Tirsdag 16. mai 2006
Vekten av verden
Lars Skinnebachs siste diktsamling er utstyrt med en advarsel: Han er hard mot leserne, mot verden og mot seg selv. Noe annet har han ikke samvittighet til.

Han kalles en av Danmarks viktigste unge lyrikere, bergensboeren Lars Skinnebach. Allerede da han debuterte med boka «Det mindste paradis» for seks år siden, fikk han gode anmeldelser også i Norge, som hos Dag og Tid. Og når «I morgen findes systemerne igen» kom ut for to år siden, var de gode kritikkene blitt enda fler.

I morgen findes systemerne igen, kommunen Regelmæssig søvn er helbredende Immunforsvaret holder parade i dag. Åh, jeg er så frisk, Skrev Skinnebach lett satirisk den gangen. Denne gangen, i hans nye diktsamling «Din misbruger», er det enda klarere: Det er ikke et sunt jeg som snakker.

Din misbruker, Lars


Så har jeg trukket mig tilbage fra verden og dig, du, det er ikke så vigtigt for mig længere. Det skriver Skinnebach i den nye boka. Men han forkaster selv posisjonen, når vi ber ham utdype den. – Det er noen helt umulige posisjoner som inntas i boka: alt i fra Kristus-identifikasjoner til virkelighetsflukt, sier Skinnebach. For i løpet av boka kastes følelsene ut, mens tv går inn. Og rastløshet tar man spissen av ved en joint. Men det er ikke noen uforpliktende samfunnsanalyse – det er kanskje også en dom over seg selv? På forsida av hans nye diktsamling står forfatternavnet satt opp sånn at det kan leses i sammenheng med tittelen, så det ser ut som en anklage: Din misbruger Lars Skinnebach.


– Dette er selvopplevd, og det er ikke særlig behagelig å leve med. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive virkelig, virkelig skjønne kjærlighetsdikt, men jeg har ikke samvittighet til det. Det er en kamp mellom skjønnheten og samvittigheten.


Ansvar


For også det skjønne kan misbrukes, mener Skinnebach. Som han sa i sin forrige diktsamling: diktproduksjon er en samfunnsmessig luksus som skjer på bekostning av andre, mer fattige samfunn.


– Dikterrollen innebærer noen problemer, spesielt den skjønnhetsdyrkende, som setter seg utenfor samfunnet. Hvordan kan man skrive om skjønnhet når Danmark er i krig i Irak? Tidligere har man hatt en forestilling om at dikteren skulle finne sine frirom utenfor samfunnet, og der de sanne dype eksistensielle verdier. Men nå lever vi i et velferdssamfunn som er så utbygget at man kan snakke om at samfunnet selv konstituerer sine frirom, blant annet har vi sosiale ordninger som gjør at vi har råd til å la folk gå og dyrke skjønnheten.


Med et slikt samfunn følger det ansvar, ifølge Skinnebach.


– Jeg mener det innebærer et ansvar for dikteren. Forfattere burde føle seg som en del av velferdssamfunnet. Men – idet du identifiserer deg med velferdssamfunnet, identifiserer du deg også med beslutningene. Da får jeg problemer med å gå rundt og dyrke estetikken uten å også ta i betraktning estetikkens etiske og politiske konsekvenser, samtidig som det er så mange narkomane i Bergen, eller når Danmark er i krig. Jeg må tenke at det også er mitt ansvar.


Grunnleggende trist


I Skinnebachs dikt er grammatikk en motor for diktet. Hele setninger skifter mening når han setter ulike bøyningsformer side om side, og han serverer nye meninger i løpet av et linjeskift. Han bruker det ganske enkelt til å tenke med, sier han – og de store tankene får plass:


«Jeg vil gerne frigøre dine tanker


jeg tror konservatisme er vejen,» skriver han.


– Det er ganske mye å behandle i et dikt – også ideologier?


– Jo, men konservatismen blir en virkelighetsflukten hvor alt skal være behagelig og uten smerte. Ikke at det er noe galt i å søke seg bort fra smerte, eller til behag. Det er bare noe galt i det når det skjer på noen andres bekostning. Og det er jeg redd for at det gjør, når man som oss lever i den privilegerte verden.


