Tirsdag 24. mai 2005
Oppbruddets forfatter
Cora Sandel står midt imellom det meste. – Sandel skaper sine kvinne- og kunstnerportretter i oppbruddet mellom den gamle og den nye verden, sier Sandel-ekspert Janneken Øverland. Cora Sandel står midt imellom det meste. – Sandel skaper sine kvinne- og kunstnerportretter i oppbruddet mellom den gamle og den nye verden, sier Sandel-ekspert Janneken Øverland.

Hun er en forfatter av verken store eller mange ord. Hun har kanskje havnet i skyggen av den mer geskjeftige Sigrid Undset. Men Cora Sandel (1880-1974) er blant 1900-tallets store stilister; en språklig impresjonist, med øye for detaljer og sosiale relasjoner. Cora Sandels kvinne- og kunstnerportretter er om dagen gjenstand for en liten renessanse av nylesning og oppvurdering. Nylig utkom artikkelsamlingen «De upåaktede liv», redigert av professor i nordisk litteraturvitenskap Henning Howlid Wærp. Boka bygger på foredrag fra Tromsø-festivalen Ordkalotten, som i 2003 hadde Cora Sandel som hovedtema. – Kvaliteten i Cora Sandels forfatterskap ligger i skarpsyntheten og de sanselige øyeblikksbildene, mener bidragsyter Janneken Øverland. I 1995 utga hun biografien om Cora Sandel.– Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme, sier Øverland, som innleder sin Sandel-biografi nettopp med en malerisk detalj – et stilleben – fra Alberte-trilogien: Papirposen med de våte bønnene i, som ligger på marmorplaten og eser utover – og som gjør Alberte klar over at hun er gravid. – Det er det uutsagte, den tilsynelatende stillstanden og de fine kvinneskildringene, som fascinerer så sterkt med Cora Sandel, mener litteraturprofessor Tone Selboe, som har skrevet tittelteksten i artikkelsamlingen, «De upåaktede liv»; om Cora Sandels mest kjente verk, Alberte-trilogien.TilbaketrukketCora Sandel er Sara Fabricius' skrivende alter ego. Pseudonymet tar den stillferdige og beskjedne Fabricius for å verne om sitt privatliv, distansere seg fra sin borgerlige familiebakgrunn og skille sitt eget liv fra selvopplevd diktning. Sandel skriver den berømte romantrilogien om Alberte (mellom 1926 og 1939), romanene «Kranes konditori» (1946) og «Kjøp ikke Dondi» (1958), samt om lag 60 noveller og fortellinger.– Kvantitativt ikke så mye, men kvalitativt nok til å regnes blant Europas viktigste forfattere i mellom- og etterkrigstida, mener Øverland.Når Cora Sandel debuterer som forfatter med «Alberte og Jakob» i 1926, er hun 46 år. På tross av strålende kritikker og høyt opplag lever hun et tilbaketrukket liv i Sverige. Selv om tekstene er samfunnsengasjerte og hun identifiserer seg på venstresida, er hun ingen forfatterintellektuell, søker ikke oppmerksomhet. – Sandel mener en forfatter skal måles på det hun skriver, ulikt dagens markedstenkning i forlagene, ler Øverland, til daglig redaksjonssjef i Sandels gamle forlag, Gyldendal.Det er den unge Sara Fabricius som er opprøreren. Som datter av en marineoffiser blir hun født inn i Kristianias embetsmannsstand. Familien har borgerlige vaner, men faren er ikke rik – «fattigfornem» er betegnelsen hun lar sin litterære søster Alberte bruke. Som Alberte får ikke Sara Fabricius utdannelse utover middelskolen – det er forbeholdt hennes yngre og mindre skoleflinke brødre, av økonomiske årsaker. 13 år gammel flytter hun med familien til Tromsø, det er rimeligere å leve der.