Mandag 20. februar 2006
Den ironiske ytringsfriheten
– Redaktørene av Magazinet og Jyllandposten er avgrunnsdansere, sier filosof og medieprofessor John Durham Peters, som villig går til angrep på Vestens selvtilfredshet.

For en gang skyld er Norge og Danmark i sentrum av det verdensmedia rapporterer, særlig nøye har amerikansk presse dekket ettervirkningen av Muhammed-tegningene.

– Ja, etter 11. september 2001 følger amerikanske media intenst med på alt som forteller dem at det er en sivilisasjonskrig på gang. Vi er mer selvgode enn noen gang, sier medie- og filosofiprofessor John Durham Peters ved University of Iowa, en av de stigende stjerne på det amerikanske akademiske firmamentet.

Absolutt ytringsfrihet

Peters har fulgt nøye med på debatten både i Skandinavia og internasjonalt. Senest i begynnelsen av februar holdt han Fritt Ord-forelesning i Oslo.

– Utviklingen er ikke overraskende. Norge er et protestantisk land og som sådant tilhørende den delen av verden hvor man har en mest absoluttisk tilnærming til ytringsfrihet.

– Hva er du sliter med når det gjelder ytringsfriheten?

– Jeg sliter ikke med ytringsfriheten, jeg sliter med hvordan den blir presentert i vår del av verden og hvordan den blir brukt. Jeg er opptatt av å problematisere ytringsfriheten, jeg er spesielt opptatt av paradoksene og ironien ved den.

Ironisk

Peters mener at ytringsfriheten framstår spesielt ironisk etter bin Landens angrep på Twin Towers.

– For meg er det paradoksalt at ytringsfriheten og liberalismen i USA nå ser ut til handle mindre om utveksling av meninger enn som et bevis på egen selvtilfredshet. Det er noe ironisk over dette at en ideologi som var tenkt å skape et åpent og fritt samfunn, nå har skapt et system som mener det har monopol på sannheten. «Patriot Act» er som vi vet, laget blant annet for å finne ut hva vi mener og hva vi låner på biblioteket. Pluralisme virker nå å være en trussel, og likevel er vi ekstremt opptatt av å fortelle alle andre hvor bra ytringsfriheten fungerer i USA.

Menneskerett

Men før Muhammed, litt bakgrunn: I USA er det grovt sett to arketypiske tradisjoner innen tenkningen rundt ytringsfrihet: Den liberalistiske og den kommunitaristiske. Den tradisjonelle og europeiske begrunnelsen for ytringsfrihet er utilitaristisk. Det er bra med ytringsfrihet fordi den styrker demokrati og samfunnsånd. De amerikanske liberalistene er enig i dette. Men de hevder samtidig at dette ikke er altfor relevant. For dem er ytringsfriheten en absolutt menneskerett.

Den kommunitaristiske tradisjonen, derimot, legger vekt på kontekst og den effekten en ytring har på samfunnet. Disse mener at man ikke kan se en på ytringsfrihet uten å se på konsekvensen hver enkelt ytring har og at ytringsfrihet ikke nødvendigvis alltid må finne sted. Denne grupperingen har vært åpen for at man må regulere ytringsfriheten i lovverket.

Falsk dikotomi

Med sin vektlegging av hvilke konsekvenser ytringer har, skulle man tro at Peters tilhører den kommunitaristiske tradisjonen. I tillegg er han verdikonservativ og dypt religiøs, han er mormoner og tipp-tipp oldebarnet til grunnleggeren Brigham Young.

– Liberalisme versus kommunitarisme er en falsk dikotomi. Et av mine store idol er den poliske opposisjonelle, Adam Michnik. Han har sagt at han tror på «en svak stat og en sterk kirke». De ordene har jeg gjort til mine, i den første delen av utsagnet ligger en liberal dimensjon, i den andre en kommunitaristisk. Men ja, jeg stiller spørsmål med hvor «opplysende» liberalismen fungerer; skal vi virkelig forlange absolutt ytringsfrihet over alt, skal vi virkelig la lyset stå på overalt.

– Men er ikke liberalismen en nøytral posisjon, alle får innenfor visse rammer holde på med sitt?

– Nei, som den kanadiske filosofen Charles Taylor sier det: Liberalisme er ikke en nøytral posisjon, liberalisme er et kamprop, og dag kjempes denne kampen med grovskyts.

Sommerfugleffekten

Så Muhammed; Peters mener tegningen i Jyllandsposten og Magazinet er et bevis på at kaosteoretikerne av og til har rett: En sommefuglvinge slår på Jylland og vi får orkan i Midtøsten.

– Konsekvensene av tegningene følger det klassiske oppsettet med tre veldefinerte roller: Først har du den frekke risikotakeren som vil bevise hvor fri han er gjennom å utfordre et kulturelt tabu. Jeg har skrevet en bok som heter «Courting the Abyss», – flørte med avgrunnen. Redaktørene av Magazinet og Jyllandsposten er to typiske avgrunnsdansere.

