Tirsdag 24. mai 2005
Oppbruddets forfatter
Cora Sandel står midt imellom det meste. – Sandel skaper sine kvinne- og kunstnerportretter i oppbruddet mellom den gamle og den nye verden, sier Sandel-ekspert Janneken Øverland. Cora Sandel står midt imellom det meste. – Sandel skaper sine kvinne- og kunstnerportretter i oppbruddet mellom den gamle og den nye verden, sier Sandel-ekspert Janneken Øverland.

Hun er en forfatter av verken store eller mange ord. Hun har kanskje havnet i skyggen av den mer geskjeftige Sigrid Undset. Men Cora Sandel (1880-1974) er blant 1900-tallets store stilister; en språklig impresjonist, med øye for detaljer og sosiale relasjoner. Cora Sandels kvinne- og kunstnerportretter er om dagen gjenstand for en liten renessanse av nylesning og oppvurdering. Nylig utkom artikkelsamlingen «De upåaktede liv», redigert av professor i nordisk litteraturvitenskap Henning Howlid Wærp. Boka bygger på foredrag fra Tromsø-festivalen Ordkalotten, som i 2003 hadde Cora Sandel som hovedtema. – Kvaliteten i Cora Sandels forfatterskap ligger i skarpsyntheten og de sanselige øyeblikksbildene, mener bidragsyter Janneken Øverland. I 1995 utga hun biografien om Cora Sandel.– Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme, sier Øverland, som innleder sin Sandel-biografi nettopp med en malerisk detalj – et stilleben – fra Alberte-trilogien: Papirposen med de våte bønnene i, som ligger på marmorplaten og eser utover – og som gjør Alberte klar over at hun er gravid. – Det er det uutsagte, den tilsynelatende stillstanden og de fine kvinneskildringene, som fascinerer så sterkt med Cora Sandel, mener litteraturprofessor Tone Selboe, som har skrevet tittelteksten i artikkelsamlingen, «De upåaktede liv»; om Cora Sandels mest kjente verk, Alberte-trilogien.TilbaketrukketCora Sandel er Sara Fabricius' skrivende alter ego. Pseudonymet tar den stillferdige og beskjedne Fabricius for å verne om sitt privatliv, distansere seg fra sin borgerlige familiebakgrunn og skille sitt eget liv fra selvopplevd diktning. Sandel skriver den berømte romantrilogien om Alberte (mellom 1926 og 1939), romanene «Kranes konditori» (1946) og «Kjøp ikke Dondi» (1958), samt om lag 60 noveller og fortellinger.– Kvantitativt ikke så mye, men kvalitativt nok til å regnes blant Europas viktigste forfattere i mellom- og etterkrigstida, mener Øverland.Når Cora Sandel debuterer som forfatter med «Alberte og Jakob» i 1926, er hun 46 år. På tross av strålende kritikker og høyt opplag lever hun et tilbaketrukket liv i Sverige. Selv om tekstene er samfunnsengasjerte og hun identifiserer seg på venstresida, er hun ingen forfatterintellektuell, søker ikke oppmerksomhet. – Sandel mener en forfatter skal måles på det hun skriver, ulikt dagens markedstenkning i forlagene, ler Øverland, til daglig redaksjonssjef i Sandels gamle forlag, Gyldendal.Det er den unge Sara Fabricius som er opprøreren. Som datter av en marineoffiser blir hun født inn i Kristianias embetsmannsstand. Familien har borgerlige vaner, men faren er ikke rik – «fattigfornem» er betegnelsen hun lar sin litterære søster Alberte bruke. Som Alberte får ikke Sara Fabricius utdannelse utover middelskolen – det er forbeholdt hennes yngre og mindre skoleflinke brødre, av økonomiske årsaker. 13 år gammel flytter hun med familien til Tromsø, det er rimeligere å leve der.– Til å begynne med opplever hun naturen og fraværet av Kristianias etikette som frigjørende. Men idet jenta blir til kvinne, oppdager hun hvordan den borgerlige tilværelsen i småbyen snevrer seg inn, sier Øverland. Sara Fabricius gjør opprør ved å trosse forventningene, og dra til Kristiania for å gå på malerskole hos Harriet Backer. Etter morens død klarer den ambisiøse 25-åringen å overbevise sin kunstinteresserte far om å få dra – til Paris!Ny verdenMange av kunstnerspirene, de intellektuelle, frihetssøkerne og bohemene som drar til den franske hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet er kvinner som tar tak i egne liv og som vil realisere sine talenter. Oda Krohg, Djuna Barnes, Jean Rhys, Gertrude Stein, Sigrid Undset og Sigrid Roll er noen av dem som reiser til «den moderne by». Livet i kunstnerkretser på Montparnasse er en helt annen måte å leve på enn de er vant med – her er alle fristilt fra klasse, kjønnsroller og konvensjoner for liv og kunst – i alle fall tilsynelatende. – Når det kommer til livets harde realiteter er ikke verden så «ny» likevel?