­skygge».
Fredag 12. april 2019
Norske forlag vil fremdeles ikke levere lyd­bøker til konkurrentenes strømmetjenester. – Aktørene ser seg ikke tjent med å komme til enighet, mener medieviter Terje Colbjørnsen.
Torsdag 11. april 2019
For tre år siden refset KrF og Venstre regjeringen for å sabotere omdelingen av aviser. I dag får mellompartiene selv refs for å ha sviktet papiravisene.
Onsdag 10. april 2019
200.000 lesere vil miste papiravisa som følge av regjeringens spareplan for Posten. Større aviser som Nationen rammes hardt, mens lokal­aviser skjermes.
Tirsdag 9. april 2019
Vebjørn Sand får låne kommunal kremtomt uten å betale en krone. – Udemokratisk, mener kunstkritiker Kjetil Røed.
Mandag 8. april 2019
Gyldendal får kritikk fra Utdanningsforbundets Thom Jambak for å bruke spesialskrevne tekster til nye norskbøker. Forfatter Gro Dahle fant tjue relevante norske forfatterskap på stående fot.
Lørdag 6. april 2019
Goliat forlag ut­lyser krimkonkurranse med 100.000 i premie, men prispengene er egentlig et forskudd. – I beste fall småfrekt, sier forfatter Tom Egeland.