Torsdag 19. februar 2009
- Imponerende debattnivå
Vi kan lære mye av hvordan Hamsuns motstandere på trettitallet møtte hans standpunkter, mener Trond Haugen.

- Debatten som gikk i kjølvannet av Hamsuns angrep på fredsaktivisten og konsentrasjonsleirfangen Ossietzky har helt klare paralleller til dagens debatter om ytringsfrihet. Og det mest fascinerende er den prinsipielle redeligheten Hamsuns motstanderne møtte ham med.


Det sier Trond Haugen, litteraturviter og forskningsbibliotekar ved Nasjonalbiblioteket, der Hamsun-jubileet i dag åpner med jubileumsutstillingen «kuboaa», en dokumentasjonsutstilling om de språklige grepene Hamsun gjorde på 1890-tallet. Trond Haugen er faglig ansvarlig for utstillingen, og forteller at man ved inngangen til utstillingen også ønsker å sette Hamsun inn i en samfunnsmessig kontekst:


- Det interessante med Hamsun er jo at det er en kontinuerlig diskusjon mellom forfatterskap og politikk. Dette får publikum en påminnelse om gjennom Aftenpostens oppslag om Nobelprisen i 1920 og den samme avisas publikasjon av Hitler-nekrologen som sto på trykk på tampen av krigen. Samt andre ting ved Hamsun som skapte debatt, blant annet Ossietzky-saken.


Brytningstid


Trond Haugen har hatt stor interesse av å se på dokumentasjon som finnes på Nasjonalbiblioteket fra den norske debatten om den tyske fredsaktivisten Carl von Ossietzky.


- Ossietzky-debatten er spennende fordi den finner sted i en uhyre interessant tid. Midten av 30-tallet var jo en av historiens største brytningstider, nazistene hadde hatt makten fra 1933 og virkelige stygge ting var under oppseiling. Derfor er det interessant å se på debattene som ble ført da; store spørsmål måtte klarlegges. Det var en tid med sterke motsetninger i offentligheten; de intellektuelle måtte velge side. Og i norsk offentlighet var Ossietzky-saken en slik test, sier Haugen.


Mange hadde lenge talt Ossietzkys sak og veldig mange mente at han burde få Nobels fredspris. Hamsun var av helt motsatt oppfatning. Han mente at de tyske myndighetene hadde rett til å straffeforfølge den spionasjedømte Ossietzky og skjønte ikke ropene fra norsk offentlighet om å gi ham fredsprisen.


«Aar efter aar sker det Henvendelser til Den norske Nobelkomité om at tildele Osietzky Fredsprisen. Faar han denne pris kan han dermed sprenges ut av Konsentrasjonsleiren tross Tysklands motstand.»


Slik formulerte Hamsun seg i kommentaren han hadde på trykk i Aftenposten og Tidens Tegn 22. november 1935.


- I dag framstår jo dette som et politisk merkverdig angrep, sier Trond Haugen og karakteriserer det som et tidlig eksempel på en reaksjonær holdning hos forfatteren.


- Men han var ikke alene om å mene disse tingene?


- Han fikk det jo på trykk i Aftenposten som seinere også støttet Hamsuns syn på lederplass. Og det var mange lag i befolkningen som støttet en slik holdning i Ossietzky-saken. En sak som var såpass betent at utenriksminister Halvdan Koht og Venstres formann Johan Ludwig Mowinckel trakk seg fra Nobelkomiteen som i 1936 ga Fredsprisen for 1935 til Ossietzky. De ønsket ikke at regjeringen og Stortinget skulle bli stilt ansvarlige for komiteens valg. Men like interessant er det å se på reaksjonene til Hamsuns motstandere, sier Trond Haugen.


Imponerende offentlighet


Hamsuns kommentar gjorde forfatteren Nordahl Grieg så rasende at han samme dag skrev et svar til Hamsun som han fikk på trykk i Dagbladets aftenutgave.


«…her er en stor norsk dikter som går til angrep på deg, han er en modig mann, han har valgt sin motstander med omhu, der du ligger kneblet i konsentrasjonsleiren.» skrev Grieg i sin kommentar med tittelen «Svar, Ossietzky!».


Etter dette var debatten for alvor i gang. Enda mer tilspisset ble det når 33 forfattere, blant dem Oskar Braaten, Olav Duun, Johan Falkberget, Sigrid Undset, Aslaug Vaa og Arnulf Øverland, sendte ut en erklæring der de beklaget at Hamsun angrep en forsvarsløs fange. Dagbladet trykket erklæringen 14. desember, mens Aftenposten ikke ville trykke innlegget og skrev heller følgende på lederplass: «Tilgi dem, for de vet neppe hva de gjør!»