– Nei, først kaster kvinnene seg ut i et stort åpent rom, uten grenser, der alt er tillatt, men som når alt kom til alt er innrettet av menn, sier Øverland.Menn sitter i posisjoner, menns smak er avgjørende og ungkarslivets kortvarige affærer og kjærlighetsforhold er normen. I kunstnerkretser er kvinner oftest skuespillere, mannekenger, ballettdansere og ikke minst er det mange kvinnelige aktmodeller. Kvinnelige forfattere og billedkunstnere er fremdeles i fåtall, og mange talenter bukker under dersom det utsvevende seksuallivet bærer frukter. Det er slett ikke problemfritt for unge damer med viktoriansk oppdragelse å leve bohemlivet; «de var en kvinnelig avantgarde, og mange av dem segnet om i kampen», som det heter i Øverlands biografi.I dette Paris-miljøet er det Sara Fabricius og flere med henne maler, sulter og fryser. Og det er erfaringene fra unge Saras liv – kvinne, klasse, kunstner – som er dreiepunktet i den eldre Coras forfatterskap.Upåaktede liv– Cora Sandels tekster er et slags utprøvende rom for hvordan vi er eller blir mennesker. Tekstene hennes er grunnleggende sosiale. Hun skildrer det komplekse sosiale samspillet mellom enkeltmennesket og fellesskapet, ut fra nye og overraskende synsvinkler, sier Selboe.Ofte tar Sandel tak i det Selboe kaller «de upåaktede liv»; de skjulte, utstøtte eller anonyme, dem «intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død», som det heter i novellen «Lort-Katrine». Handlingen ligger gjerne i tilstandsbeskrivelsene – som i Albertes tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer, enten det er i Tromsø eller Paris.Novellen «Lort-Katrine» handler om den halvgale byoriginalen, utstøtt selv av sine prostituerte medsøstre. Men vel så mye handler novellen om fortelleren, som tilhører den fordømmende hopen og som ser tilbake og føler skam. «Skammen består i den innsikten jeg-fortelleren blottlegger, nemlig at den man husker ansiktet på, er man også i en viss forstand ansvarlig for», skriver Selboe om novellen. Interiørromanen «Kranes konditori» handler like mye om småbysladderens mekanismer, som om møtet mellom sjømannen Stivhatten og sydamen Kathinka Stordal på borgerskapets konditori. Novellen «Klassekamp» og Alberte-trilogien handler om at også borgerskapets kvinner må gjøre opprør – mot snevre konvensjoner og manglende handlingsrom.– Overalt finnes de grå eminenser. Men Sandel viser at det er en vei bort fra klasse- og kjønnsbestemt skjebne, sier Selboe.Erobrer byrommetAlberte er ikke Sara, men de gjør mange av de samme erfaringene. I trilogiens andre bok, «Alberte og friheten» driver Alberte gatelangs i Paris, hun gjør det ikke til noe, men hun er hjemmefra, «så meget er hun».Selboe er opptatt av hvordan Albertes byvandringer bokstavelig talt gir tanken ben å gå på. Her byttes den borgerlige familiesfære ut med det offentlige rom. Det geografiske landskapet er forankret i en kroppslig, fysisk rytme i teksten – bestemt av den moderne bytempoet, men like mye av kraften i den norske turen. Storbyomgivelsene glir over i symbol- og drømmelandskap – nært barndommens elskede nordnorske fjell. I byen søker Alberte inntrykk og inspirasjon, her er hun fri, men fremmed. Hun er aldri noen bekymringsløs flanør, like lite som Cora Sandel er en romantiker. Byen tilbyr like mye begrensning som frihet, ingen annen enn Alberte selv kan forløse henne som kunstner. Det skjer først på slutten av den siste boka, «Bare Alberte», der hun forlater mann og barn og går til forleggeren med bokmanuset under armen.– Romantrilogien fremmer ingen naiv tro på at bare man kommer vekk og ut, så blir alt godt. Tvert imot formidler den at vi alltid bærer i oss vår opprinnelse og lokalitet – vår sosialitet – uansett hvor vi er i verden. Forandringen er en kamp, som fysisk må utkjempes, sier Selboe.BesvikenMen merkelappen 'kvinnesakskvinne' vil den veloppdragne Sara Fabricius ikke ha på seg. Den tidligere borgerskapsfrøkna er kanskje selv bundet til sin sosiale opprinnelse? I alle fall blir hun aldri noen bohem, ei heller barrikadestormer.Etter 15 år som kunstmaler i Paris, men uten noe gjennombrudd, får hun i 1917 barn med ektemannen, den svenske billedhuggeren Anders Jönsson. De to drar fra Paris til Stockholm, der Sara legger fra seg pensel og pallett for godt. Å skrive krever mindre plass og ressurser og er lettere å kombinere med morsrollen, mener hun.