Tirsdag 24. mai 2005
Om romanens tid og rom
Kunsthistorien er forgjengelig. Kunstens pludring er evig, skriver Milan Kundera i sitt nye essay, som nettopp er utkommet på fransk.Kunsthistorien er forgjengelig. Kunstens pludring er evig, skriver Milan Kundera i sitt nye essay, som nettopp er utkommet på fransk.

Milan Kundera:«Le rideau: Essai en sept parties»(Sceneteppet: Essay i sju deler)197 siderGallimard, 2005 «Et magisk teppe, vevd av legender, hang foran verden. Cervantes sendte Don Quijote ut på reise og flerret opp teppet. Verden åpnet seg for ridderen som flakket rundt i sin egen prosas komiske nakenhet.»Slik uttrykker Milan Kundera romankunstens begynnelse, i sitt nye essay «Le rideau» (sceneteppet/forhenget). Ifølge ham var det Cervantes som satte standarden for hvordan en roman skulle skrives, fordi han var den første som rev i stykker teppet, som flerret opp fortolkningens forheng. Å skrive en roman er en destruktiv og ødeleggende gest, fordi den bryter ned våre forestillinger om verden og om sannheten. Paradoksalt nok er det altså i nedbrytningen romankunsten bygger sin identitet.Som i sine tidligere essays utgitt i bokform, «Romankunsten» (1986, på norsk 1987) og «Forrådte testamenter» (1993, på norsk 1994), tar Milan Kundera på seg kritikerhatten, og utformer på mer teoretisk vis den estetikken som han har utført kunstnerisk i sine romaner. Slik sett kan «Le Rideau», som hans tidligere essays, delvis fungere som en forklaring og en utdypning av hans romaner.Kundera er en forfatter som svært sjelden gir intervjuer. Begrunnelsen for dette skal være at han har følt en stor avstand mellom det han selv sier og mener, og den journalistiske fremstillingen som er blitt gjort av ham. De få gangene han går med på å snakke med journalister, forlanger han alltid rettighetene til sine uttalelser, etter å ha akseptert den endelige teksten. På denne måten har han alltid full kontroll på det bildet som skapes av ham. I «Le rideau» holder han en forrykende forsvarstale for dette valget når han hevder at en kunstners verk er det hun selv bestemmer det skal være, og at post-mortem-publikasjoner, som notater, korrespondanse og lignende, dermed har liten verdi for å forstå forfatterens kunstneriske prosjekt.Men fordi kunstneriske uttrykksmåter kan være så forskjellige, er det ikke alltid like enkelt å vite hva kunstneren mener med verket sitt. Dette kan gi grobunn for tolkninger som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med det forfatteren selv ville få frem. Og selvfølgelig vet Kundera dette – nettopp fortolkningsproblemet blir satt på spissen allerede i hans første roman «En spøk» når hovedpersonens ironiske flørt med sin kjæreste får disproporsjonerte konsekvenser. Ved å regelmessig gi ut essays om romankunsten, omgår han elegant fortolkningsproblemet gjeldende hans eget forfatterskap fordi det gir ham anledning til å uttrykke sin verdensanskuelse på en mer eksplisitt måte.Som de aller fleste av Milan Kunderas bøker, er også «Le rideau» en komposisjon i sju deler. I den første delen leder han vår oppmerksomhet mot hvordan vår kunnskap om kunsthistorien – bevisstheten om tidsforløpet, om vedvarenheten – legger grunnlag for vår tolkning av selve kunsten. Fordi tidsopplevelsen ligger implisitt i vår forståelse av kunsten, vil en komponist som behersker for eksempel Beethovens teknikker til fingerspissene, oppleves som patetisk når han fremfører sine verker to århundrer etter mesterens død. Dermed skapes kravet om originalitet, om å aldri gjenta verken seg selv eller andre. Like fullt er det kun i kraft av tidligere kunstneres