– Til å begynne med opplever hun naturen og fraværet av Kristianias etikette som frigjørende. Men idet jenta blir til kvinne, oppdager hun hvordan den borgerlige tilværelsen i småbyen snevrer seg inn, sier Øverland. Sara Fabricius gjør opprør ved å trosse forventningene, og dra til Kristiania for å gå på malerskole hos Harriet Backer. Etter morens død klarer den ambisiøse 25-åringen å overbevise sin kunstinteresserte far om å få dra – til Paris!Ny verdenMange av kunstnerspirene, de intellektuelle, frihetssøkerne og bohemene som drar til den franske hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet er kvinner som tar tak i egne liv og som vil realisere sine talenter. Oda Krohg, Djuna Barnes, Jean Rhys, Gertrude Stein, Sigrid Undset og Sigrid Roll er noen av dem som reiser til «den moderne by». Livet i kunstnerkretser på Montparnasse er en helt annen måte å leve på enn de er vant med – her er alle fristilt fra klasse, kjønnsroller og konvensjoner for liv og kunst – i alle fall tilsynelatende. – Når det kommer til livets harde realiteter er ikke verden så «ny» likevel?– Nei, først kaster kvinnene seg ut i et stort åpent rom, uten grenser, der alt er tillatt, men som når alt kom til alt er innrettet av menn, sier Øverland.Menn sitter i posisjoner, menns smak er avgjørende og ungkarslivets kortvarige affærer og kjærlighetsforhold er normen. I kunstnerkretser er kvinner oftest skuespillere, mannekenger, ballettdansere og ikke minst er det mange kvinnelige aktmodeller. Kvinnelige forfattere og billedkunstnere er fremdeles i fåtall, og mange talenter bukker under dersom det utsvevende seksuallivet bærer frukter. Det er slett ikke problemfritt for unge damer med viktoriansk oppdragelse å leve bohemlivet; «de var en kvinnelig avantgarde, og mange av dem segnet om i kampen», som det heter i Øverlands biografi.I dette Paris-miljøet er det Sara Fabricius og flere med henne maler, sulter og fryser. Og det er erfaringene fra unge Saras liv – kvinne, klasse, kunstner – som er dreiepunktet i den eldre Coras forfatterskap.Upåaktede liv– Cora Sandels tekster er et slags utprøvende rom for hvordan vi er eller blir mennesker. Tekstene hennes er grunnleggende sosiale. Hun skildrer det komplekse sosiale samspillet mellom enkeltmennesket og fellesskapet, ut fra nye og overraskende synsvinkler, sier Selboe.Ofte tar Sandel tak i det Selboe kaller «de upåaktede liv»; de skjulte, utstøtte eller anonyme, dem «intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død», som det heter i novellen «Lort-Katrine». Handlingen ligger gjerne i tilstandsbeskrivelsene – som i Albertes tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer, enten det er i Tromsø eller Paris.Novellen «Lort-Katrine» handler om den halvgale byoriginalen, utstøtt selv av sine prostituerte medsøstre. Men vel så mye handler novellen om fortelleren, som tilhører den fordømmende hopen og som ser tilbake og føler skam. «Skammen består i den innsikten jeg-fortelleren blottlegger, nemlig at den man husker ansiktet på, er man også i en viss forstand ansvarlig for», skriver Selboe om novellen. Interiørromanen «Kranes konditori» handler like mye om småbysladderens mekanismer, som om møtet mellom sjømannen Stivhatten og sydamen Kathinka Stordal på borgerskapets konditori. Novellen «Klassekamp» og Alberte-trilogien handler om at også borgerskapets kvinner må gjøre opprør – mot snevre konvensjoner og manglende handlingsrom.– Overalt finnes de grå eminenser. Men Sandel viser at det er en vei bort fra klasse- og kjønnsbestemt skjebne, sier Selboe.Erobrer byrommetAlberte er ikke Sara, men de gjør mange av de samme erfaringene. I trilogiens andre bok, «Alberte og friheten» driver Alberte gatelangs i Paris, hun gjør det ikke til noe, men hun er hjemmefra, «så meget er hun».Selboe er opptatt av hvordan Albertes byvandringer bokstavelig talt gir tanken ben å gå på. Her byttes den borgerlige familiesfære ut med det offentlige rom. Det geografiske landskapet er forankret i en kroppslig, fysisk rytme