Mandag 25. april 2005
Mellom utopi og dystopi
Fascinasjonen i Arne Ekelands bilder ligger i spennet mellom skjønnheten og oppbruddet, mener kunsteneren Håkon Bleken.

Arne Ekeland (1908-1994) kan karakteriseres som en av de største norske kunstnere i forrige århundre. Med en slående visuell regi, en fargebruk på tvers av hva som ellers var godtatt i samtidas kunstkretser og med spenningsfylte og samfunnsengasjerte motiver, stikker han seg ut som en særegen norsk maler.

Men som kanskje ikke har fått den plassen han fortjener?

- Han fikk i alle fall ikke de utsmykningsoppdragene han fortjente, på grunn av sin politiske overbevisning som kommunist og sine programmatiske bilder. Da den store hallen i Oslo Rådhus skulle smykkes ut på slutten av 1930-tallet, ble hans forslag avvist, på tross av at det ble premiert og var klart best, sier professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke.

At Arne Ekeland var for kritisk til Arbeiderpartiet, som han mente hadde gitt opp klassekampen, kan være én av årsakene til at oppdraget ble gitt til den mindre kontroversielle Henrik Sørensen. At han var for lite framtidsoptimistisk, på tross av at fascismen spøkte i Europa, var en annen. Kunstneren selv ble svært skuffet. Det er i det offentlige rom kunsten hører hjemme, ikke i privatsfæren, mente han. Slik kunne mennesker fra alle samfunnssjikt nyte kunsten og føle tilhørighet. Noen år før kunstnerens død fikk imidlertid ett av maleriene, «Frihetens søstre», en plass i Stortingets inngangshall. SV-eren Erik Solheim var blant kritikerne. Han syntes bildet var for totalitært.

Dyrket fram

Arne Ekeland ble født på Bøn ved Eidsvoll i en arbeiderfamilie, som én av seks søsken. Som liten ble han dyrket fram på grunn av sin særbegavelse for tegning. Etter middelskolen gikk han en tid ved Kunst- og håndverksskolen og hospiterte ved Statens Kunstakademi, men familien hadde aldri råd til å la sønnen få noen formell utdannelse. Ekeland tilhørte den såkalte Revoldskolen, etter læreren Axel Revold, som påvirket den unge kunstneren i kubistisk retning. Senere dro Ekeland flere ganger til Paris, der han videreutviklet det kubistiske formspråket.

- Ekelands utgangspunkt var det modernistiske uttrykket; surrealisme og kubisme. Hans tredje formale bein var renessansemaleriet, med Botticelli og Michelangelo som forbilder. Du ser det i de blasse, bleke fargene, i de langstrakte kroppene og i måten å fortelle på: ulike historier utspiller seg over den store billedflaten. Ekeland forener modernismen med den klassiske arven, sier Storm Bjerke.

Likevel er det ikke enkelt å definere Ekelands stil, han endrer seg kontinuerlig. Det siste han ville var å male «Arne Ekeland-malerier» bare fordi det ville gjøre lykke hos publikum.

- Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre. Ekeland led hele livet av depresjoner, og når han fikk et utbrudd stoppet han å male, gjerne midt i arbeidet med et bilde. Siden begynte han på et helt nytt prosjekt, forteller kunsthistorikeren.

Seksualitet og klassekamp

To gjennomgående motiver hos Ekeland er likevel seksualiteten og klassekampen.

Den surrealist-inspirerte kunstneren var ingen utpreget feminist i moderne forstand, men var fascinert av Sigmund Freud og Wilhelm Reichs ideer.

- Kvinnen er noe som for Ekeland forbindes med fruktbarhet, hun er en skikkelse som står nærmere naturen enn mannen, og som drar mannen ned i det dyriske, ned i mørket, slik det kommer til uttrykk i bildet «Fire mennesker rundt et bord» (1934). I Ekelands verdensbilde var mannen det politiske menneske, sier Storm Bjerke.

Og Arne Ekeland var også den stolte eier av NKPs medalje for 40 års medlemsskap. Han var flere ganger i Moskva, beundret Stalin og malte i en femårsperiode sosialrealistiske bilder, selv han mente de eksemplene på retningen som han så i Sovjet etter krigen var «noe dritt». Senere skammet han seg over denne perioden.

Det politiske manifesterer seg i historiefortellingen i Ekelands bilder. Det var ikke enkeltpersoners historier han var ute etter, med de allmenne problemstillingene.