Hamsun fikk også støtte fra Den Konservative Studentforening, som takket Hamsun og mente han var «i pakt med tidens unge». DKS mente også at de 33 forfatterne med sin erklæring satte grenser for Hamsuns ytringsfrihet.


Trond Haugen sier at debatten da nådde et prinsipielt nivå, og at fortsettelsen viser hvor oppegående flere av datidas forfattere var:


- 7. februar 1936 hadde Forfatterforeningen et møte hvor Hamsun-saken ble debattert. I forkant av møtet publiserte Helge Krog en artikkel som ryddet opp i distinksjonene. Han påpekte at forfatterne ikke ville nekte Hamsun å ytre sitt syn om Ossietzky-saken, men at de beklaget det veldig. Krog slo fast at ytringene på begge sider hadde åndsfriheten som sin forutsetning. «Er det klart?» spurte han i innlegget.


- At han på den måten forsvarer Hamsuns rett til å ytre seg er en svært klar og oppegående tanke midt i kampens hete. En imponerende redelig holdning en kritisk offentlighet verdig.


- Og dette mener du har overføringsverdi til dagens offentlighet?


- Både den gang og nå blir ytringsfrihetsspørsmålet vevd inn i saker som starter med enkeltpersoner, men som etter hvert får stor mediedekning og havner på den politiske dagsordenen. Og det som er veldig spennende er at begge frontene i Ossietzky-spørsmålet bruker ytringsfriheten som ramme. Noe man også så i karikaturstriden, ytringsfriheten blir noe begge parter bruker argumenterer ut fra.


Hamsuns stivbeinthet


- Hvordan kommer dagens norske offentlighet ut sammenliknet med 30-tallets?


- Ikke alltid like bra, dessverre. Jeg vet for eksempel ikke om det alltid er like klart at det er fullt mulig å forsvare en ytring selv om man beklager den.


- Hva kan vi eventuelt lære av måten debatten ble ført på den gang?


- Intellektuell redelighet, men også en historisk ydmykhet. Det er mulig å ta feil, ikke minst er det umulig å overskue egne ytringers seinere historiske kontekst.


- Hva med Hamsun? Det virket ikke som han lærte så mye av motstandernes redelighet?


- Det er vanskelig å si. Han sto for det han mente, uansett hvor feil det var, og unnskyldte seg ikke. Det er en form for stivbeint redelighet det også, sier Trond Haugen.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 10.20
Torsdag 21. februar 2019
Sarah Sørheim kan bli Aftenpostens siste kulturredaktør. Sjefredaktør Espen Egil Hansen har ikke bestemt seg for om hun skal erstattes når hun nå går av.
Tirsdag 19. februar 2019
Strømmetjenestene forandrer ikke bare bokmarkedet, men også selve skrivingen. Tom Egeland har begynt å tilpasse romanene sine til lydbokformatet.
Mandag 18. februar 2019
90 av de 100 mest utlånte bøkene i norske biblioteker er barnebøker. En vellykket lesekampanje har æren, hevder lederen for Norsk bibliotek­forening, Mariann Schjeide.
Lørdag 16. februar 2019
SV vil ha en ny pressestøtteordning for gratisaviser på nett. – Vi vil ha en full gjennomgang av pressestøtten og modernisere den, sier SVs Freddy André Øvstegård.
Fredag 15. februar 2019
Private samlere får stadig større innflytelse over norske kunstmuseer. – Gavene kan bli en sovepute, advarer kunsthistoriker Jorunn Veiteberg.
Torsdag 14. februar 2019
Den nye filmen om Roald Amundsen fortsetter i sporene til andre norske helteepos, mener forfatter og medie­viter Espen Ytreberg.
Onsdag 13. februar 2019
Pornografiske lydbøker ligger lett tilgjengelig på Storytel. Nå skal sjefen se nærmere på eksponeringen.
Tirsdag 12. februar 2019
Landets største amatørteater­organisasjon for­tviler. Siden 2014 har statsstøtten til Frilynt stått på stedet hvil, selv om medlemstallet er doblet.
Mandag 11. februar 2019
At 5,7 millioner stipendkroner har kommet i retur på fem år, bør føre til strengere krav for tildeling, mener forfatter. Kravene er strenge nok, svarer NFFO.
Lørdag 9. februar 2019
Strømming av musikk skulle demokratisere musikkbransjen. Det motsatte har skjedd, hevder ny rapport.