i teksten – bestemt av den moderne bytempoet, men like mye av kraften i den norske turen. Storbyomgivelsene glir over i symbol- og drømmelandskap – nært barndommens elskede nordnorske fjell. I byen søker Alberte inntrykk og inspirasjon, her er hun fri, men fremmed. Hun er aldri noen bekymringsløs flanør, like lite som Cora Sandel er en romantiker. Byen tilbyr like mye begrensning som frihet, ingen annen enn Alberte selv kan forløse henne som kunstner. Det skjer først på slutten av den siste boka, «Bare Alberte», der hun forlater mann og barn og går til forleggeren med bokmanuset under armen.– Romantrilogien fremmer ingen naiv tro på at bare man kommer vekk og ut, så blir alt godt. Tvert imot formidler den at vi alltid bærer i oss vår opprinnelse og lokalitet – vår sosialitet – uansett hvor vi er i verden. Forandringen er en kamp, som fysisk må utkjempes, sier Selboe.BesvikenMen merkelappen 'kvinnesakskvinne' vil den veloppdragne Sara Fabricius ikke ha på seg. Den tidligere borgerskapsfrøkna er kanskje selv bundet til sin sosiale opprinnelse? I alle fall blir hun aldri noen bohem, ei heller barrikadestormer.Etter 15 år som kunstmaler i Paris, men uten noe gjennombrudd, får hun i 1917 barn med ektemannen, den svenske billedhuggeren Anders Jönsson. De to drar fra Paris til Stockholm, der Sara legger fra seg pensel og pallett for godt. Å skrive krever mindre plass og ressurser og er lettere å kombinere med morsrollen, mener hun.– Som Alberte-trilogien bærer bud om: Sara Fabricius er del av den kvinnebevegelsen som strever med å utfolde seg fritt innenfor kunst og privatliv, en del av pionerkvinnene som bygger den nye kvinnerollen. Hennes «feminisme» kan kanskje best forstås med den berømte sluttstrofen i Edith Södergrans dikt «Dagen svalnar», mener Øverland: «Du sökte en kvinna/ och fann en själ – / du är besviken.»StilFamiliene i Cora Sandels forfatterskap er oppløste eller på grensen til sammenbrudd. Forfatterens eget ekteskap ender i 1929, og etter en opprivende rettssak blir hun eneforsørger til sønnen Erik. Ulikt Alberte vil hun ikke slippe barnet sitt. Hun skriver levebrødsnoveller for ukeblader og andre publikasjoner for å overleve og pantsetter skrivemaskinen mellom skriveperiodene.Først etter at hun skriver det som omtales som hennes mest stilsikre roman, «Kranes konditori» rett etter krigen, kan hun leve godt av diktningen.– Hva er det med Sandels stil som gjør den så spesiell?– For det første befinner hun seg mellom modernismen og realismen, men med et realistisk utgangspunkt: Hun skriver ut fra virkelige miljøer, gjerne sine egne. Handlingen kunne funnet sted i virkeligheten. Alberte-bøkene har kontinuitet som en utviklingsroman, men hver av de tre romanene utspiller seg over ett år, forklarer Øverland.Gjennom tilbakeblikk, erindringer og følelse av gjentagelse: «I år som i fjor som i alle år» skapes en illusjon av tidsflyt. Scenene som faktisk utspiller seg inneholder lag på lag fra episoder i fortida. – Cora Sandel snakket og skrev perfekt fransk og var påvirket av den franske romanen. Tidsgjengivelsen hennes kan minne om Marcel Prousts: Hva er tid, og hvor befinner den seg? Inne i oss? Alberte-bøkene er skrevet i presens, noe som er uvanlig i romaner og som forsterker tilstedeværelsen og intensiteten, sier Øverland. Storbyen slår inn som et modernistisk element i Sandels forfatterskap. Når Alberte reiser fra Tromsø til Paris, forandrer beskrivelsene karakter, med bruddstykker, tankestreker, prikker, avstikkere og omveier. Teksten tenderer mot prosadikt, på en måte som kan minne om Sandels samtidige forfatterkollega Virginia Woolf, mener Selboe.Overgangstid. Oppbrudd. Det er spennet og kontrasten som preger Sara Fabricius' liv og Cora Sandels diktning. Fra fotografiene ser hun på oss med alvorlig mine. Røykende, tilbaketrukket. I stor hatt og moderne klær. Dannet og opprørsk på samme tid. @sitat:«Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme»Janneken Øverland@

