Dagens leder
* Hans Petter Molands glimrende film «Gymnaslærer Pedersen», med en like strålende Ane Dahl Torp i hovedrollen som superkommunisten Nina Skåtøy, har ført til en ny runde i debatten om ml-bevegelsen på 1970-tallet. Blant annet har forfatteren Vigdis Hjorth i en Dagbladet-artikkel reagert på at det for uinnvidde må fortone seg som mer vanvittig at noen hoppet på ml-toget etter å ha sett filmen, enn før. Vigdis Hjorths trekker inn de generelle eksistensielle og politiske utfordringene som mange følte på 1960- og 1970 som forklaring på ml-bevegelsen sterke appell. Det er riktig, samtidig som det også er viktig å huske på at denne «tidsfølelsen» var felles, også for alle dem som ikke ble ml-ere, men for eksempel SF-ere, AUF-ere, økofilosofer, dammanister, anarkister, kristensosialister og KUL-ere. De var jo ikke mindre politisk engasjerte enn dem som valgte ml-begelsen, de mente bare at deres valg var en mer fornuftig måte å forvalte dette engasjementet på enn å gå inn i ml-bevegelsen.