– Som Alberte-trilogien bærer bud om: Sara Fabricius er del av den kvinnebevegelsen som strever med å utfolde seg fritt innenfor kunst og privatliv, en del av pionerkvinnene som bygger den nye kvinnerollen. Hennes «feminisme» kan kanskje best forstås med den berømte sluttstrofen i Edith Södergrans dikt «Dagen svalnar», mener Øverland: «Du sökte en kvinna/ och fann en själ – / du är besviken.»StilFamiliene i Cora Sandels forfatterskap er oppløste eller på grensen til sammenbrudd. Forfatterens eget ekteskap ender i 1929, og etter en opprivende rettssak blir hun eneforsørger til sønnen Erik. Ulikt Alberte vil hun ikke slippe barnet sitt. Hun skriver levebrødsnoveller for ukeblader og andre publikasjoner for å overleve og pantsetter skrivemaskinen mellom skriveperiodene.Først etter at hun skriver det som omtales som hennes mest stilsikre roman, «Kranes konditori» rett etter krigen, kan hun leve godt av diktningen.– Hva er det med Sandels stil som gjør den så spesiell?– For det første befinner hun seg mellom modernismen og realismen, men med et realistisk utgangspunkt: Hun skriver ut fra virkelige miljøer, gjerne sine egne. Handlingen kunne funnet sted i virkeligheten. Alberte-bøkene har kontinuitet som en utviklingsroman, men hver av de tre romanene utspiller seg over ett år, forklarer Øverland.Gjennom tilbakeblikk, erindringer og følelse av gjentagelse: «I år som i fjor som i alle år» skapes en illusjon av tidsflyt. Scenene som faktisk utspiller seg inneholder lag på lag fra episoder i fortida. – Cora Sandel snakket og skrev perfekt fransk og var påvirket av den franske romanen. Tidsgjengivelsen hennes kan minne om Marcel Prousts: Hva er tid, og hvor befinner den seg? Inne i oss? Alberte-bøkene er skrevet i presens, noe som er uvanlig i romaner og som forsterker tilstedeværelsen og intensiteten, sier Øverland. Storbyen slår inn som et modernistisk element i Sandels forfatterskap. Når Alberte reiser fra Tromsø til Paris, forandrer beskrivelsene karakter, med bruddstykker, tankestreker, prikker, avstikkere og omveier. Teksten tenderer mot prosadikt, på en måte som kan minne om Sandels samtidige forfatterkollega Virginia Woolf, mener Selboe.Overgangstid. Oppbrudd. Det er spennet og kontrasten som preger Sara Fabricius' liv og Cora Sandels diktning. Fra fotografiene ser hun på oss med alvorlig mine. Røykende, tilbaketrukket. I stor hatt og moderne klær. Dannet og opprørsk på samme tid. @sitat:«Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme»Janneken Øverland@

Hun er en forfatter av verken store eller mange ord. Hun har kanskje havnet i skyggen av den mer geskjeftige Sigrid Undset. Men Cora Sandel (1880-1974) er blant 1900-tallets store stilister; en språklig impresjonist, med øye for detaljer og sosiale relasjoner. Cora Sandels kvinne- og kunstnerportretter er om dagen gjenstand for en liten renessanse av nylesning og oppvurdering. Nylig utkom artikkelsamlingen «De upåaktede liv», redigert av professor i nordisk litteraturvitenskap Henning Howlid Wærp. Boka bygger på foredrag fra Tromsø-festivalen Ordkalotten, som i 2003 hadde Cora Sandel som hovedtema. – Kvaliteten i Cora Sandels forfatterskap ligger i skarpsyntheten og de sanselige øyeblikksbildene, mener bidragsyter Janneken Øverland. I 1995 utga hun biografien om Cora Sandel.– Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme, sier Øverland, som innleder sin Sandel-biografi nettopp med en malerisk detalj – et stilleben – fra Alberte-trilogien: Papirposen med de våte bønnene i, som ligger på marmorplaten og eser utover – og som gjør Alberte klar over at hun er gravid. – Det er det uutsagte, den tilsynelatende stillstanden og de fine kvinneskildringene, som fascinerer så sterkt med Cora Sandel, mener litteraturprofessor Tone Selboe, som har skrevet tittelteksten i artikkelsamlingen, «De upåaktede liv»; om Cora Sandels mest kjente verk, Alberte-trilogien.