Hun er en forfatter av verken store eller mange ord. Hun har kanskje havnet i skyggen av den mer geskjeftige Sigrid Undset. Men Cora Sandel (1880-1974) er blant 1900-tallets store stilister; en språklig impresjonist, med øye for detaljer og sosiale relasjoner. Cora Sandels kvinne- og kunstnerportretter er om dagen gjenstand for en liten renessanse av nylesning og oppvurdering. Nylig utkom artikkelsamlingen «De upåaktede liv», redigert av professor i nordisk litteraturvitenskap Henning Howlid Wærp. Boka bygger på foredrag fra Tromsø-festivalen Ordkalotten, som i 2003 hadde Cora Sandel som hovedtema. – Kvaliteten i Cora Sandels forfatterskap ligger i skarpsyntheten og de sanselige øyeblikksbildene, mener bidragsyter Janneken Øverland. I 1995 utga hun biografien om Cora Sandel.– Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme, sier Øverland, som innleder sin Sandel-biografi nettopp med en malerisk detalj – et stilleben – fra Alberte-trilogien: Papirposen med de våte bønnene i, som ligger på marmorplaten og eser utover – og som gjør Alberte klar over at hun er gravid. – Det er det uutsagte, den tilsynelatende stillstanden og de fine kvinneskildringene, som fascinerer så sterkt med Cora Sandel, mener litteraturprofessor Tone Selboe, som har skrevet tittelteksten i artikkelsamlingen, «De upåaktede liv»; om Cora Sandels mest kjente verk, Alberte-trilogien.
TilbaketrukketCora Sandel er Sara Fabricius' skrivende alter ego. Pseudonymet tar den stillferdige og beskjedne Fabricius for å verne om sitt privatliv, distansere seg fra sin borgerlige familiebakgrunn og skille sitt eget liv fra selvopplevd diktning. Sandel skriver den berømte romantrilogien om Alberte (mellom 1926 og 1939), romanene «Kranes konditori» (1946) og «Kjøp ikke Dondi» (1958), samt om lag 60 noveller og fortellinger.– Kvantitativt ikke så mye, men kvalitativt nok til å regnes blant Europas viktigste forfattere i mellom- og etterkrigstida, mener Øverland.Når Cora Sandel debuterer som forfatter med «Alberte og Jakob» i 1926, er hun 46 år. På tross av strålende kritikker og høyt opplag lever hun et tilbaketrukket liv i Sverige. Selv om tekstene er samfunnsengasjerte og hun identifiserer seg på venstresida, er hun ingen forfatterintellektuell, søker ikke oppmerksomhet. – Sandel mener en forfatter skal måles på det hun skriver, ulikt dagens markedstenkning i forlagene, ler Øverland, til daglig redaksjonssjef i Sandels gamle forlag, Gyldendal.Det er
den unge Sara Fabricius som er opprøreren. Som datter av en marineoffiser blir hun født inn i Kristianias embetsmannsstand. Familien har borgerlige vaner, men faren er ikke rik – «fattigfornem» er betegnelsen hun lar sin litterære søster Alberte bruke. Som Alberte får ikke Sara Fabricius utdannelse utover middelskolen – det er forbeholdt hennes yngre og mindre skoleflinke brødre, av økonomiske årsaker. 13 år gammel flytter hun med familien til Tromsø, det er rimeligere å leve der.– Til å begynne med opplever hun naturen og fraværet av Kristianias etikette som frigjørende. Men idet jenta blir til kvinne, oppdager hun hvordan den borgerlige tilværelsen i småbyen snevrer seg inn, sier Øverland. Sara Fabricius gjør opprør ved å trosse forventningene, og dra til Kristiania for å gå på malerskole hos Harriet Backer. Etter morens død klarer den ambisiøse 25-åringen å overbevise sin kunstinteresserte far om å få dra – til Paris!