- Særlig maktstrukturer, som herre-slave-forholdet. I bildet «Søndag ved fabrikken» (1939) ser vi hvordan arbeideren er lenket til sin arbeidsplass. Om han har fri på søndagen, er det bare for å kunne bli en enda bedre arbeider i uka. Fabrikkarbeideren er ifølge Ekeland den moderne slaven, sier Storm Bjerke.

Det Munch-inspirerte bildet «Treenigheten» (1937/38) viser sammensvergelsen mellom kapital, kirke og militærvesen, mot folkets interesser.

Dystopisk krig

Da krigen kom, ble ikke Ekeland mindre politisk. Han vekslet mellom utopiske fredsbilder og dystopiske skildringer av okkupasjon, konsentrasjonsleire og flukt, ifølge Storm Bjerke.

Stalin og Hitlers ikke-angrepspakt var vanskelig å svelge, men det var ingen tvil hos kunstneren om at hensynet til folket og nasjonen måtte veie tyngst. Etter krigen blomstrer imidlertid beundringen for Sovjet og Stalin opp igjen.

I 1966 dro Ekeland til Maos Kina og ble sterkt grepet.

- Etter denne reisen maler han visjonsbilder der mennesker og maskindeler smelter sammen i en slags lykkelig symbiose, i andre bilder ødelegges menneskene av teknikken. Etter hvert som årene går, svinner håpet og dystopien tar overhånd. I et av Ekelands siste verker maler han en kvinne omgitt av troll - fordi han mente han ikke så annet enn troll rundt seg. Det største trollet av alle var Gorbatsjov, som ødela den siste utopi. Ja, han var i høyeste grad kompromissløs, humrer Storm Bjerke.

Politisk maleri

- Hva har Ekeland betydd for norsk malerkunst?

- Mye. Han var en anerkjent maler i sin samtid, med store utstillinger, innkjøpt av Nasjonalgalleriet og av alle viktige private samlere, selv om han mislikte det siste. I 1958 ble han invitert som æresutstiller på Høstutstillingen, han fikk kunstnerlønn, Prins Eugens medalje og St. Olavs orden. Så selv om han ikke fikk noen store offentlige utsmykningsoppdrag, er det uriktig å si at han ble satt på sidelinja. Han fikk tilbud om en stor utstilling under OL på Lillehammer, noe han bryskt avviste på slutten av sitt liv. Ekeland påvirket kunstnere som den unge Jakob Weidemann, Kai Fjell og Håkon Bleken. Ikke minst har han vært viktig for å fremme maleriet som et politisk medium. Arne Ekeland var en engasjert kunstner som gikk inn i sin tid, uten å ta strategiske eller populistiske hensyn, avslutter Storm Bjerke.

Arne Ekeland (1908-1994)

  Født på Bøn ved Eidsvoll

  På grunn av sitt tegnetalent ble han anmodet om å søke Statens Kunstakademi, der Axel Revold ble hans lærer

  Debuterte i Kunstnerforbundet i 1930, antatt på Høstutstillingen samme år

  Opptatt av politikk og fagforeningsarbeid, noe som kommer til uttrykk i hans bilder

  Et annet viktig tema er menneskers ubevisste følelser og lengsler

  Var anerkjent i sin samtid, men mistet viktige utsmykningsoppdrag på grunn av sin kommunistiske overbevisning

@sitat:«Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre»

Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@@sitat:«Han var i høyeste grad kompromissløs»

Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@

Arne Ekeland (1908-1994) kan karakteriseres som en av de største norske kunstnere i forrige århundre. Med en slående visuell regi, en fargebruk på tvers av hva som ellers var godtatt i samtidas kunstkretser og med spenningsfylte og samfunnsengasjerte motiver, stikker han seg ut som en særegen norsk maler.

Men som kanskje ikke har fått den plassen han fortjener?

- Han fikk i alle fall ikke de utsmykningsoppdragene han fortjente, på grunn av sin politiske overbevisning som kommunist og sine programmatiske bilder. Da den store hallen i Oslo Rådhus skulle smykkes ut på slutten av 1930-tallet, ble hans forslag avvist, på tross av at det ble premiert og var klart best, sier professor i kunsthistorie Øivind Storm Bjerke.

