Lørdag 23. juni 2007
Pinlige folk i fri dressur
Hvorfor er Matias Faldbakkens kontroversielle roman oppdaget av tysk teater, men ikke av norsk?

I en tid da norske teatre satser tungt på dramatiseringer av romaner, er det kanskje et paradoks at «Macht und Rebel» – en av de mest kontroversielle romanene fra de siste årene – har blitt oppdaget av tysk teater, men ikke av norsk?

Matias Faldbakkens roman er med kort tids mellomrom iscenesatt ved intet mindre enn to av Tysklands ledende teatre. Først ved Münchner Kammerspiele, og deretter Prater i Berlin, som er biscenen til Frank Castorfs Volksbühne.

Slik det allerede framgår av tittelen «Macht und Rebel» – som er et ordspill på «Nacht und Nebel» – er tabubrudd en viktig strategi for Matias Faldbakken. Det dreier seg ikke bare om å nazisymboler og effekter, men også om det andre av vår tids «siste tabuer» – pedofili. Fordi romanen er skrevet i en form for pseudorealistisk stil, betyr dette at den er tildels kvalmende å lese. Derfor er det også nærliggende å spørre seg om en roman som benytter seg av så sensasjonelle virkemidler for å banke det «politisk ukorrekte» budskapet igjennom, kan egne seg for scenen?

Tysk teater er jo kjent for å dyrke provokasjonen nærmest for dens egen skyld.

Men likevel. Matias Faldbakkens «Macht und Rebel» er konstruert i to nivåer. Ved siden av å være en spennings- eller underholdningsroman, har «Macht und Rebel» også har et konseptuelt nivå, som vitner om Faldbakkens bakgrunn og virksomhet som billedkunster. Hvis man forholder seg til «Macht und Rebel» som fiksjon, vil man enten finne den avskyelig, eller oppleve den grovkornete, groteske handlingsgangen og karaktertegningen som en slags satirisk «pulp fiction».

Kort fortalt dreier romanen seg om møtet mellom den desillusjonerte undergrunnsaktivisten Rebel, som er full av forakt overfor det pseudopolitiske raddismiljøet han tilhører, og Macht, som har som yrke å være et slags sugerør i undergrunnen, og appropriere ideene for kapitalen og reklamen. Rebel oppdager Hitlers «Mein Kampf», hvorpå Macht oppdager hvilket potensial som ligger i dette, og begges overskridelsesbehov stimuleres gjennom sex med et par purunge jenter.

På slutten av boka organiserer Macht og Rebel en politisk demonstrasjon, hvor det egentlige målet deres samsvarer med eller forklarer romanens tittel: «[…] i fellesskap kom de fram til at der Hitlers Nacht und Nebel-begrep fikk pårørende til å spørre seg: 'Hvor faen ble folka av?' ville deres prosjekt fungere som en deportasjon av (ideologisk) mening. Hvor faen tok meningen veien?»

Hvis de tyske iscenesettelsene av «Macht und Rebel» skal kunne si noe om forskjellen mellom tysk og norsk teater, er det ikke at tyskerne er så lystne på å provosere. Dramatiseringene vitner snarere om at tyske teater ofte vil være mer opptatt av forfatterens prosjekt, enn av romanen som roman, altså som et avsluttet verk det gjelder å realisere scenisk.

Dette er særlig tydelig i Schorsch Kameruns iscenesettelse i München. Men begge de to forestillingene er eksempler på det man i dag gjerne kalles postdramatisk teater. Ingen av dem bekymrer seg for eksempel for intrigen i romanen, og i større eller mindre grad behandles de andre elementene i forestillingene som likeverdige, og ikke underordnet teksten.

Kameruns forestilling brøt samtidig så sterkt med forventningene til boka, at jeg egentlig først var i stand til å sette pris på den i ettertid. Og kanskje også fordi den stilte seg enda friere overfor romanforelegget enn versjonen på Berlins Volksbühne.

Robert Lehnigers versjon i Berlin består av lange tekstblokker fra romanen, som fordeles på rollefigurer som for en stor del står rett opp og ned og snakker. Noe av det vittigste og fineste ved denne versjonen, er Bert Neumanns scenografi, hvor bruk av video av gata utenfor teatret, Kastanienallee, viser seg å være en malt kulisse. Noe som naturligvis vil kunne leses som en kommentar til det hippe og radikale miljøet i Prenzlauer Berg, eller til Volksbühnes eget «kjernepublikum».

Forestillingen bæres også av dyktige skuespillere som Bruno Cathomas (Rebel), Ingo Müller-Beck (Macht) og Albrecht Hirche som Fatty. Regissør Lehniger lar de to mindreårige jentene i boka gestaltes av to «nymfer», som får et heller tvetydig overtak i kraft av sin kjedsomhet og coolhet.

Lehnigers oppsetning gjør på grunn av de lange tekstblokkene sterkest inntrykk på dem som ikke har lest boka, og det gjelder nok de fleste. Men jeg savner en tydeligere holdning fra regissørens side, og opplever det nesten som om forestillingen har en eim av selvforakt.

Schotsch Kamerun, som er ansvarlig for München-oppstningen har bakgrunn som vokalist i pønkbandet «Die goldenen Zitronen», og er relativt fersk i teatersammenheng. Han skal selv medvirke på scenen, som en agent, kledd i dress og slips. Det er en av flere rollefigurer tegnet etter modell av Macht i Faldbakkens roman. Her skal karakterene i boka distribueres på flere roller eller skuespillere – samtidig også opptrer under andre identiteter eller navn.

