Torsdag 10. august 2006
Sofies verden i brann
«Antisemittisk». «Veldig klokt». «Verste jeg har lest». «Modig». Jostein Gaarders kronikk, «Guds utvalgte folk», var sterk kost for vårt lille land.

Jostein Gaarder var blitt et nasjonalsymbol. 25 millioner eksemplarer er solgt av den populærfilosofiske «Sofies verden». I snart ti år har han delt ut Sofieprisen til personer som har gjort en betydelig innsats innenfor miljø og utvikling. I fjor ble han utnevnt til kommandør av den kongelige St. Olavs orden.

Men forrige lørdag raknet glansbildet av Gaarder: Med en eneste kronikk i Aftenposten har han satt sinnene i norsk samfunnsdebatt i kok. Haterklæringene strømmer like fort inn som støtteerklæringene, og tusenvis av debattinnlegg, både for og mot Gaarders kronikk, florerer på internett. Gaarder selv trakk seg ut av debatten i går, belastningen ble for stor. Hvor går grensen for hva man kan si om staten Israel og jødene? Er takhøyden i norsk debatt for lav? Er Gaarder feig som flykter fra debatten? Vi har spurt støttespillere og motstandere

Helge Øgrim, journalist i Dagbladet:

– Jeg reagerte sterkt på Gaarders tekst fordi jeg synes det var et meget ubehagelig verbalt overfall på en folkegruppe og en religion, og jeg mente det samtidig var et urimelig angrep på en av partene i Midtøsten. Attpåtil var det en dårlig politisk analyse. Jeg reagerte på mange plan, men det som provoserte meg mest var hvordan Gaarder uten bekymring tok steget direkte fra et angrep på Israel til et angrep på jødene.

– Hvordan gjør han det?

– Fordi han karakteriserer jødene som folk og deres tro, han parodierer den, og anvender seg av tradisjonelle og svært bekymringsfulle fordommer mot jøder og mot jødisk tro, og anvender dette i sin politiske kritikk. Av og til ser det ut de som avfeier denne lesningen gjør det fordi de sympatiserer med hans politiske budskap.

– Er det ikke alltid slik at de som er enige i analysen forsvarer den, mens de som forsvarer Israel på et mer prinsipielt plan er sterkt uenige?

– Odd-Bjørn Fure reagerer slik jeg gjør, og jeg har ikke oppfattet ham som Israel-sympatisør. Roy Jacobsen er en annen.

– Er Gaarder blasfemisk i teksten?

– Personlig er jeg ikke så opptatt av blasfemi, jeg mener blasfemi er en del av ytringsfriheten, og det plager ikke meg om en ytring er blasfemisk. Han viser ringeakt for en folkegruppe, og beveger seg meget nær eller over kanten for gjengse definisjoner av rasisme. Jeg mener at det bør tolereres i ytringsfrihetens rammer, men jeg synes det er motbydelig, og jeg tror det har skremt norske jøder. Jeg tror det har hardnet debatten, og tror det har åpnet dørene for folk som kanskje har klarere rasistiske agendaer i forhold til Israel og jødene enn Gaarder har. Derfor synes jeg det er rimelig å protestere.

– Hvordan kan man unngå å blande inn holocaust i slike diskusjoner?

– Tror ikke man kan unngå det. Antisemittisme og holocaust er elementer i diskusjoner om Israels eksistensberettigelse, Israels rett til militært forsvar eller angrep. Etter min mening skal man ikke hindre det i å komme fram i debatten, det har en helt naturlig plass i den.

– Dør viktige debatter når debattklimaet blir så opphetet? Blir det usaklig?

– Jeg tror vi må ta et steg tilbake. Gaarder skriver en kronikk som noen oppfatter som et brutalt, usaklig angrep på jøder, og da er det lagt en slags ramme for den påfølgende debatten. Den begynner på et hardt aggresjonsnivå fra Gaarders side, og han sier han har tenkt seg nøye om og brukt lang tid på den. Han sier også at han har konsultert diverse eksperter i Midtøsten. Dagen etter fikk han ikke ubetydelig støtte i Aftenposten og andre medier, selv om det ser ut til å ha smuldret noe opp etter hvert. Men i nettdebattene er det mye sterk støtte til Gaarder fra mange lesere som til dels går videre på hans tankegang, og ytterligere demoniserer både jødene og Israel.