TilbaketrukketCora Sandel er Sara Fabricius' skrivende alter ego. Pseudonymet tar den stillferdige og beskjedne Fabricius for å verne om sitt privatliv, distansere seg fra sin borgerlige familiebakgrunn og skille sitt eget liv fra selvopplevd diktning. Sandel skriver den berømte romantrilogien om Alberte (mellom 1926 og 1939), romanene «Kranes konditori» (1946) og «Kjøp ikke Dondi» (1958), samt om lag 60 noveller og fortellinger.– Kvantitativt ikke så mye, men kvalitativt nok til å regnes blant Europas viktigste forfattere i mellom- og etterkrigstida, mener Øverland.Når Cora Sandel debuterer som forfatter med «Alberte og Jakob» i 1926, er hun 46 år. På tross av strålende kritikker og høyt opplag lever hun et tilbaketrukket liv i Sverige. Selv om tekstene er samfunnsengasjerte og hun identifiserer seg på venstresida, er hun ingen forfatterintellektuell, søker ikke oppmerksomhet. – Sandel mener en forfatter skal måles på det hun skriver, ulikt dagens markedstenkning i forlagene, ler Øverland, til daglig redaksjonssjef i Sandels gamle forlag, Gyldendal.Det er
den unge Sara Fabricius som er opprøreren. Som datter av en marineoffiser blir hun født inn i Kristianias embetsmannsstand. Familien har borgerlige vaner, men faren er ikke rik – «fattigfornem» er betegnelsen hun lar sin litterære søster Alberte bruke. Som Alberte får ikke Sara Fabricius utdannelse utover middelskolen – det er forbeholdt hennes yngre og mindre skoleflinke brødre, av økonomiske årsaker. 13 år gammel flytter hun med familien til Tromsø, det er rimeligere å leve der.– Til å begynne med opplever hun naturen og fraværet av Kristianias etikette som frigjørende. Men idet jenta blir til kvinne, oppdager hun hvordan den borgerlige tilværelsen i småbyen snevrer seg inn, sier Øverland. Sara Fabricius gjør opprør ved å trosse forventningene, og dra til Kristiania for å gå på malerskole hos Harriet Backer. Etter morens død klarer den ambisiøse 25-åringen å overbevise sin kunstinteresserte far om å få dra – til Paris!
Ny verdenMange av kunstnerspirene, de intellektuelle, frihetssøkerne og bohemene som drar til den franske hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet er kvinner som tar tak i egne liv og som vil realisere sine talenter. Oda Krohg, Djuna Barnes, Jean Rhys, Gertrude Stein, Sigrid Undset og Sigrid Roll er noen av dem som reiser til «den moderne by». Livet i kunstnerkretser på Montparnasse er en helt annen måte å leve på enn de er vant med – her er alle fristilt fra klasse, kjønnsroller og konvensjoner for liv og kunst – i alle fall tilsynelatende.
– Når det kommer til livets harde realiteter er ikke verden så «ny» likevel?– Nei, først kaster kvinnene seg ut i et stort åpent rom, uten grenser, der alt er tillatt, men som når alt kom til alt er innrettet av menn, sier Øverland.Menn sitter i posisjoner, menns smak er avgjørende og ungkarslivets kortvarige affærer og kjærlighetsforhold er normen. I kunstnerkretser er kvinner oftest skuespillere, mannekenger, ballettdansere og ikke minst er det mange kvinnelige aktmodeller. Kvinnelige forfattere og billedkunstnere er fremdeles i fåtall, og mange talenter bukker under dersom det utsvevende seksuallivet bærer frukter. Det er slett ikke problemfritt for unge damer med viktoriansk oppdragelse å leve bohemlivet; «de var en kvinnelig avantgarde, og mange av dem segnet om i kampen», som det heter i Øverlands biografi.I dette Paris-miljøet er det Sara Fabricius og flere med henne maler, sulter og fryser. Og det er erfaringene fra unge Saras liv –
kvinne, klasse, kunstner – som er dreiepunktet i den eldre Coras forfatterskap.
