Onsdag 1. august 2007
Det menneskeliges kunst
Den ungarske teaterregissøren George Tabori er død, 93 år gammel. Han behandlet rasisme, jødehat og holocaust med svart humor.

Mandag 23. juli døde dramatikeren og regissøren George Tabori, 93 år gammel, i sin leilighet i Berlin. Han var verdens eldste yrkesaktive teatermaker, og hadde selv regien på sitt siste stykke «Gesegnete Mahlzeit», som hadde premiere på Berliner Ensemble 15. mai i år (!).

Han skal ha tilbrakt de siste månedene sengeliggende, men omgitt av venner som han underholdt med sine planer om et nytt stykke. Handlingen skulle legges til Kairo, i 1942, og som så mye annet av det han skrev, hadde det utgangspunkt i hans egne erindringer og anekdoter.

«Hvis man tar menneskene på alvor, og det er egentlig det eneste jeg vil forholde meg alvorlig til, bør man kvitte seg med den akademiske forakten for anekdoten,» mente Tabori.

George Tabori var en egen institusjon i tysk teater, og ved hans bortgang heter det at en epoke er forbi. Han var ualminnelig elsket. Både i kraft av sine verker og som person. Han var ydmyk, men i besittelse av en svart humor som sikkert hadde utspring i det jødiske, men som også viser hans sterke affinitet til Beckett.

Tabori hadde en helt spesiell posisjon blant skuespillere. Han mislikte ordet regissør, fordi det minnet om «regime», og uttalte i flere sammenhenger at han opplevde det tyske teatret som «sykt» fordi det ga regissøren anledning til å terrorisere skuespillerne. Mens skuespillerne også kunne ta knekken på en «svak» regissør. Hele systemet var forfeilet.

«Jeg har sett teater i 60 til 80 år, men har aldri opplevd perfeksjon, fordi teatret er den mest menneskelige kunstformen – og det at mennesket ikke er perfekt, er det skjønne ved det.»

I Taboris siste iscenesettelse av «Mens vi venter på Godot», er forestillingen anlagt som en teaterprøve – og han medvirket selv i forestillingen i en av sidelosjene. Som Godot, Gud – eller teaterregissør. Som en satirisk framstilling av det tyske regiteatret – men sikkert ikke uten selvironi. For publikum betraktet ham som en levende legende. Forestillingen hadde premiere i januar 2006, da han var 92 år.

George Tabori ble født i 1914 i Budapest som andre sønn av jødiske foreldre. I likhet med det store flertallet av Taboris familie, døde faren Cornelius, som var forfatter og journalist, i Auschwitz. Moren Elsa unnslapp samme skjebne på en hårsbredd. Hvordan det skjedde, fortalte hun sønnen sin flere år senere, og historien er gjenfortalt i den tragikomiske prosafortellingen «Mutters Courage», som Tabori også har satt opp som teater.

Selv emigrerte George Tabori til England i 1935, fikk statsborgerskap i 1941, og arbeidet for den britiske etterretningstjenesten, i blant annet Sofia og Istanbul. Han bodde også i Israel i en periode, men «Israel minner mer om en familie enn om et land, og jeg er ikke noe stort familiemenneske.»

Tabori debuterte som romanforfatter i 1945. Det var da han bosatte seg i USA, at han begynte å interessere for dramatikk.

«Når man skriver romaner, har man ofte en arroganse overfor teater, som gjelder for å være vulgært, overfladisk,» sa Tabori i et intervju. Han understreket at Ungarn ikke hadde noen sterk teatertradisjon, og at det å skrive dramatikk lå under en dikters verdighet.

Dette forandret seg da han møtte Bertolt Brecht – og i Hollywood, av alle steder. Her gjorde han også bekjentskap med Thomas Mann og andre tyske emigranter, samt Elia Kazan, som satte opp noen av hans første stykker.

Tabori livnærte seg i en periode som dreiebokforfatter. Han skrev et manus for Hitchcock, men filmatiseringen av Thomas Manns «Trollfjellet» ble det aldri noe av, og det hjalp ikke at Greta Garbo var tiltenkt rollen som madame Chaucaut. En film «om tuberkulose» interesserte ikke produsentene i Hollywood.