Ny verdenMange av kunstnerspirene, de intellektuelle, frihetssøkerne og bohemene som drar til den franske hovedstaden på begynnelsen av 1900-tallet er kvinner som tar tak i egne liv og som vil realisere sine talenter. Oda Krohg, Djuna Barnes, Jean Rhys, Gertrude Stein, Sigrid Undset og Sigrid Roll er noen av dem som reiser til «den moderne by». Livet i kunstnerkretser på Montparnasse er en helt annen måte å leve på enn de er vant med – her er alle fristilt fra klasse, kjønnsroller og konvensjoner for liv og kunst – i alle fall tilsynelatende.
– Når det kommer til livets harde realiteter er ikke verden så «ny» likevel?– Nei, først kaster kvinnene seg ut i et stort åpent rom, uten grenser, der alt er tillatt, men som når alt kom til alt er innrettet av menn, sier Øverland.Menn sitter i posisjoner, menns smak er avgjørende og ungkarslivets kortvarige affærer og kjærlighetsforhold er normen. I kunstnerkretser er kvinner oftest skuespillere, mannekenger, ballettdansere og ikke minst er det mange kvinnelige aktmodeller. Kvinnelige forfattere og billedkunstnere er fremdeles i fåtall, og mange talenter bukker under dersom det utsvevende seksuallivet bærer frukter. Det er slett ikke problemfritt for unge damer med viktoriansk oppdragelse å leve bohemlivet; «de var en kvinnelig avantgarde, og mange av dem segnet om i kampen», som det heter i Øverlands biografi.I dette Paris-miljøet er det Sara Fabricius og flere med henne maler, sulter og fryser. Og det er erfaringene fra unge Saras liv –
kvinne, klasse, kunstner – som er dreiepunktet i den eldre Coras forfatterskap.
Upåaktede liv– Cora Sandels tekster er et slags utprøvende rom for hvordan vi er eller blir mennesker. Tekstene hennes er grunnleggende
sosiale. Hun skildrer det komplekse sosiale samspillet mellom enkeltmennesket og fellesskapet, ut fra nye og overraskende synsvinkler, sier Selboe.Ofte tar Sandel tak i det Selboe kaller «de upåaktede liv»; de skjulte, utstøtte eller anonyme, dem «intet hender med, intet utover fødsel, hverdagsliv og død», som det heter i novellen «Lort-Katrine». Handlingen ligger gjerne i tilstandsbeskrivelsene – som i Albertes tanker, følelser, sanseinntrykk og erindringer, enten det er i Tromsø eller Paris.Novellen «Lort-Katrine» handler om den halvgale byoriginalen, utstøtt selv av sine prostituerte medsøstre. Men vel så mye handler novellen om fortelleren, som tilhører den fordømmende hopen og som ser tilbake og føler skam. «Skammen består i den innsikten jeg-fortelleren blottlegger, nemlig at den man husker ansiktet på, er man også i en viss forstand ansvarlig for», skriver Selboe om novellen. Interiørromanen «Kranes konditori» handler like mye om småbysladderens mekanismer, som om møtet mellom sjømannen Stivhatten og sydamen Kathinka Stordal på borgerskapets konditori. Novellen «Klassekamp» og Alberte-trilogien handler om at også borgerskapets kvinner må gjøre opprør – mot snevre konvensjoner og manglende handlingsrom.– Overalt finnes de grå eminenser. Men Sandel viser at det er en vei bort fra klasse- og kjønnsbestemt skjebne, sier Selboe.