eksistens og arbeid at artisten kan definere seg selv: «Løsrevet fra kunstens historie, gjenstår det ikke mye av kunstverkene.»I bokens andre del stiller han seg som forsvarer for verdenslitteraturen – die Weltlitteratur – i motsetning til den mest vanlige akademiske fortolkningsmetoden som først og fremst knytter en forfatter til hennes språk og nasjon. For Kundera er dette selvfølgelig viktig fordi han selv vil unngå å bli redusert til en representant for østeuropeisk eller slavisk kultur. Kanskje har han sett seg lei på at franske bokhandlere fortsatt plasserer hans bøker akkurat i disse hyllene, flere tiår etter at han bosatte seg i Paris og begynte å skrive utelukkende på fransk?Sett bort fra denne hypotesen, er imidlertid forklaringen på situasjonen interessant. For de små nasjonene er forfatternes og kunstnernes tilknytning til et land og et folk viktig fordi det tjener nasjonens identitet og stolthet (og her kan vi nordmenn lett kjenne oss igjen i Kunderas frustrasjon på vegne av «a far away country of which we know little»). For de store, deriblant Frankrike, føles det rett og slett ikke nødvendig å skaffe seg andre litterære referanser enn de som finnes innenfor landets grenser, fordi deres nasjonale litteratur allerede er vidtfangende nok. Problemet med denne geografiske sklerosen er at vi ikke ender opp med én Litteratur, men med flere litteraturer – i flertall. Og når fokus slik flyttes fra kunsten og estetikken til geografien og politikken, er det Verdenslitteraturen som taper. Kundera benytter gjennomgående litteraturhistoriens største navn som referanserammer, noe som gjør teksten svært instruktiv da mange av verdens viktigste romaner belyses på nytt. Kun svært sjelden bruker han sine egne tekster som referanse. Dette forekommer så å si utelukkende i de delene som tar for seg de typiske «kunderiske» emnene: Kitsch-estetikken, latteren, hukommelsen og glemselen. For dem som allerede har kjennskap til Kunderas verk, vil mange av tankene han presenterer om disse temaene lett vekke allusjoner til hans romaner, selv om dette ikke er noen forutsetning for å forstå boken. Om enkelte av bokens deler kan være preget av mismot og frustrasjon over romanens paradoksale tids- og romtilhørighet, er avslutningen desto mer positivt ladet. Det er med glød, inspirasjon og engasjement Kundera viser at romanens og romankunstnerens styrke ligger i nettopp det å skrive seg ut av disse påtvungne rammene. En roman kan begynne på et kontinent og ende opp på et annet, eller fødes i det 20. århundre og dø i det 18. Det er også slik romanen river opp tepper og gjør nye horisonter synlige. «For kunsthistorien er forgjengelig. Kunstens pludring er evig.»@sitat:«En roman kan begynne på et kontinent og ende opp på et annet, eller fødes i det 20. århundre og dø i det 18.»@

Milan Kundera:«Le rideau: Essai en sept parties»(Sceneteppet: Essay i sju deler)197 siderGallimard, 2005 «Et magisk teppe, vevd av legender, hang foran verden. Cervantes sendte Don Quijote ut på reise og flerret opp teppet. Verden åpnet seg for ridderen som flakket rundt i sin egen prosas komiske nakenhet.»Slik uttrykker Milan Kundera romankunstens begynnelse, i sitt nye essay «Le rideau» (sceneteppet/forhenget). Ifølge ham var det Cervantes som satte standarden for hvordan en roman skulle skrives, fordi han var den første som rev i stykker teppet, som flerret opp fortolkningens forheng. Å skrive en roman er en destruktiv og ødeleggende gest, fordi den bryter ned våre forestillinger om verden og om sannheten. Paradoksalt nok er det altså i nedbrytningen romankunsten bygger sin