Upåaktede liv– Cora Sandels tekster er et slags utprøvende rom for hvordan vi er eller blir mennesker. Tekstene hennes er grunnleggende
sosiale. Hun skildrer det komplekse sosiale samspillet mellom enkeltmennesket og fellesskapet, ut fra nye og overraskende synsvinkler, sier Selboe.Ofte tar Sandel tak i det Selboe kaller «de upåaktede liv»; de skjulte, utstøtte eller anonyme, dem «intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død», som det heter i novellen «Lort-Katrine». Handlingen ligger gjerne i tilstandsbeskrivelsene – som i Albertes tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer, enten det er i Tromsø eller Paris.Novellen «Lort-Katrine» handler om den halvgale byoriginalen, utstøtt selv av sine prostituerte medsøstre. Men vel så mye handler novellen om fortelleren, som tilhører den fordømmende hopen og som ser tilbake og føler skam. «Skammen består i den innsikten jeg-fortelleren blottlegger, nemlig at den man husker ansiktet på, er man også i en viss forstand ansvarlig for», skriver Selboe om novellen. Interiørromanen «Kranes konditori» handler like mye om småbysladderens mekanismer, som om møtet mellom sjømannen Stivhatten og sydamen Kathinka Stordal på borgerskapets konditori. Novellen «Klassekamp» og Alberte-trilogien handler om at også borgerskapets kvinner må gjøre opprør – mot snevre konvensjoner og manglende handlingsrom.– Overalt finnes de grå eminenser. Men Sandel viser at det er en vei bort fra klasse- og kjønnsbestemt skjebne, sier Selboe.
Erobrer byrommetAlberte er ikke Sara, men de gjør mange av de samme erfaringene. I trilogiens andre bok, «Alberte og friheten» driver Alberte gatelangs i Paris, hun gjør det ikke til noe, men hun er hjemmefra, «så meget er hun».Selboe er opptatt av hvordan Albertes byvandringer bokstavelig talt gir tanken ben å gå på. Her byttes den borgerlige familiesfære ut med det offentlige rom. Det geografiske landskapet er forankret i en kroppslig, fysisk rytme i teksten – bestemt av den moderne bytempoet, men like mye av kraften i den norske turen. Storbyomgivelsene glir over i symbol- og drømmelandskap – nært barndommens elskede nordnorske fjell. I byen søker Alberte inntrykk og inspirasjon, her er hun fri, men fremmed. Hun er aldri noen bekymringsløs flanør, like lite som Cora Sandel er en romantiker. Byen tilbyr like mye begrensning som frihet, ingen annen enn Alberte selv kan forløse henne som kunstner. Det skjer først på slutten av den siste boka, «Bare Alberte», der hun forlater mann og barn og går til forleggeren med bokmanuset under armen.– Romantrilogien fremmer ingen naiv tro på at bare man kommer vekk og ut, så blir alt godt. Tvert imot formidler den at vi alltid bærer i oss vår opprinnelse og lokalitet – vår
sosialitet – uansett hvor vi er i verden. Forandringen er en kamp, som fysisk må utkjempes, sier Selboe.
BesvikenMen merkelappen 'kvinnesakskvinne' vil den veloppdragne Sara Fabricius ikke ha på seg. Den tidligere borgerskapsfrøkna er kanskje selv bundet til sin sosiale opprinnelse? I alle fall blir hun aldri noen bohem, ei heller barrikadestormer.Etter 15 år som kunstmaler i Paris, men uten noe gjennombrudd, får hun i 1917 barn med ektemannen, den svenske billedhuggeren Anders Jönsson. De to drar fra Paris til Stockholm, der Sara legger fra seg pensel og pallett for godt. Å skrive krever mindre plass og ressurser og er lettere å kombinere med morsrollen, mener hun.– Som Alberte-trilogien bærer bud om: Sara Fabricius er del av den kvinnebevegelsen som strever med å utfolde seg fritt innenfor kunst og privatliv, en del av pionerkvinnene som bygger den nye kvinnerollen. Hennes «feminisme» kan kanskje best forstås med den berømte sluttstrofen i Edith Södergrans dikt «Dagen svalnar», mener Øverland: «Du sökte en kvinna/ och fann en själ – / du är besviken.»
