Fredag 29. september 2006
Lever mellom ord og jord
– Språket dirrer når jeg skriver nært mitt eget liv, sier Hans Herbjørnsrud. Med novellesamlingen «Brønnene» utvider han enda en gang det fantastiske riket rundt Herbjørnsrud gård.

Med novellesamlingen «Brønnene» skriver Hans Herbjørnsrud seg stadig dypere ned i en verden trofaste lesere vil kjenne seg godt igjen i. Eller kanskje utvider han grensene for den, slik han antyder i novellen «Grenseløst». Uansett – her, på Herbjørnsrud gård i Herbjørnsrudveien i Heddal, bor og skriver Herbjørnsrud sine noveller. Her foregår også hans litterære broderdrap, utroskap, dødsøyeblikk og besettelser. Det er, som han gjerne kaller det, hans «litterære teater».

– Det stenger ikke, det skaper assosiasjoner. Her slipper jeg problemet med å bygge hus og drive research, sier forfatteren til Klassekampen.

For mens Herbjørnsrud sitter inne med, og gir liv til, et stort antall stemmer og personer, sliter han med å forme arkitektur og landskap. Han har funnet sitt litterære hjem. Så snakker vi heller om karakterene. Mange av dem er, skal vi tro ham på hans ord, versjoner av ham selv: «Ja, jeg skriver risikabelt tett på mitt eget liv,» skriver han i sin ferske bok.

Vi går inn.

Arven etter Strindberg

– Han henger ikke der på grunn av kvinnesynet sitt, som han inntok grunnet fysiske mangler, nikker Herbjørnsrud mot August Strindberg, som henger på veggen i biblioteket.

Som Henrik Ibsen hadde sitt maleri, har Herbjørnsrud sin tegning av den kvinnehatende kollegaen. Men i motsetning til hos Ibsen, henger han ikke der for å stirre ham i nakken og presse ham til å skrive bedre. Derimot henger han der fordi Herbjørnsrud og Strindberg har er sentralt særtegn felles – hangen til å skrive fiksjonaliserte selvbiografier.

– Jeg er ikke interessert i å skrive om meg selv og min egen biografi i det hele tatt. Men når jeg skriver tett på punktene i mitt eget liv, føler jeg at det dirrer i språket. Det jeg er interessert i, er å skrive så godt jeg er i stand til. Det synes jeg at jeg makter gjennom den fiksjonaliserte selvbiografien. Det gjelder ikke alle forfattere, men det gjelder meg. Denne formen har jeg brukt i 22 år, og når du bruker den, kan du ikke ta deg selv så høytidelig. Jeg er min egen nyttige idiot når jeg skriver, sier Herbjørnsrud som regner novellen «Vannbærerne» fra 1984 som sin første novelle innen sjangeren.

– Jeg strevde med den og fikk den ikke til. Så leste jeg novellen «Et spøkelse» av Knut Hamsun, en fiksjonalisert selvbiografi fra barndommens hans. Han bodde hos en tyrann av en onkel som slo ham over fingrene og pinte ham helt til fantasien hans løp løpsk og det dukket opp et spøkelse. Dermed hadde jeg funnet min form til stoffet, forteller Herbjørnsrud.

Grep om leseren

I en tid der den fiksjonaliserte selvbiografien har fått et merkbart oppsving i popularitet, både ved at kritikere og forskere setter den under lupen, og ved at forfattere som Dag Solstad og Espen Haavardsholm skriver fram romankarakterer med navn lik sine egne, kan det være på sin plass å peke på at tendensen langt fra er ny.

Herbjørnsrud er først og fremst opptatt av tilfellet Strindberg, som han mener kan belyse sitt eget forhold til formen.

– Strindberg henger på veggen på grunn av boka «Inferno». Den ble sett på som sannferdig helt fram til Olof Lagerkrantz' biografi for 20–30 år siden. Da fikk man øynene opp for at Strindberg hadde levd et helt annet liv enn han hadde gitt uttrykk for. Dette sier noe om selvbiografiens makt over menneskene. Lesere gråt over Strindbergs sammenbrudd, og forfatterkolleger lo i skadefryd. Selv var Strindberg strålende fornøyd – pengene som strømmet inn. «Inferno» er full av kunstgrep for å oppnå sterkest mulig effekt, og mot slutten appellerer Strindberg til leseren: Den som tror dette er dikt, oppmodes om å lese min dagbok. Men Strindberg begynte ikke å skrive dagbok før året etter, sier han.

Reell konflikt

Herbjørnsrud er på sin side kjent for sin bruk av det såkalte dobbeltgjengermotivet i litteraturen. I den nye novellen «Skjelettet og anatomiboka» skriver han for eksempel om hvordan hovedpersonens, forfatterens, skriveprosess forløses av tvillingbroren som er bonde. Tankene ledes lett til hans egen posisjon.

– Dette er en indre fiksjonalisert selvbiografi. Jeg kom hit til gården fast bestemt på at jeg skulle være bonde en kort tid og så dra tilbake til folkehøyskolen der jeg var lærer. Men når skrivingen kom over meg, tok forfatteren makten fra bonden. Motsetningen finnes i meg selv, og dette var en reell konflikt de første årene på gården. Fordi jeg har en svært praktisk kone, er den ikke blitt alvorlig. Det er mange motsetninger i et menneskes liv og de kan være svært fruktbare, sier han.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.37
Mandag 21. januar 2019
Selvpubliserte bøker finner veien inn til forlagseide nettbokhandler. Kan gjøre det vanskeligere for leserne å navigere på nett, mener Anne Oterholm.
Lørdag 19. januar 2019
Den nye regjeringen vil samle all medie­støtte, også til NRK, i en felles pott. Dermed kan den interne kampen om støttekronene bli tøffere, frykter Lands­laget for lokalaviser.
Fredag 18. januar 2019
Mediebransjen vil ha slutt på at folk bruker medie­arkivet Atekst som alternativ til å kjøpe et avisabonnement. Nå er det ikke lenger mulig å lese dagferske nyheter i arkivet.
Torsdag 17. januar 2019
Støtteordningen som skulle lokke Hollywood til Norge, hadde bare norske mottakere i 2018. – Neppe i tråd med intensjonen, sier økonom som utredet ordningen.
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.