Mandag 11. august 2008
- Ville hive alt jeg hadde lært
Hilde Marie Kjersem lager musikk inspirert av Mikke Mus og synes jazzmiljøet er for korrekt. I dag kommer ny plate.

- Det tok så lang tid det måtte ta, sier Hilde Marie Kjersem. Helt enkelt.


Den unge jazzvokalisten er i disse dager aktuell med nytt studioalbum, fire år etter forrige utgivelse.


Den gang var det standardlåter som sto på programmet, da hun og Jon Eberson, en av hennes jazzlærere på Norges Musikkhøgskole, sammen ga ut skiva «Twelve O’Clock Tales». Nå er standardlåtene byttet ut med 42 minutter med jazzanarki.


- Jeg følte jeg trengte tid til å kvitte meg med de innlærte normene og reglene fra utdanningen min. Etter debuten var jeg usikker. Var dette meg? Hadde jeg laget noe for å gjøre andre til lags? spør Hilde Marie Kjersem.


Tidlig ute


I 1995 sto den da 14 år gamle Hilde Marie Kjersem på scenen under Ungdommens kulturmønstring i hjemfylket Møre og Romsdal, mens hun framførte 90-tallshiten «Zombie». Det satt folk i salen.


Noen av dem lyttet ekstra nøye til den lille jenta med den store stemmen.


Rett etterpå ble nemlig fjortenåringen ringt opp av Rikskonsertene og invitert med på skoleturné i hjemfylket.


Nå - 13 år, to plateutgivelser og en jazzvokalistutdanning seinere - sitter Hilde Marie Kjersem altså her og prøver å ikke være altfor nervøs foran dagens plateutgivelse; den 11 låter sterke «A Killer For That Ache».


Media og vi


Wake up, you sleepyhead / It’s time to go / The morning daily is printed / and the town needs to know


Slik åpner platen som lenge hadde arbeidstittelen «The Newspaper Strike».


- Jeg hadde lyst til å lage en plate der det var et gjennomgående tema. Det handler om media, dette øyet alle ser med, men som ingen eier, sier Kjersem.


Hun forteller at hun alltid har vært glad i tegnefilm og fiksjon, og ser på mediene litt på samme måte.


- De byr på en verden som ligger ved siden av vår egen, en verden som ikke er virkelig. Det er ikke mediekritikk jeg bedriver, jeg er bare fascinert. Hvem er vi inni den verdenen der? Hadde vi vært dem vi var, dersom vi ikke hadde hatt dette bindeleddet?


Studioalbum


«A Killer for That Ache» har blitt litt av en reise; fra det første harpeanslaget via sprukne rhodes-tangenter, blåsere og øsende gitarer, og helt fram til avslutningslåtas banjoklimpring.


Innimellom høres det ut som et sirkus på vranga, andre ganger preges musikken hennes av småskakke og fjærlette vokal-kakofonier. Kategorimessig er plata vanskelig å dytte på plass i hylla, men over vatna svever hele tiden den dype, luftige stemmen til Hilde Marie Kjersem.


- Jeg hadde lyst til å lage et studioalbum og ta den helt ut. Selvfølgelig er det også morsomt å telle til fire og kjøre på også, men denne gangen hadde jeg lyst til å utforske de mulighetene som ligger i det å jobbe i et studio.


- Blir det vanskelig å spille dette live?


- Jeg har ikke noe ønske om å gjenskape dette live. Jeg synes det egentlig kan være ganske kjedelig å gå på konserter der jeg får nøyaktig det samme som på plate.


Inspirert av film


Tegnefilm er, som nevnt, en av Hilde Marie Kjersems inspirasjonskilder.


Lucky Luke, Mikke Mus på togtur, Dyretegnefilmer, filmer om hunder.


Det blir musikk av sånt.


- Hvis jeg skriver tunge tekster, forsøker jeg ofte å underbygge med musikk som sier noe annet. Naive, enkle, gledelige melodilinjer, for eksempel.


- Hvordan går du fram når du skal skrive?


- Jeg forsøker å gå på jobb, sette meg foran piano og se om det kommer noe. Det kan jo plutselig skje, ideene kommer nemlig ganske lett til meg - men de er hensynsløse i forhold til tidspunktet.


Plata skulle egentlig vært lost i havn av den amerikanske indieprodusenten Kramer - blant annet kjent fra tidligere samarbeid med band som Ween, 22 Pistepirkko og Butthole Surfers.


- Han lå mest på sofaen, så det endte med at jeg produserte plata selv, sammen med musikerne, sier Kjersem.


Ukorrekt


I et intervju med Aftenposten nylig, fortalte Hilde Marie Kjersem om tiden da hun bodde «i et kollektiv hvor vi abonnerte på Klassekampen og alt skulle være så korrekt hele tiden. Jeg fikk så lyst til å gå ut og kjøpe VG og Dagbladet og bli provosert».


Klassekampen ber henne forklare seg.


- Ja, hehe det ja. Det handler vel om at Klassekampen er en slags moralsk vokter.


- Du nevnte dette i sammenheng med at du var lei av det korrekte jazzmiljøet. Hva er koblingen mellom det og Klassekampen?


- Det handler vel om at man trenger kontraster, at alle miljøer fort kan bli fastlåste. Jeg kan bli fort lei av ting. Jeg merket det allerede under Øya-festivalen i Oslo i forrige uke. Det ble litt vel mye second hand-klær og rufsehår etter hvert. Da var det utrolig befriende å se N.E.R.D. komme på scenen med diamantringer og splitter nytt utstyr.


- Og i jazzen?


- Jeg føler at jeg har kommet til et punkt nå der jeg driter litt i det. Og det er deilig, for jeg har vær redd for å gjøre det som ikke er riktig. Det var jo et problem da jeg gikk ut av Norges Musikkhøgskole i 2003. Jeg hadde så lyst til å hive alt jeg hadde lært, alt det jeg visste var lov. Hvorfor gjør tenåringsjenter opprør mot mødrene sine? Det er jo for å kunne bli like sterke som dem.


Sterke følelser


Dagens plateutgivelse er nummer tre i rekken for 27 år gamle Hilde Marie Kjersem, men likevel er det en viss nervøsitet å spore.


- Jeg er i hvert fall glad for at jeg ikke er debutant denne gangen. Jeg likte ikke det.


- Ikke det?


- Nei, det var en ensom prosess, og noe man umulig kan forberede seg på. Det føltes veldig personlig da jeg debuterte, det var ikke engang som om at lufta gikk ut av ballongen - men mer som om ballongen sprakk, sier Kjersem.


Beskrivelsen kan virke i overkant dramatisk, særlig tatt i betraktning at Kjersem fikk gjennomgående god mottakelse forrige gang hun dristet seg frampå med en utgivelse.


Når det er sagt, virker det heller ikke som hun er livredd før dagens utgivelse heller.


- Det er riktig. Men når det gjelder det å debutere, har jeg vært der, og jeg vet derfor at det knytter seg sterke følelser til en utgivelse. Men denne gangen tror jeg at jeg skal klare å beherske meg.

Artikkelen er oppdatert: 22. oktober 2013 kl. 13.50
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.
Fredag 9. november 2018
Sentrale personer i motstandsbevegelsen ble varslet om deportasjonen av de norske jødene høsten 1942, men varslene ble ignorert. Det viser Marte Michelet i boka «Hva visste hjemmefronten?».
Torsdag 8. november 2018
Stig Aasvik har jobbet som skyggeskriver i 15 år. Likevel synes han det er trist at kjendis­intervjuer i bokform får så høye opplagstall.