StilFamiliene i Cora Sandels forfatterskap er oppløste eller på grensen til sammenbrudd. Forfatterens eget ekteskap ender i 1929, og etter en opprivende rettssak blir hun eneforsørger til sønnen Erik. Ulikt Alberte vil hun ikke slippe barnet sitt. Hun skriver levebrødsnoveller for ukeblader og andre publikasjoner for å overleve og pantsetter skrivemaskinen mellom skriveperiodene.Først etter at hun skriver det som omtales som hennes mest stilsikre roman, «Kranes konditori» rett etter krigen, kan hun leve godt av diktningen.
– Hva er det med Sandels stil som gjør den så spesiell?– For det første befinner hun seg mellom modernismen og realismen, men med et realistisk utgangspunkt: Hun skriver ut fra virkelige miljøer, gjerne sine egne. Handlingen kunne funnet sted i virkeligheten. Alberte-bøkene har kontinuitet som en utviklingsroman, men hver av de tre romanene utspiller seg over ett år, forklarer Øverland.Gjennom tilbakeblikk, erindringer og følelse av gjentagelse: «I år som i fjor som i alle år» skapes en illusjon av tidsflyt. Scenene som faktisk utspiller seg inneholder lag på lag fra episoder i fortida. – Cora Sandel snakket og skrev perfekt fransk og var påvirket av den franske romanen. Tidsgjengivelsen hennes kan minne om Marcel Prousts: Hva er tid, og hvor befinner den seg? Inne i oss? Alberte-bøkene er skrevet i presens, noe som er uvanlig i romaner og som forsterker tilstedeværelsen og intensiteten, sier Øverland. Storbyen slår inn som et modernistisk element i Sandels forfatterskap. Når Alberte reiser fra Tromsø til Paris, forandrer beskrivelsene karakter, med bruddstykker, tankestreker, prikker, avstikkere og omveier. Teksten tenderer mot prosadikt, på en måte som kan minne om Sandels samtidige forfatterkollega Virginia Woolf, mener Selboe.Overgangstid. Oppbrudd. Det er spennet og kontrasten som preger Sara Fabricius' liv og Cora Sandels diktning. Fra fotografiene ser hun på oss med alvorlig mine. Røykende, tilbaketrukket. I stor hatt og moderne klær. Dannet og opprørsk på samme tid. @sitat:«Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme»Janneken Øverland@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Tirsdag 15. oktober 2019
I MØTE: Tidligere har Ap-ledelsen avvist forslag om å utrede EØS. Nå sier Støre at det kan være en god idé.
Mandag 14. oktober 2019
FRONTER: Forbundsledelsen håper i det lengste på et kompromiss, men mye tyder på at det blir kamp­avstemning for eller mot EØS i Fellesforbundet.
Lørdag 12. oktober 2019
SMUTTHULL: ­Norge vil forplikte seg til å kutte 40 prosent av utslippene innen 2030 gjennom en avtale med EU. Men avtalen åpner for at man slipper å ta kuttene i Norge.
Fredag 11. oktober 2019
KONTROLL: Snart går toget for norsk råderett over jernbanen. Torsdag lammet ansatte på tog, buss og bane kollektivtrafikken i protest mot at EU får kontroll over togene.
Torsdag 10. oktober 2019
KRYMPER: De store industriarbeiderforeningene er ryggraden i Fellesforbundet. Men på mange verft er nå østeuropeiske innleide arbeidere i flertall.
Onsdag 9. oktober 2019
OPPRUSTING: Forsvarssjefen vil helst ha 25 milliarder kroner i økte forsvarsbudsjetter. Det er like mye som Solberg-regjeringens samlede skattekutt.
Tirsdag 8. oktober 2019
GÅR IKKE: – Tidenes grønneste budsjett, sier Venstres Ola Elvestuen om budsjettet som viser at Norge ligger an til å bryte klimamålene for 2020 og 2030.
Mandag 7. oktober 2019
AVSLAG: Anniken Nymo fra Harstad har sterke smerter og alvorlig angst og depresjon. Fastlege og psykolog mener hun ikke klarer å jobbe, men Nav-legen mener hun først må gå ned i vekt.
Lørdag 5. oktober 2019
SIER JA: MDG-profiler tar plass i Europabevegelsens sentralstyre. Byråd i Oslo, Hanna E. Marcussen, mener EU trengs for å løse klimakrisa.
Fredag 4. oktober 2019
BLÅ SMELL: Målet var at annenhver nordmann skulle bo i en Høyre-styrt kommune. Nå ligger det an til at knapt én av ti vil gjøre det.