Boka behandles følgelig ikke som noen konsistent historie, fiksjon eller fortelling. Og det sympatiske ved Kameruns dramatisering, ligger både i at han skjærer klar av de spekulative elementene i boka, og i at han bruker materialet som påskudd til å formidle noe som ligger ham på hjertet.

Tusen tøffe alternativister, sammenføyd av individualismens lim, utgjør til sammen intet annet enn den gode gamle
mainstream – heter det i begynnelsen av forestillingen. Og denne sangen framføres av en figur som man vil gjenkjenne som naboen til Rebel. Han som stadig dukker opp i heisen, og som har funksjon av å være en slags skygge. Her er imidlertid naboen utkledd som en engel, i hvit kjole, og med seks par hender. Og han framstår som så mye av en performenceteater-klisjé at det nesten føles pinlig. Her er det altså publikum, og ikke Rebel naboen skal gå på nervene, med sin iver og sin snakkesalighet.

Forestillingen preges i det hele tatt av «amatørisme» eller en form for ikke-perfeksjon, hvor regipåfunn og ordspill ofte er både
far out og pinlige. Vi finner for eksempel et ungt par i Hans og Grethe-kostyme, og en undergrunnsaktivist som har skiftet navn fra Hexe (heks) til Chexe – etter Che Guevara (blæh).

I stedet for å følge romanhandlingen, dreier det seg her om ungdommer på et frivillig ferieopphold i en kz-leir, hvor en eldre mann, spilt av Josef Bierbichler, er kommandant. Han forteller om den agurken han har i hånden, som om halvannen times tid kommer til å befinne seg 30 centimeter oppi rassen. Men i motsetning til romanen, skal agurken derpå fungere som mikrofon i en sang han synger.

«Hans» og «Grethe» er selvsagt både eventyrfigurer og en slags arketyper, men det er også nærliggende å se navnene eller figurene i lys av at Hans og Grete var de dekknavnene som Andreas Baader og Gudrun Ensslin fra den den venstreorienterte Baader-Meinhof-gruppen brukte da de gikk i undergrunnen for å utføre terrorhandlinger.

En av de tyske anmelderne skriver om «Macht und Rebel» at når pønken – endelig – er kommet til München, så er den allerede død, og det gir kanskje den beste oppsummeringen av forestillingen, eller av dilemmaet til Faldbakken-generasjonen.

Schorsch Kamerun har karakterisert seg som en «popkulturpessimist», og en slik betegnelse kunne nok også brukes på denne forestillingen. Kameruns fortjeneste ligger i at han formidler den flauheten som hefter ved alt og alle – i følge Rebel i romanen – men også at han gjør det med en humoristisk selvinnsikt og sårbarhet som man kan savne hos Matias Faldbakken.

Matias Faldbakken:

Oversatt av: Hinrich Schmidt-Henkel

«Macht und Rebel»

Adapsjon og regi: Schorsch Kamerun

Scenografi: Janina Audick

Münchner Kammerspiele

«Macht und Rebel»

av Robert Lehninger etter

Matias Faldbakken

Regi: Robert Lehninger

Scenografi: Bert Neumann

Volksbühne, Prater

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.41
Fredag 13. desember 2019
Teatersjef Kristian Seltun mener det er viktigere at kulturens styreledere kan økonomi enn kultur. Han vil heller kaste politikere ut av styrerommet.
Torsdag 12. desember 2019
Bare tre av styre­lederne for 37 av de største kultur­institusjonene våre er hentet fra kultur­livet. – Problematisk tendens, mener regissør og utvalgsleder.
Onsdag 11. desember 2019
Gloria forlag sliter med å tjene penger etter skilsmissen fra Petter Stordalens forlagsfamilie. – Vi har vært uheldige, sier forlagssjef Anne Gaathaug.
Mandag 9. desember 2019
I dag blir det klart om Cissi Wallin hadde lov til å navngi sin påståtte overgriper til 30.000 følgere. Advokat Jon Wessel-Aas råder kvinner til å begrense hvor mange de betror seg til.
Lørdag 7. desember 2019
Kulturminister Trine Skei Grande (V) overlater ansvaret for mediepolitikken til et byråkratisk utvalg som ikke må stå til ansvar for velgerne, mener Arbeiderpartiets Trond Giske.
Fredag 6. desember 2019
Neste år kommer to bredt anlagte true crime-serier om skandinaviske båtkatastrofer. De pårørende ønsker dem velkommen.
Torsdag 5. desember 2019
Forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Roh­de mener Baneheia-podkasten til TV?2 aldri burde vært kringkastet.
Onsdag 4. desember 2019
Denne uka presenteres 40 skjønn­litterære debutanter på Litteratur­huset i Oslo. Åtte av dem har ikke fått en eneste anmeldelse i riks­avisene.
Tirsdag 3. desember 2019
SV anklager regjeringen for å ofre breddekultur og frivillighet når overskuddet fra Norsk Tipping blir fordelt. Nå krever partiet opprydding.
Mandag 2. desember 2019
Tradisjonell satire kjem til kort mot Jair Bolsonaro, meiner opposisjonell filmskapar.