identitet.Som i sine tidligere essays utgitt i bokform, «Romankunsten» (1986, på norsk 1987) og «Forrådte testamenter» (1993, på norsk 1994), tar Milan Kundera på seg kritikerhatten, og utformer på mer teoretisk vis den estetikken som han har utført kunstnerisk i sine romaner. Slik sett kan «Le Rideau», som hans tidligere essays, delvis fungere som en forklaring og en utdypning av hans romaner.Kundera er en forfatter som svært sjelden gir intervjuer. Begrunnelsen for dette skal være at han har følt en stor avstand mellom det han selv sier og mener, og den journalistiske fremstillingen som er blitt gjort av ham. De få gangene han går med på å snakke med journalister, forlanger han alltid rettighetene til sine uttalelser, etter å ha akseptert den endelige teksten. På denne måten har han alltid full kontroll på det bildet som skapes av ham. I «Le rideau» holder han en forrykende forsvarstale for dette valget når han hevder at en kunstners verk er det hun selv bestemmer det skal være, og at post-mortem-publikasjoner, som notater, korrespondanse og lignende, dermed har liten verdi for å forstå forfatterens kunstneriske prosjekt.Men fordi kunstneriske uttrykksmåter kan være så forskjellige, er det ikke alltid like enkelt å vite hva kunstneren mener med verket sitt. Dette kan gi grobunn for tolkninger som ikke nødvendigvis er i overensstemmelse med det forfatteren selv ville få frem. Og selvfølgelig vet Kundera dette – nettopp fortolkningsproblemet blir satt på spissen allerede i hans første roman «En spøk» når hovedpersonens ironiske flørt med sin kjæreste får disproporsjonerte konsekvenser. Ved å regelmessig gi ut essays om romankunsten, omgår han elegant fortolkningsproblemet gjeldende hans eget forfatterskap fordi det gir ham anledning til å uttrykke sin verdensanskuelse på en mer eksplisitt måte.Som de aller fleste av Milan Kunderas bøker, er også «Le rideau» en komposisjon i sju deler. I den første delen leder han vår oppmerksomhet mot hvordan vår kunnskap om kunsthistorien – bevisstheten om tidsforløpet, om vedvarenheten – legger grunnlag for vår tolkning av selve kunsten. Fordi tidsopplevelsen ligger implisitt i vår forståelse av kunsten, vil en komponist som behersker for eksempel Beethovens teknikker til fingerspissene, oppleves som patetisk når han fremfører sine verker to århundrer etter mesterens død. Dermed skapes kravet om originalitet, om å aldri gjenta verken seg selv eller andre. Like fullt er det kun i kraft av tidligere kunstneres eksistens og arbeid at artisten kan definere seg selv: «Løsrevet fra kunstens historie, gjenstår det ikke mye av kunstverkene.»I bokens andre del stiller han seg som forsvarer for verdenslitteraturen –
die Weltlitteratur – i motsetning til den mest vanlige akademiske fortolkningsmetoden som først og fremst knytter en forfatter til hennes språk og nasjon. For Kundera er dette selvfølgelig viktig fordi han selv vil unngå å bli redusert til en representant for østeuropeisk eller slavisk kultur. Kanskje har han sett seg lei på at franske bokhandlere fortsatt plasserer hans bøker akkurat i disse hyllene, flere tiår etter at han bosatte seg i Paris og begynte å skrive utelukkende på fransk?Sett bort fra denne hypotesen, er imidlertid forklaringen på situasjonen interessant. For de små nasjonene er forfatternes og kunstnernes tilknytning til et land og et folk viktig fordi det tjener nasjonens identitet og stolthet (og her kan vi nordmenn lett kjenne oss igjen i Kunderas frustrasjon på vegne av «a far away country of which we know little»). For de store, deriblant Frankrike, føles det rett og slett ikke