At Arne Ekeland var for kritisk til Arbeiderpartiet, som han mente hadde gitt opp klassekampen, kan være én av årsakene til at oppdraget ble gitt til den mindre kontroversielle Henrik Sørensen. At han var for lite framtidsoptimistisk, på tross av at fascismen spøkte i Europa, var en annen. Kunstneren selv ble svært skuffet. Det er i det offentlige rom kunsten hører hjemme, ikke i privatsfæren, mente han. Slik kunne mennesker fra alle samfunnssjikt nyte kunsten og føle tilhørighet. Noen år før kunstnerens død fikk imidlertid ett av maleriene, «Frihetens søstre», en plass i Stortingets inngangshall. SV-eren Erik Solheim var blant kritikerne. Han syntes bildet var for totalitært.

Dyrket fram
Arne Ekeland ble født på Bøn ved Eidsvoll i en arbeiderfamilie, som én av seks søsken. Som liten ble han dyrket fram på grunn av sin særbegavelse for tegning. Etter middelskolen gikk han en tid ved Kunst- og håndverksskolen og hospiterte ved Statens Kunstakademi, men familien hadde aldri råd til å la sønnen få noen formell utdannelse. Ekeland tilhørte den såkalte Revoldskolen, etter læreren Axel Revold, som påvirket den unge kunstneren i kubistisk retning. Senere dro Ekeland flere ganger til Paris, der han videreutviklet det kubistiske formspråket.

- Ekelands utgangspunkt var det modernistiske uttrykket; surrealisme og kubisme. Hans tredje formale bein var renessansemaleriet, med Botticelli og Michelangelo som forbilder. Du ser det i de blasse, bleke fargene, i de langstrakte kroppene og i måten å fortelle på: ulike historier utspiller seg over den store billedflaten. Ekeland forener modernismen med den klassiske arven, sier Storm Bjerke.

Likevel er det ikke enkelt å definere Ekelands stil, han endrer seg kontinuerlig. Det siste han ville var å male «Arne Ekeland-malerier» bare fordi det ville gjøre lykke hos publikum.

- Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre. Ekeland led hele livet av depresjoner, og når han fikk et utbrudd stoppet han å male, gjerne midt i arbeidet med et bilde. Siden begynte han på et helt nytt prosjekt, forteller kunsthistorikeren.

Seksualitet og klassekamp
To gjennomgående motiver hos Ekeland er likevel seksualiteten og klassekampen.

Den surrealist-inspirerte kunstneren var ingen utpreget feminist i moderne forstand, men var fascinert av Sigmund Freud og Wilhelm Reichs ideer.

- Kvinnen er noe som for Ekeland forbindes med fruktbarhet, hun er en skikkelse som står nærmere naturen enn mannen, og som drar mannen ned i det dyriske, ned i mørket, slik det kommer til uttrykk i bildet «Fire mennesker rundt et bord» (1934). I Ekelands verdensbilde var mannen det politiske menneske, sier Storm Bjerke.

Og Arne Ekeland var også den stolte eier av NKPs medalje for 40 års medlemsskap. Han var flere ganger i Moskva, beundret Stalin og malte i en femårsperiode sosialrealistiske bilder, selv han mente de eksemplene på retningen som han så i Sovjet etter krigen var «noe dritt». Senere skammet han seg over denne perioden.

Det politiske manifesterer seg i historiefortellingen i Ekelands bilder. Det var ikke enkeltpersoners historier han var ute etter, med de allmenne problemstillingene.

- Særlig maktstrukturer, som herre-slave-forholdet. I bildet «Søndag ved fabrikken» (1939) ser vi hvordan arbeideren er lenket til sin arbeidsplass. Om han har fri på søndagen, er det bare for å kunne bli en enda bedre arbeider i uka. Fabrikkarbeideren er ifølge Ekeland den moderne slaven, sier Storm Bjerke.

Det Munch-inspirerte bildet «Treenigheten» (1937/38) viser sammensvergelsen mellom kapital, kirke og militærvesen, mot folkets interesser.

Dystopisk krig
Da krigen kom, ble ikke Ekeland mindre politisk. Han vekslet mellom utopiske fredsbilder og dystopiske skildringer av okkupasjon, konsentrasjonsleire og flukt, ifølge Storm Bjerke.

Stalin og Hitlers ikke-angrepspakt var vanskelig å svelge, men det var ingen tvil hos kunstneren om at hensynet til folket og nasjonen måtte veie tyngst. Etter krigen blomstrer imidlertid beundringen for Sovjet og Stalin opp igjen.

I 1966 dro Ekeland til Maos Kina og ble sterkt grepet.