– Det er jo grunnleggende trist.


– Ja, og hva skal man stille opp med mot noe sånt? Jeg kan bli politisk aktivist eller skrive dikt om det, men – mest av alt etterlater det seg en kjempefølelse av avmektighet. For i virkeligheten vil jeg helst være smertefri og konform, i virkeligheten er jeg ikke egentlig interessert i å hjelpe andre hvis det går ut over meg selv. De privilegerte vil forsvare sine privilegier.


Sint poet advarte leser


Skinnebach langer ikke bare ut mot seg selv. I boka spør han leseren lett aggressivt: «Jeg finder nydelse i at gøre offentligheden til en privat sag, generer det?»


Han fornærmer leseren, gjør seg vrang – og ber til slutt leseren om å klappe igjen boka og gå.


– Hvorfor så aggressivt?


– Diktet er avhengig av leserens oppmerksomhet og henvender seg aggressivt til leseren for å bli hørt. Det er egentlig et misbruk av leserhenvendelsen, et misbruk av leserens oppmerksomhet. Og det kommer av at så snart leseren gir oppmerksomhet, så bekreftes hele bruduljen: avhengighetsforholdet og misbruket.


Vi, svulsten


Til sist, når leseren har fulgt med til siste seksjon av boka – forutsatt at de ikke har fulgt Skinnebachs oppfordring om å stikke av – møter man seksjonen som skriker ut med sin tittel: «Læs mig! Jeg har store bryster». Her er det en kvinne som snakker.


– Maktutøvelse går igjen i diktene, både maktforholdet mellom forfatteren og leseren, mellom estetikken og virkeligheten. Det er naturlig å også skrive om seksualitet som makt. Denne boka har, som den forrige, kommet i stand ved noen ganske grelle innsikter – som at mennesket ikke egentlig er godt – «mennesket er en svulst», siterer Skinnebach fra sine egne dikt.


Og han spør: Hva gjør man med en slik posisjon? Med en innsikt som det?


Vel, hvis man er forfatter, forsøker man kanskje å finne ut av det ved å skrive seg gjennom det og invitere til tenkning rundt det. For side om side ved aggressiviteten i boka finnes det en inviterende hilsen:


«Vi ses


din lille læser»

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.35
Fredag 6. desember 2019
Neste år kommer to bredt anlagte true crime-serier om skandinaviske båtkatastrofer. De pårørende ønsker dem velkommen.
Torsdag 5. desember 2019
Forfatter og tidligere politileder Hanne Kristin Roh­de mener Baneheia-podkasten til TV?2 aldri burde vært kringkastet.
Onsdag 4. desember 2019
Denne uka presenteres 40 skjønn­litterære debutanter på Litteratur­huset i Oslo. Åtte av dem har ikke fått en eneste anmeldelse i riks­avisene.
Tirsdag 3. desember 2019
SV anklager regjeringen for å ofre breddekultur og frivillighet når overskuddet fra Norsk Tipping blir fordelt. Nå krever partiet opprydding.
Mandag 2. desember 2019
Tradisjonell satire kjem til kort mot Jair Bolsonaro, meiner opposisjonell filmskapar.
Lørdag 30. november 2019
Kan endeløse Facebook-diskusjoner ødelegge for den offentlige samtalen om litteratur? Det frykter kritikerne Henning Hagerup og Bernhard Ellefsen.
Fredag 29. november 2019
I Sverige vil flere høyrepartier nå krympe budsjettene til landets allmennkringkastere. – Også NRKs virksomhet kunne med fordel vært innskrenket, sier Morten Wold i Frp.
Torsdag 28. november 2019
Bokhandlerprisen går «alltid» til best­selgende forfattere. Nå etterlyser ­uavhengige bokhandlere innsyn i ­stemmegivningen.
Onsdag 27. november 2019
Reklameekspert mener Equinor er den store vinneren i annonsesamarbeidet med Aftenposten. – Kan hende vi trenger et nytt etisk regelverk, sier Maria Egeland.
Tirsdag 26. november 2019
LO etablerer en litteraturpris på 100.000 kroner for å løfte fram fortellinger «fra vanlige folks liv».