Onsdag 4. november 2009
Digitalisering i det stille
- Trond Giske og Vigdis Moe Skarstein har fått i stand storstilt digitalisering av kulturarven. Det burde vært debattert, sier den bokaktuelle forskeren Marianne Takle.

- Nasjonalbibliotekets digitaliseringsstrategi er spesiell, fordi planen er å digitalisere alt og fordi de gjennom to prøveprosjekter har fått til avtaler med rettighetshaverne som gir allmennheten tilgang til rettighetsbelagt materiale, samtidig som rettighetshaverne blir økonomisk kompensert over statsbudsjettet. Disse avtalene er unike i verdenssammenheng. Og det mest spesielle er at disse store og viktige grepene har kommet i stand nesten uten offentlig debatt.


Det sier Marianne Takle. Hun er til daglig forsker og forskingsleder ved Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). I perioden 2005-2008 var hun fagreferent og forskingsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket. Arbeidet der har nå resultert i boka «Det nasjonale i Nasjonalbiblioteket» som Takle gir ut i morgen, som første utgave i Nasjonalbibliotekets nye vitenskapelige skriftserie.


Nasjonalbiblioteket er i dag «Norges fremste instans for innsamling, oppbevaring og formidling av norske medier, også det som publiseres om Norge eller av nordmenn i utlandet», som man kan lese på nettsida til Store norske leksikon. I tillegg skal de gjøre samlingene tilgjengelige for publikum gjennom et digitaliseringsprosjekt.


Rettigheter


Dette er gjenstand for en egen analyse i Marianne Takles bok, der hun ser nærmere på kulturminister Trond Giskes og Nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarsteins store digitaliseringspolitikk, som innebærer at statsmidler brukes til å bygge opp en enorm database over kulturelle produkter.


- Nasjonalbiblioteket har tatt noen uhyre viktige og strategiske valg knyttet til digitalisering uten at det har blitt spesielt stor diskusjon rundt dette, sier Marianne Takle.


- De bygger en enormt stor database samtidig som de vil formidle. Det at de driver bevaring, er jo i tråd med Nasjonalbibliotekets lovpålagte oppdrag. Men når de gjør det i et så stort omfang, får de en sentral posisjon i store spørsmål knyttet til opphavsrett og digitalisering. Og dette er en posisjon de dels har tatt selv. Riktignok har de fått støtte fra departementet, men de har samtidig omdisponert egne midler til dette formålet og slik kommet i posisjon.


- Hva er problematisk med dette?


- At de samler inn rettighetsbelagt materiale for bevaring, er noe som er i tråd med deres oppdrag. Men problemet oppstår når de også vil formidle dette. For da må man gjennom rettighetsbiten, som betyr store kostnader, i tillegg til at dette er et juridisk felt der grensene trekkes opp hele tida.


- Derfor er det interessant at en stor nasjonal aktør som Nasjonalbiblioteket går inn og er uhyre aktiv. Det henger nok sammen med at Norge egner seg for slikt nybrottsarbeid: Landet er lite og godt organisert. I tillegg til at slike grep forutsetter sterke initiativ fra dem som bestemmer, sier Takle.


Manglende diskusjoner


Rent konkret betyr denne satsingen at Nasjonalbibliotekets arkiv for digital bevaring i januar hadde lagret 1.200.000 digitale objekter av forskjellige typer. 30 prosent av dette er digitalt innlevert materiale, mens resten skyldes det pågående arbeidet med å digitalisere analogt materiale som allerede finnes i Nasjonalbiblioteket.


Takle forteller at det overordnede målet er at alt skal digitaliseres, men at man arbeider i prioritert rekkefølge etter alder, hvor mange eksemplarer man har tilgjengelig, hva som er etterspurt og hva som er truet, i tillegg til at utvelgelsen gjøres med henblikk på nasjonale jubileer, hva andre brukere etterspør og det som internasjonalt samarbeid forplikter dem til.


Arbeidet startet i 2006, og prosessen har hele tiden vært ledet av nasjonalbibliotekar Vigdis Moe Skarstein, som sorterer direkte under kulturministeren. Nasjonalbibliotekaren og nylig avgått kulturminister Trond Giske har begge vært sentrale maktpersoner i Kultur-Norge. Vigdis Moe Skarstein var også leder av Norsk Kulturråd i perioden 2001-2009, og er ofte omtalt som en leder med klare visjoner, som får ting gjort. Vigdis Moe Skarstein har for eksempel sagt at Norge skal være det første landet i Europa som digitaliserer hele sin kulturarv.


Marianne Takle er mest opptatt av at diskusjonene rundt de store løftene er fraværende:


- Det kan godt hende at det er bra at staten har tatt hånd om dette store arbeidet, holdt markedskrefter unna og i stedet lagt dette materialet i hendene på den norske stat. Vi vet jo hvordan Google har tatt grep om dette internasjonalt. Problemet er at diskusjonene mangler her hjemme.


- Hva burde ha vært diskutert?


- Man må diskutere hva som skjer i våre store nasjonale institusjoner, det er utgangspunktet. Og til Nasjonalbibliotekets konkrete digitaliseringsstrategi er det mengder av spørsmål å stille: Hvor mye skal digitaliseres? Hvordan kan en tilgjengeliggjøring penses over til at materialet formidles til folket? Bør alle midlene gå til digitalisering, eller burde man heller valgt ut noen områder som i tillegg ble sikret god formidling? Og kunne man i stedet for å digitalisere alt, heller ha digitalisert ved behov? Mange spørsmål å ta tak i, men debatten er så å si fraværende. Forfatter Eirik Newth og bibliotekforsker Tord Høivik har skrevet noen innlegg om dette, men verken mediene eller bibliotekmiljøet har lagt opp til diskusjoner. Det burde de ha gjort.


- Hva med rettighetshavernes rolle?


- Forfatterorganisasjonene virker fornøyde slik det har blitt. For de første handler prøveordningene om at staten digitaliserer og betaler, da er det jo ikke noen grunn for dem til å lage bråk. Noe som er forståelig. Men det viktige nå er at Nasjonalbiblioteket er med på å skape nasjonal rettspraksis for digital tilgjengeliggjøring av rettighetsbelagt materiale gjennom avtaler med rettighetsorganisasjonene, samtidig som de bygger opp landets største magasin med digitaliserte kulturprodukter. Dette har gjort Nasjonalbiblioteket til en sentral nasjonal institusjon på det digitale området. Denne rollen og hva som skal ligge i den, bør være gjenstand for offentlig debatt.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.26
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.
Onsdag 9. januar 2019
I fjor sommer ble en ansatt ved Teaterhøgskolen i Oslo «frikjent» for påstander om seksuell trakassering. 18. desember ble mannen likevel oppsagt på grunnlag av nye varsler.
Tirsdag 8. januar 2019
Forlaget Capitana boikotter Dagens Næringsliv etter varselet om at avisa vil legge ned kulturanmelderiet.
Mandag 7. januar 2019
NS-dommarane i Høgsterett er stempla som politiske lakeiar, men ei ny bok finn at dei var meir bundne til rettstradisjonen.
Lørdag 5. januar 2019
De sender ikke reklame og knapt musikk. De satser heller på den gode samtalen. Men hva med faktasjekken? Radio24syv er Danmarks nye medie­darling.