Tirsdag 8. desember 2009
Store forventninger
Karl Ove Knausgård har delt opp sine roman i seks deler, og tar dermed opp arven fra Dickens, mener professor Tore Rem.

Du får følgende stikkord: Omfattende bokutgivelser. En far som skandaliserte familien. Bøker utgitt i mange deler, alle med en måneds mellomrom. Bitter skilsmisse. En av de viktigste stemmene i sin generasjon. Skarpe skildringer av egen barndom. Småbarnsfar.


Jo da, Charles Dickens - som vi snakker om - har absolutt gjort seg fortjent til en plass i bokhylla. Der har for øvrig også de tre første bøkene i Karl Ove Knausgårds gigantprosjekt «Min kamp» havnet; mer enn 50.000 nordmenn har hittil kjøpt bøkene, og forlaget varsler nå at de seks titlene i serien også kommer til å bli gitt ut i Danmark og Tyskland. Knausgård fikk tidligere i høst Brageprisen for «Min kamp 1», og i forrige uke ble det klart at den også er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Kveldens samtale mellom ham og forfatterkollega Tore Renberg på Litteraturhuset i Oslo er for lengst utsolgt.


Spesielt format


- Publiseringsformatet har nok vært med på å bidra til suksessen, mener forfatter og litteraturprofessor Tore Rem, som sammenlikner Karl Ove Knausgårds bokløp med måten man ga ut store romaner på i viktoriatidens England.


- På 1800-tallet brukte Dickens et standardpubliseringsformat som var å utgi bøkene i mange enkeltdeler, før de ble samlet i én bokutgivelse, forteller Rem.


- Dickens gjorde denne formen for utgivelser svært populær. Bøkene kom ut i 20 bind, med én utgivelse i måneden. Hver utgivelse inneholdt tre-fire kapitler. På engelsk heter denne formen for bokutgivelser «serialization», altså serialisering. I tillegg til Dickens, gjorde også forfattere som George Eliot, Mrs. Gaskell og Thackeray suksess med denne formelen, forteller professor Tore Rem, som har nettopp viktoriatidens litteratur som et av sine spesialfelt.


- Hvis vi går tilbake til starten av 1800-tallet, finner vi den skotske forfatteren Walter Scott, som var et litterært fenomen i hele Europa. Han bidro til å skape en ny standard for romanutgivelser i 3 bind, noe som var svært lukrativt for leiebibliotekene. Denne formen dominerte på 1880-tallet. Den moderne enbindsromanen satte seg mer mot slutten av 1800-tallet.


- Hvorfor endte man med å gå bort fra det å gi ut romaner i flere bind?


- For å kunne skrive på denne måten må man ha syn for helheten, samtidig som at man må beherske kunsten å runde av de enkelte delene. Det blir å skrive på to nivåer samtidig. Formen ble for krevende i lengden, særlig for forfatterne, og etter hvert ble kanskje også markedet for disse svært lange romanene mettet.


- Gir det å gi ut bøker i mange deler noen spesiell fordel til forfatterne?


- Dickens benyttet muligheten til å forandre litt på teksten enkelte ganger, basert på både tilbakemeldingene fra leserne og salgstallene han hadde oppnådd. I «Martin Chuzzlewit» forsøker han å få opp temperaturen igjen, ved å legge inn litt satire mot datidens USA. Ellers er vel det mest kjente eksempelet slutten på «Store forventninger», som Dickens skjøv mer i retning av en happy ending enn hva han opprinnelig hadde tenkt seg, forteller Rem.


Spekulasjoner


Store forventninger knytter det seg også til slutten på Karl Ove Knausgårds maratonroman; til Dagsavisen uttalte han i forrige uke at Nordisk Råds litteraturpris, Brageprisen og eventuelt andre priser vil kunne dukke opp i de siste bindene.


Dermed har allerede flere journalister og anmeldere begynt å spekulere i om de selv kommer til å bli nevnt - blant dem Andreas Wiese, som i helgen benyttet sin kommentarplass i Dagbladet til å tenke høyt: «Om det vil føre til at jeg blir tatt med, eller simpelthen bare tatt, i verkets siste bind, er tvilsomt, men det er mulig å håpe» skrev han optimistisk.


- Det resepsjonsmessig interessante med slike serielle utgivelser, er at du får en kontinuerlig mottakelse, altså mange mottakelser underveis, etter hvert som de ulike bindene kommer i handelen. Dermed kan verket kan være i dialog med sin egen mottakelse, mener Tore Rem.


Han påpeker også at dette, i tillegg til at forlaget rykker inn annonser der det høye opplagstallet oppgis i fet skrift, er med på å øke trykket rundt utgivelsen og forventningen til neste bind: Selve ventingen på neste bind blir en del av leseropplevelsen.


- 50.000 solgte eksemplarer er oppsiktsvekkende. Knausgård har vel først og fremst rørt ved noe, da, noe som angår hvor vi drar opp skjønnlitteraturens grenser. Det personlige temaet for romanen skaper interesse. Han har skrevet en litteratur som ikke primært er handlingsdrevet. Den er ikke enkel, påpeker Rem.


- Samtidig er det nok slik at lesere også leser for plottet, de ønsker rett og slett å vite hva som skjer, hvordan det slutter. Med sitt prosjekt har Knausgård den muligheten. Hvis han klarer å skape forventning til neste episode, har han skapt en leserkrets for bøkene. Dersom han hadde gitt ut romanen i en eller to bøker, hadde det vært svært mye vanskeligere å bygge opp et publikum på samme måten. Når romanen kommer i seks deler, derimot, oppleves hver enkelt bok som overkommelig.


- Slik var det også med Harry Potter-bøkene...


- ... At Knausgård er Harry Potter for voksne, er det det du vil ha meg til å si? Vel, vi snakker i hvert fall om den samme typen bygging av forventninger. Som boklig fenomen, også i det at kritikken og leserresponsen kommer underveis, og ikke bare samlet til slutt, er det en viss likhet - det er det ingen tvil om.


- Vil du si at disse bøkene er spesielt godt solgt?


- Åpenbart. Men prinsipielt sett har ikke det noe med verkets verdi å gjøre. Det er jo åpenbart mye dårlig litteratur som selges godt. Det er antakelig et potensielt sett større problem enn at Karl Ove Knausgård når ut til mange lesere, sier Tore Rem, som ikke tror Knausgårds olympiske utgivelsestempo kommer til å sette i gang en ny tendens blant norske forfattere:


- Det skulle forundre meg. «Min kamp» er et så svært og ambisiøst prosjekt, at en kopi er vanskelig å tenke seg. Men det finnes sikkert forleggere som på et eller annet plan nå forsøker å etterlikne suksessen. Ut fra en kommersiell logikk vil det være naturlig, mener Tore Rem.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.29
Tirsdag 20. november 2018
Spartacus-sjef Per Nordanger mener vi har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».