Er Gaarder feig som trekker seg fra debatten, eller er det så hardt å stå opp for en sak du selv har startet? – Ja, jeg synes han er feig.

Berthold Grünfeld, professor i sosialmedisin:

– Det er to sider av denne saken. På den ene siden, den politiske problemstillingen rundt Israels forhold til nabolandene. Her deler jeg Gaarders oppfatning av en del ting. På den andre siden, har man den teologisk-religiøse-filosofiske diskusjonen, og der bommer han stygt. Hans vurderinger, hvor han påberoper seg kunstnerisk og filosofisk frihet, viser at han er naiv og kunnskapsløs. Mye av det grumset han roter opp, kan brukes av høyreekstreme.

– Er det spesielt vanskelig å skille stat, religion og folk i Israels tilfelle?

– Ja, skillet er vanskelig fordi Israel defineres som en jødisk stat, og har sin legitimitet i det jødiske. Derfor må man trå veldig varsomt.

– Men hva er det lov til å si, og hvor langt kan man gå, i kritikken av Israel uten at det oppfattes som antisemittisk?

– Først og fremst skal man være klar over hvor vanskelig dette er, og dette burde Gaarder ha tenkt på før han skrev kronikken. Man må holde seg unna litterære effekter. Det gjør at folk blir forvirret, og lurer på hva han egentlig mener. Det er å gjøre diskusjonen uryddig. Her er det viktig å være på et dokumenterbart og rasjonelt nivå, og ikke hengi seg til metaforer og allusjoner – det er å be om konflikt.

– Hva mener du om at Gaarder nå trekker seg tilbake fra debatten?

– Det er synd, for diskusjonen er interessant i og for seg, og han bør ikke melde seg ut nå. Jeg forsvarer i høyeste grad at kronikken er kommet inn, men den bør ikke stå uimotsagt.

Elisabeth Eide, forfatter og førsteamanuensis

Hvor langt kan man gå med retorikk og litterære virkemidler i ytringsfrihetens tegn?

– Det skal være vide rammer. Det ville være fjernt å forby både det Gaarder har forsøkt å skrive eller det Finn Graff har tegnet, sier Elisabeth Eide.

Går det an å si at «dette kan man ikke si eller skrive»?

– Absolutt ikke, akkurat det er veldig enkelt. Det som har skapt debatt er godt innenfor ytringsfrihetens rammer.

– Er det utformingen av selve teksten og språkbruken folk reagerer på?

– Det jeg oppfattet at Gaarder mente, var at han ikke anerkjente Israel for det de står for nå, blant annet krigen mot Libanon, muren og det de har gjort i forhold til den palestinske regjeringen. Det er den typen israelsk stat han ikke anerkjenner, og han har dessuten presisert at han anerkjenner staten Israels rett til eksistens. Jeg er enig med Kåre Willoch i at de voldsomme reaksjonene er en avsporing. Det må gå an å være imot en stats terror eller overgrep uten å bli beskyldt for antisemittisme.

– Er Gaarder blasfemisk i teksten?

– Dette er ikke blasfemi, men en politisk ytring. Nå har jo ikke blasfemilovgivingen i nordiske land vært brukt siden 1930-årene, og jeg ser ikke noen grunn til å trekke det fram nå. Religiøse grupper vil kanskje trekke fram kritikk av religionen som blasfemi, men jeg ser ingen grunn til å vekke det til live. Det ville være et tilbakeskritt for ytringsfriheten.

Hvordan kan man unngå å blande inn Holocaust i slike diskusjoner?

– Jeg tror det er vanskelig å unngå det. Det ligger en slags kollektiv samvittighet over hele Europa når det gjelder Holocaust, alt fra Tyskland til de nasjonene som ikke tok vare på jødene og ikke tok imot flyktningene. Jeg tror denne kollektive samvittigheten vi med rette har overfor Holocaust kanskje blir brukt av sionistiske politikere i Israels ledelse for å unngå kritikk eller angripe kritikken av Israel. Men Europas kollektive samvittighet burde også kunne utvides til å gjelde folkemord på andre folkeslag, som for eksempel under kolonialismen.