Erobrer byrommetAlberte er ikke Sara, men de gjør mange av de samme erfaringene. I trilogiens andre bok, «Alberte og friheten» driver Alberte gatelangs i Paris, hun gjør det ikke til noe, men hun er hjemmefra, «så meget er hun».Selboe er opptatt av hvordan Albertes byvandringer bokstavelig talt gir tanken ben å gå på. Her byttes den borgerlige familiesfære ut med det offentlige rom. Det geografiske landskapet er forankret i en kroppslig, fysisk rytme i teksten – bestemt av den moderne bytempoet, men like mye av kraften i den norske turen. Storbyomgivelsene glir over i symbol- og drømmelandskap – nært barndommens elskede nordnorske fjell. I byen søker Alberte inntrykk og inspirasjon, her er hun fri, men fremmed. Hun er aldri noen bekymringsløs flanør, like lite som Cora Sandel er en romantiker. Byen tilbyr like mye begrensning som frihet, ingen annen enn Alberte selv kan forløse henne som kunstner. Det skjer først på slutten av den siste boka, «Bare Alberte», der hun forlater mann og barn og går til forleggeren med bokmanuset under armen.– Romantrilogien fremmer ingen naiv tro på at bare man kommer vekk og ut, så blir alt godt. Tvert imot formidler den at vi alltid bærer i oss vår opprinnelse og lokalitet – vår
sosialitet – uansett hvor vi er i verden. Forandringen er en kamp, som fysisk må utkjempes, sier Selboe.
BesvikenMen merkelappen 'kvinnesakskvinne' vil den veloppdragne Sara Fabricius ikke ha på seg. Den tidligere borgerskapsfrøkna er kanskje selv bundet til sin sosiale opprinnelse? I alle fall blir hun aldri noen bohem, ei heller barrikadestormer.Etter 15 år som kunstmaler i Paris, men uten noe gjennombrudd, får hun i 1917 barn med ektemannen, den svenske billedhuggeren Anders Jönsson. De to drar fra Paris til Stockholm, der Sara legger fra seg pensel og pallett for godt. Å skrive krever mindre plass og ressurser og er lettere å kombinere med morsrollen, mener hun.– Som Alberte-trilogien bærer bud om: Sara Fabricius er del av den kvinnebevegelsen som strever med å utfolde seg fritt innenfor kunst og privatliv, en del av pionerkvinnene som bygger den nye kvinnerollen. Hennes «feminisme» kan kanskje best forstås med den berømte sluttstrofen i Edith Södergrans dikt «Dagen svalnar», mener Øverland: «Du sökte en kvinna/ och fann en själ – / du är besviken.»
StilFamiliene i Cora Sandels forfatterskap er oppløste eller på grensen til sammenbrudd. Forfatterens eget ekteskap ender i 1929, og etter en opprivende rettssak blir hun eneforsørger til sønnen Erik. Ulikt Alberte vil hun ikke slippe barnet sitt. Hun skriver levebrødsnoveller for ukeblader og andre publikasjoner for å overleve og pantsetter skrivemaskinen mellom skriveperiodene.Først etter at hun skriver det som omtales som hennes mest stilsikre roman, «Kranes konditori» rett etter krigen, kan hun leve godt av diktningen.