- Etter denne reisen maler han visjonsbilder der mennesker og maskindeler smelter sammen i en slags lykkelig symbiose, i andre bilder ødelegges menneskene av teknikken. Etter hvert som årene går, svinner håpet og dystopien tar overhånd. I et av Ekelands siste verker maler han en kvinne omgitt av troll - fordi han mente han ikke så annet enn troll rundt seg. Det største trollet av alle var Gorbatsjov, som ødela den siste utopi. Ja, han var i høyeste grad kompromissløs, humrer Storm Bjerke.

Politisk maleri
- Hva har Ekeland betydd for norsk malerkunst?

- Mye. Han var en anerkjent maler i sin samtid, med store utstillinger, innkjøpt av Nasjonalgalleriet og av alle viktige private samlere, selv om han mislikte det siste. I 1958 ble han invitert som æresutstiller på Høstutstillingen, han fikk kunstnerlønn, Prins Eugens medalje og St. Olavs orden. Så selv om han ikke fikk noen store offentlige utsmykningsoppdrag, er det uriktig å si at han ble satt på sidelinja. Han fikk tilbud om en stor utstilling under OL på Lillehammer, noe han bryskt avviste på slutten av sitt liv. Ekeland påvirket kunstnere som den unge Jakob Weidemann, Kai Fjell og Håkon Bleken. Ikke minst har han vært viktig for å fremme maleriet som et politisk medium. Arne Ekeland var en engasjert kunstner som gikk inn i sin tid, uten å ta strategiske eller populistiske hensyn, avslutter Storm Bjerke.

Arne Ekeland (1908-1994)

  Født på Bøn ved Eidsvoll

  På grunn av sitt tegnetalent ble han anmodet om å søke Statens Kunstakademi, der Axel Revold ble hans lærer

  Debuterte i Kunstnerforbundet i 1930, antatt på Høstutstillingen samme år

  Opptatt av politikk og fagforeningsarbeid, noe som kommer til uttrykk i hans bilder

  Et annet viktig tema er menneskers ubevisste følelser og lengsler

  Var anerkjent i sin samtid, men mistet viktige utsmykningsoppdrag på grunn av sin kommunistiske overbevisning

@sitat:«Hans kunstneriske rastløshet har også med hans sinnsstemning å gjøre»
Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker
@@sitat:«Han var i høyeste grad kompromissløs»
Øivind Storm Bjerke, kunsthistoriker

@

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.24
Tirsdag 19. februar 2019
Strømmetjenestene forandrer ikke bare bokmarkedet, men også selve skrivingen. Tom Egeland har begynt å tilpasse romanene sine til lydbokformatet.
Mandag 18. februar 2019
90 av de 100 mest utlånte bøkene i norske biblioteker er barnebøker. En vellykket lesekampanje har æren, hevder lederen for Norsk bibliotek­forening, Mariann Schjeide.
Lørdag 16. februar 2019
SV vil ha en ny pressestøtteordning for gratisaviser på nett. – Vi vil ha en full gjennomgang av pressestøtten og modernisere den, sier SVs Freddy André Øvstegård.
Fredag 15. februar 2019
Private samlere får stadig større innflytelse over norske kunstmuseer. – Gavene kan bli en sovepute, advarer kunsthistoriker Jorunn Veiteberg.
Torsdag 14. februar 2019
Den nye filmen om Roald Amundsen fortsetter i sporene til andre norske helteepos, mener forfatter og medie­viter Espen Ytreberg.
Onsdag 13. februar 2019
Pornografiske lydbøker ligger lett tilgjengelig på Storytel. Nå skal sjefen se nærmere på eksponeringen.
Tirsdag 12. februar 2019
Landets største amatørteater­organisasjon for­tviler. Siden 2014 har statsstøtten til Frilynt stått på stedet hvil, selv om medlemstallet er doblet.
Mandag 11. februar 2019
At 5,7 millioner stipendkroner har kommet i retur på fem år, bør føre til strengere krav for tildeling, mener forfatter. Kravene er strenge nok, svarer NFFO.
Lørdag 9. februar 2019
Strømming av musikk skulle demokratisere musikkbransjen. Det motsatte har skjedd, hevder ny rapport.
Fredag 8. februar 2019
Omsetningen av norsk sakprosa har gått jevnt nedover etter 2015. Nå er det Vigmostad & Bjørkes tur til å nedbemanne.