Nesten i enhver sammenheng framholdt Tabori at alt han hadde opplevd hadde utspring i tilfeldigheter. Samtidig som hans liv var uløselig knyttet til det 20. århundrets historie – eller kanskje nettopp derfor.

Taboris internasjonale gjennombrudd kom med skuespillet «Kannibalene» (1969), som har handlingen lagt til en konsentrasjonsleir, og som innebar et tabubrudd fordi det handler om kannibalisme blant de jødiske fangene. Tabori skrev stykket mens han bodde i USA, og trodde aldri det kom til å bli satt opp i Tyskland. Men da han ble invitert til å sette stykket opp ved Schillertheater i Berlin, startet et nytt kapittel. Tabori forlot sin daværende kone, den svenske skuespilleren Viveca Lindfors og hennes tre barn, og flyttet fra New York til Tyskland, senere til Wien.

«Goldbergvariasjonene» og «Mein Kampf», som han satte opp ved Burgtheater i Wien, hører også til Taboris mest kjente stykker. «Mein Kampf» handler om den unge Adolf Hitler, som bor sammen med en jøde på et fattigpensjonat i Wien, og har form av en farse. Det er et absurd kjærlighetsforhold mellom Hitler og jøden. Da jeg så stykket på Nationaltheatret, ble jeg forbløffet over at Hitler kunne framstilles på en så lettsindig måte, men elsket forestillingen.

Også dette stykket har en til dels selvbiografisk bakgrunn. Som ung gikk Tabori i lære i hotellfaget, og arbeidet i en periode på «De fire årstider» i Dresden, hvor han delte værelse med en 18-årig nazist: «Vi diskuterte hver eneste kveld. Men et menneske som er nazist, er ikke bare nazist; han gjorde også tabber, forelsket seg. Vi var begge like dumme og grønne,» sa Tabori, og la til: «Jeg kan selvfølgelig betrakte dette forholdet som et unntak. Men slik har det vært med alle mine bekjentskaper, hvis jeg skal være ærlig, og ikke sause det til med ideologi.»

«Mein Kampf» er kanskje det mest ekstreme uttrykket for noe som allerede gikk Tabori på nervene da han så propagandafilmer i Hollywood, nemlig fremmedgjøringen av de andre, som «tysk
erne» eller «nazist
ene». Jo større avstand man har til åstedet, desto mer vil man mytologisere, og skape seg et fortegnet bilde.

Tabori nektet til det siste å forholde seg til tyskerne som et kollektiv. Avsmaken for alle stereotypier har gjort sitt til at George Tabori ble så høyt elsket i Tyskland; men han har også blitt omtalt som «æresjøde», eller «forsoningsjøde».

Rasisme, jødehat og holocaust var og ble hans tema. Men som Beckett behandlet han katastrofen med svart humor. Som en form for terapi (han var ikke redd for psykologi og følelser) selv om han ikke hadde illusjoner.

«En god vits ender på samme måte som livet: Med en katastrofe,» sa George Tabori. Han kunne mange vitser, og fortalte mer enn gjerne. Men en gang da han ble oppfordret til å fortelle, svarte han:

«Folk tror at jeg er munter, fordi jeg forteller så mange vitser i stykkene. Men kjenner dere den korteste tyske vitsen? Det er Auschwitz. Der ser dere hvor katastrofal en vits (ein Witz) kan være».

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.44
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.
Onsdag 9. januar 2019
I fjor sommer ble en ansatt ved Teaterhøgskolen i Oslo «frikjent» for påstander om seksuell trakassering. 18. desember ble mannen likevel oppsagt på grunnlag av nye varsler.
Tirsdag 8. januar 2019
Forlaget Capitana boikotter Dagens Næringsliv etter varselet om at avisa vil legge ned kulturanmelderiet.
Mandag 7. januar 2019
NS-dommarane i Høgsterett er stempla som politiske lakeiar, men ei ny bok finn at dei var meir bundne til rettstradisjonen.
Lørdag 5. januar 2019
De sender ikke reklame og knapt musikk. De satser heller på den gode samtalen. Men hva med faktasjekken? Radio24syv er Danmarks nye medie­darling.