– Hva er det med Sandels stil som gjør den så spesiell?– For det første befinner hun seg mellom modernismen og realismen, men med et realistisk utgangspunkt: Hun skriver ut fra virkelige miljøer, gjerne sine egne. Handlingen kunne funnet sted i virkeligheten. Alberte-bøkene har kontinuitet som en utviklingsroman, men hver av de tre romanene utspiller seg over ett år, forklarer Øverland.Gjennom tilbakeblikk, erindringer og følelse av gjentagelse: «I år som i fjor som i alle år» skapes en illusjon av tidsflyt. Scenene som faktisk utspiller seg inneholder lag på lag fra episoder i fortida. – Cora Sandel snakket og skrev perfekt fransk og var påvirket av den franske romanen. Tidsgjengivelsen hennes kan minne om Marcel Prousts: Hva er tid, og hvor befinner den seg? Inne i oss? Alberte-bøkene er skrevet i presens, noe som er uvanlig i romaner og som forsterker tilstedeværelsen og intensiteten, sier Øverland. Storbyen slår inn som et modernistisk element i Sandels forfatterskap. Når Alberte reiser fra Tromsø til Paris, forandrer beskrivelsene karakter, med bruddstykker, tankestreker, prikker, avstikkere og omveier. Teksten tenderer mot prosadikt, på en måte som kan minne om Sandels samtidige forfatterkollega Virginia Woolf, mener Selboe.Overgangstid. Oppbrudd. Det er spennet og kontrasten som preger Sara Fabricius' liv og Cora Sandels diktning. Fra fotografiene ser hun på oss med alvorlig mine. Røykende, tilbaketrukket. I stor hatt og moderne klær. Dannet og opprørsk på samme tid. @sitat:«Det er lett å merke at det er en tidligere maler som skriver, det er som om hun skildrer den sosiale virkeligheten sett gjennom en blindramme»Janneken Øverland@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Tirsdag 20. august 2019
KRISE: – Dersom andre partier ikke synes at Granavolden-erklæringen er god nok, så får de trekke seg fra regjeringen, sier Venstre-ordfører Lena Landsverk.
Mandag 19. august 2019
ADVARSEL: Russland har rustet opp. Hvis ikke Norge følger etter, vil USA ta over kontrollen i norske nærområder. – Da mister vi stadig mer råderett, sier forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen.
Lørdag 17. august 2019
AVLYSER: Hurtigruten må avlyse to planlagte cruise til Frans Josefs land fordi Russland nekter skipene å seile i russisk farvann.
Fredag 16. august 2019
AVFALL: Landbruket er blant de beste i klassen i plast-retur. Likevel blir mer enn 2000 tonn brukt plast hvert år ikke levert til retur.
Torsdag 15. august 2019
VARME: Da broren til den terrorsiktede la ut en video der han deler sin desperasjon, strømmet norske muslimer til kommentarfeltet for å dele kondolanser, lykkeønskninger og hjertesymboler.
Onsdag 14. august 2019
SKUFFET: – Vi trenger en regjering som står imot muslimhets gjennom handlinger og ikke bare ord, sier Irfan Mushtaq. Her forteller han hvordan han opplevde den dramatiske eid-helga.
Tirsdag 13. august 2019
HØYREEKSTREM: Skribent Lasse Josephsen mener Philip Manshaus ble radikalisert på nettet. Han tror det kommer flere angrep fra unge høyreekstreme menn.
Mandag 12. august 2019
HAT: Samtidig som hver tredje nordmann har utpregede fordommer mot muslimer, har regjeringen avvist en egen strategi mot islamofobi. Nå må den komme, krever Venstres Abid Raja.
Lørdag 10. august 2019
STORKOALISJON: Norge ønsker seg en så stor og tung koalisjon i Persiabukta som mulig, sier forsvars- ministeren.
Fredag 9. august 2019
SKILLE: Jonas Gahr Støre (Ap) mener andelen heltidsansatte blir høyere når Ap har ordføreren i kommunen. Tall fra Kommunenes Sentralforbund viser at han trolig har rett.