– Dør viktige debatter når debattklimaet blir så opphetet? Blir det usaklig?

– Jeg tror det går an å ha en saklig debatt. Det er klart at her er det pressens polariseringstrekkraft som driver oppslagene, kanskje spesielt i VG, som skriver at forfatterkolleger går i strupen på Jostein Gaarder. Tabloidene trekker det i polariserende retning, selv om Dagbladet har vært litt mer besinnende. Det er en stil som ikke bringer oss til større visdom og innsikt. Det som ligger bak både Gaarders kronikk og det som kommer i kjølvannet er etterlysningen av forfatternes engasjement og posisjon som har vært gjentatt, særig de siste årene.

– Er Gaarder feig som trekker seg fra debatten?

– Jeg tolker hans utsagn om at han trekker seg som at han trenger en pause, fordi det ble mer massivt kjør enn han kunne tenkt seg. Jeg kan ikke karakterisere noen som får så mye kjeft som feig. Han er en av de første forfatterne som tar tak i det som har skjedd i Israel, Palestina og Libanon, og debatten kan fortsette uten ham.

Kjell Olaf Jensen, styreleder i Norske PEN:

– Hvor langt kan man gå med retorikk og litterære virkemidler? Går det an å si at «dette kan man ikke si eller skrive»?

– Han har kommet med utsagn som han har beklaget, og som har vært nokså uheldige. Det som er langt mer skremmende er det hatet som kommer til uttrykk i enkelte av motinnleggene, og for så vidt også i innlegg som støtter kronikken. Hatet finnes åpenbart på begge sider.

– Det jeg kaller flåsete bemerkninger er for det første dette med morsomme steintavler, og det andre utsagnet om at de kristne har terpet på humanisme gjennom over to tusen år, er vel en sannhet med store modifikasjoner. Det var det jeg reagerte på. Men jeg tror de tingene som virkelig har utløst hatet er andre ting: Det må være at folk ikke klarer å skille mellom israelsk statsledelse og deres handlinger på den ene siden, og staten Israels eksistens på den andre. At de ikke ser at Gaarder skriver om staten Israel som et fenomen anerkjent i 1948 og staten Israel slik det er i dag, det synes jeg er merkelig.

– Er det utformingen av selve teksten folk reagerer på? Språkbruk?

– Gaarder skriver jo i sin kronikk at vi, og da mener han nok seg selv og sine meningsfeller, anerkjenner staten Israel av 1948, men ikke staten Israel av 1967 og det som har skjedd etterpå. Han sier at det han ikke anerkjenner er okkupasjonen av andre stater, han anerkjenner ikke Israels rett til å bygge en mur på andres eiendom, det gjør heller ikke Amos Oz, som er en av Israels mest kjente forfattere.

– Er Gaarder blasfemisk i teksten?

– Det kunne være interessant å sammenligne ramaskriket mot Gaarders kronikk og de veldig sterke reaksjonene mot Magazinet og Jyllandspostens trykking av karikaturtegningene. I det første tilfellet var volden fysisk, nå er den verbal. Rent bortsett fra at det er alvorligere å brenne en ambassade enn å si «hold kjeft, jeg er professor jeg vet hva jeg snakker om», ligner holdningene hverandre, og det gjør meg redd.

– Dør viktige debatter når debattklimaet blir så opphetet? Blir det usaklig?

– Ja, og det synes jeg er beklagelig, og det gjør meg som sagt nokså redd. Man må kunne si hva man mener på en presis og velformulert måte, men samtidig sette det på spissen, uten å utløse hat.

Gabriel Edland, leder i Med Israel For Fred:

– Hvor langt kan man gå med retorikk og litterære virkemidler? Går det an å si at «dette kan man ikke si eller skrive»?

– Generelt mener jeg at man ikke bør såre mennesker unødvendig eller henge ut andre unødvendig. Man må ta hensyn til hverandre og ikke svartmale eller omtale mennesker på en negativ måte. Slik som Jostein Gaarder skriver er det også mange i pressen som har gått ut, de sier veldig klart at han ikke anerkjenner staten Israel.