Det var den første rollen:

Den andre er en hastemt forsvarer av retten til overskriding: «Det Jyllandsposten og Magazinet har gjort, er et klart bevis på hvor frie og demokratiske vi er.» Den tredje rollen er den verdikonservative som blir såret over overskridingen.

Tredjemann taper

Kampen står tradisjonelt mellom de to første på den ene siden, og tredjemann på den andre siden.

« Tredjemann taper som regel kampen i Vesten. En som lar seg såre av det vi holder høyest – retten til å kunne bryte ned barrierer og fordommer – ender opp med å framstå som intolerant, fordomsfull og sensurglad.

– Men sier du nå at du vil ha sensur?

– Nei, etter alle standarder er åpne samfunn å foretrekke, men vi har ikke monopol på det som er rett og sant. Men vi fungerer altfor ofte som noe annet enn åpne samfunn: Det er noe dypt uliberalt over det å skape en diskusjonsarena hvor minoritetsstandpunkt blir framstilt som marginale og uverdige.

Her er vi igjen framme ved et sentralt punkt for Peters.

– Liberalisme er i teorien ment å forsvare de utstøtte og de rasende, den skulle ikke være et verktøy for å få folk til å holde kjeft. Vi må igjen og igjen skape en arena, et sivilt samfunn som virker inkluderende.

– Men slik framstår ikke muslimske områder, og det er vel derfor vi er redde dem?

– Ja, og la meg være klinkende klar: Jeg ønsker ikke å gi ammunisjon til dem som mener at det å brenne norske flagg, ødelegge ambassader og komme med drapstrusler mot journalister, er en høyverdig måte å delta i det offentlige liv. «Fotball-holligans» er likevel en liten minoritet blant muslimer, men de er en konsekvens av at muslimske land mangler en offentlig arena som gir utløp for frustrasjon på en fredelig måte.

Spør Paulus

Da er vi fremme ved det klassiske spørsmålet: «Hva må gjøres».

– Vi i den protestantiske delen av Vesten kan gjøre lite med militærdiktatur og ikke-demokratiske stater i Midtøsten. Vi må slutte å tro at muslimer er protestanter med en 500 år lang tradisjon i å diskutere ytringsfrihet og framvising av det hellige. Vi må slutte å gjøre vold på historien. En knallhard lærdom vi kan trekke av muslimens reaksjon på tegningene, er altså at liberalisme ikke er en nøytral dommer på den globale arena, men en av mange ulike kampideologier.

Til slutt får vi gi ordet til den største protestantiske helten av de alle: Paulus:

– Han ville trolig ha sagt at dersom den nordeuropeiske ideen om ytringsfrihet er bedre enn andre, så bør det bevises ikke gjennom egoistisk mot, men gjennom kjærlighet og omsorg overfor den fremmede.

– Det er kanskje ikke så lurt å vise til tro i det sekulære Norge?

– Skriv at jeg er mormoner, skriv at jeg tror. Jeg er her for å bekjempe fordommer. Vi som tror kan også ha noe fornuftig å si.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.34
Onsdag 21. november 2018
Bærum Kulturhus trekker invitasjonen til den metoo-anklagede koreo­grafen Jan Fabre. Aktører i dansefeltet er kritiske til begrunnelsen.
Tirsdag 20. november 2018
Spartacus-sjef Per Nordanger mener vi har hatt en overproduksjon av sakprosa de siste årene, og at flere forlag kan bli nødt til å kutte titler.
Mandag 19. november 2018
Ved å øke sine egeninntekter har de statseide teatrene kompensert for kutt i offentlig støtte. Men de kunstneriske ambisjonene vil snart bli skadelidende, hevder teatersjefer.
Lørdag 17. november 2018
Statlige teatre har økt sine egeninntekter, selv om de får mindre i offentlige tilskudd. Høyre jubler, mens SV mener tallene i rapporten gir et misvisende bilde.
Fredag 16. november 2018
– Det har aldri vært mindre grunn til å rehabilitere Alf Larsen, sier litteratur­forsker Tore Rem. Han reagerer på Forfatterforeningens unnskyldning til den omstridte poeten.
Torsdag 15. november 2018
Det er viktig at den hegemoniske historiefortellingen om jødeforfølgelsen i Norge blir utfordret, mener Irene Levin.
Onsdag 14. november 2018
Er 10.000 kroner i statsstøtte per avisabonnement for mye? Nei, sier sjefredaktøren i Helgelendingen, og får støtte fra KrF og Senterpartiet på Stortinget.
Tirsdag 13. november 2018
25.000 abonnenter kan miste papir­avisa dersom regjeringen går for et kompromissforslag som mediebransjen selv har spilt inn.
Mandag 12. november 2018
Litteraturprofessor Marianne Egeland mener det er vanskelig å se hvem som fører ordet i høstens kjendis­bøker.
Lørdag 10. november 2018
Etter en storstilt digitalisering av skolen er Bærum kommune klar for neste skritt: kutt i skolebibliotek­tjenesten.