nødvendig å skaffe seg andre litterære referanser enn de som finnes innenfor landets grenser, fordi deres nasjonale litteratur allerede er vidtfangende nok. Problemet med denne geografiske sklerosen er at vi ikke ender opp med én Litteratur, men med flere litteraturer – i flertall. Og når fokus slik flyttes fra kunsten og estetikken til geografien og politikken, er det Verdenslitteraturen som taper. Kundera benytter gjennomgående litteraturhistoriens største navn som referanserammer, noe som gjør teksten svært instruktiv da mange av verdens viktigste romaner belyses på nytt. Kun svært sjelden bruker han sine egne tekster som referanse. Dette forekommer så å si utelukkende i de delene som tar for seg de typiske «kunderiske» emnene: Kitsch-estetikken, latteren, hukommelsen og glemselen. For dem som allerede har kjennskap til Kunderas verk, vil mange av tankene han presenterer om disse temaene lett vekke allusjoner til hans romaner, selv om dette ikke er noen forutsetning for å forstå boken. Om enkelte av bokens deler kan være preget av mismot og frustrasjon over romanens paradoksale tids- og romtilhørighet, er avslutningen desto mer positivt ladet. Det er med glød, inspirasjon og engasjement Kundera viser at romanens og romankunstnerens styrke ligger i nettopp det å skrive seg ut av disse påtvungne rammene. En roman kan begynne på et kontinent og ende opp på et annet, eller fødes i det 20. århundre og dø i det 18. Det er også slik romanen river opp tepper og gjør nye horisonter synlige. «For kunsthistorien er forgjengelig. Kunstens pludring er evig.»@sitat:«En roman kan begynne på et kontinent og ende opp på et annet, eller fødes i det 20. århundre og dø i det 18.»@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Mandag 16. september 2019
ADVARSEL: Stasjonssjefen på Kongsberg advarte mot konsekvensene av politireformen. – Jeg forstår innbyggernes følelse av at de har tapt noe, sier Håvard Revå.
Lørdag 14. september 2019
LØFTEBRUDD: Politireformen ga løfter som ikke ble holdt. I Numedal kryper utryggheten inn i husene til folk. Frykten er at det som er blitt ødelagt, ikke lar seg reparere.
Fredag 13. september 2019
SKILLE: Private barnehager kan selv velge ut hvilke barn de vil tildele plass. Noen stiller som krav at foreldrene må kjøpe aksjer for å få barnehageplass.
Torsdag 12. september 2019
VINNAR: Etter ein knusande val­siger i Nordkapp vil SV og Senterpartiet ta frå Rica-gruppen kontrollen over Nord­kapplatået.
Onsdag 11. september 2019
NØTT: Mens LO-leder Hans-Christian Gabrielsen er avvisende til et mulig nasjonalt MDG-samarbeid, vil ikke Mette Nord i Fagforbundet utelukke en slik allianse.
Tirsdag 10. september 2019
OPPVASK: Etter nok et smertefullt valg ber tidligere Ap-topp Helga Pedersen partiet om å alliere seg med MDG for å vinne regjeringsmakt i 2021.
Mandag 9. september 2019
POSISJON: MDG håper et brakvalg i dag vil gi makt i en rekke byer. Nasjonal talsperson Arild Hermstad åpner for å ta partiet inn i regjering i 2021.
Lørdag 7. september 2019
STØRRE: Siden streiken i Foodora startet har fagforeningen vokst fra 102 til 195 medlemmer. Foodora hevder fagforeningen ikke er opptatt av gode arbeidsvilkår.
Fredag 6. september 2019
AVTALE: Oslo-byrådet har fått med seg fagbevegelsen på å godta langturnuser i barnevernet. Nå lover Inga Marte Thorkildsen (SV) at alle kommersielle skal ut av Oslos barnevern innen 2021.
Torsdag 5. september 2019
DYRT: Bent Høie (H) inviterer helse­sektoren til nettverksbygging og faglig påfyll om Sykehus-Norge. Prislappen kan føre til at bare dem som er på innsida, har råd, sier fag­forening.