– Andre mener han er veldig klar på at han anerkjenner staten Israel, men bare grensene av 1948?

– Hovedtingen er at han ikke anerkjenner jødenes rett til et eget land slik situasjonen har blitt. Her er han helt i tråd med andre antisemitter, de som mener at Israel ikke har noe der å gjøre. Ahmadinejad sier de kan reise til Alaska, mulig Gaarder mener det samme. Det er ondskapsfullt. Gaarder sier det på en annen måte, men han kommer i klasse med Ahmadinejad.

– Er Gaarder blasfemisk i teksten?

– Vi må anerkjenne at mange ser på de Bibelen som fortellinger og legender, og at de mener det ikke er sant. Det gjør ikke meg noe. Når han snakker om dette med Guds utvalgte folk, så har han sin egen tolkning om det, og jeg tror han tar fullstendig feil.

– Er det en avsporing å beskylde Gaarder for antisemittisme? Hvordan kan man unngå å blande inn Holocaust i slike diskusjoner?

– Ordet antisemittisme er veldig vanskelig, og det er veldig uheldig hvis det brukes i tide og utide. Men i min definisjon betyr det urettferdig og ondskapsfull behandling av jødene. Det er vanlig å støtte at Israel skal leve innenfor trygge grenser, og Gaarder går jo mot det. Da tenker nok folk: Hva i all verden er det som får en mann til å si noe slikt? De tenker at det må være antisemittisme. Det er en gjengs oppfatning.

– Dør viktige debatter når debattklimaet blir så opphetet? Blir det usaklig?

– Det som er uheldig i Midtøsten er at det er vanskelig å få til en saklig debatt. Uansett opplever man som pro-Israel at kritikere av Israel forsøker å fremstille det som om vi som er pro-Israel tror at Israel aldri gjør noe galt.

– Er Gaarder feig som trekker seg fra debatten, eller er det så hardt å stå opp for en sak du selv har startet?

– Han har nok ikke skjønt hva han skrev, for han driver og unnskylder seg nå som han ser hva dette førte til. Etter mitt syn burde han trekke tilbake hele artikkelen og heller begynne på nytt igjen.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.36
Fredag 6. desember 2019
Neste år kommer to bredt anlagte true crime-serier om skandinaviske båtkatastrofer. De pårørende ønsker dem velkommen.
Torsdag 5. desember 2019
Forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Roh­de mener Baneheia-podkasten til TV?2 aldri burde vært kringkastet.
Onsdag 4. desember 2019
Denne uka presenteres 40 skjønn­litterære debutanter på Litteratur­huset i Oslo. Åtte av dem har ikke fått en eneste anmeldelse i riks­avisene.
Tirsdag 3. desember 2019
SV anklager regjeringen for å ofre breddekultur og frivillighet når overskuddet fra Norsk Tipping blir fordelt. Nå krever partiet opprydding.
Mandag 2. desember 2019
Tradisjonell satire kjem til kort mot Jair Bolsonaro, meiner opposisjonell filmskapar.
Lørdag 30. november 2019
Kan endeløse Facebook-diskusjoner ødelegge for den offentlige samtalen om litteratur? Det frykter kritikerne Henning Hagerup og Bernhard Ellefsen.
Fredag 29. november 2019
I Sverige vil flere høyrepartier nå krympe budsjettene til landets allmennkringkastere. – Også NRKs virksomhet kunne med fordel vært innskrenket, sier Morten Wold i Frp.
Torsdag 28. november 2019
Bokhandlerprisen går «alltid» til best­selgende forfattere. Nå etterlyser ­uavhengige bokhandlere innsyn i ­stemmegivningen.
Onsdag 27. november 2019
Reklameekspert mener Equinor er den store vinneren i annonsesamarbeidet med Aftenposten. – Kan hende vi trenger et nytt etisk regelverk, sier Maria Egeland.
Tirsdag 26. november 2019
LO etablerer en litteraturpris på 100.000 kroner for å løfte fram fortellinger «fra vanlige folks liv».