Fredag 25. november 2005
Alt skal vekk, hvorfor bry seg?
Bård Torgersen har skrevet en roman om en ung nihilist som lar alle ting flyte. – Han lever i øyeblikket, ute av stand til å ta grep om eget og andres liv. Det er både fascinerende og provoserende, mener Torgersen.

«Alt skal vekk» er tittelen på forfatter, musiker, Natt&Dag-journalist, reklamemann og tidligere tømrer Bård Torgersens debutroman.

Den navnløse hovedpersonen, en urban mann i 20-årene, lever etter antiidealet; alt skal jo vekk likevel, så hvorfor bry seg? Viljeløs flykter han fra alt og alle som betyr noe for ham – fra kjæresten når hun legges inn på psykiatrisk avdeling, fra broren på småbruket i skogen som ber ham om å bli. Med kredittkortet han stjeler fra kjæresten flykter han til Las Palmas og lever blant dophuer og kriminelle.

Men selv i eskapismens mekka kan de sosiale relasjonene blir for problematiske, da bærer det videre. I New York snylter, svikter, stjeler og snorter han, og i metropolen når han randen av undergangen. Mer død enn levende sendes han på båre tilbake til Norge. Der flukten likevel ser ut til å nå et grufullt klimaks.

Beat-tradisjon

– Jeg ville lage et portrett av psyken til et menneske, sier Bård Torgersen.

– Et portrett av en som ikke klarer å gå inn i sin egen fortid, eller konstruere noen framtid, men som lever kontinuerlig i øyeblikket. Jeg skriver meg kanskje opp mot beat-tradisjonen, men til forskjell fra beat-litteraturen, gjør ikke min hovedperson seg til noen martyr på vegne av individualismen. Han ønsker egentlig å tilhøre kollektivet, men ender opp med å føle seg prisgitt sin egen skjebne. Verdens bør blir for tung å bære på egne skuldre, rett og slett.

Provokasjon

Man kunne nesten føle slektskap med Øystein Rottem, tidligere litteraturanmelder i Dagbladet, når man er vitne til defaismen hos Torgersens helt.

Rottem var kjent som en slags moralens talsmann i litteraturmiljøet, som ikke tiet dersom han ble moralsk indignert av bøker han leste.

«Alle vet» at moralsk indignasjon er en «ulovlig» leserreaksjon – i alle fall om en skal dømme etter postmoderne litteraturteori: Kunsten er autonom, den kan gjøre hva den vil. Og det er litterære kriterier en bok skal dømmes etter. Dens moralske innhold og referanser til virkeligheten er tabuspørsmål, heter det.

Men skitt au, spørsmålet ber om å bli stilt.

For vi er så vant til at undergangshistorier som denne er motivert på en eller annen måte, sosialt eller psykologisk. I Torgersens roman møter vi en mann, okei vi får vite at han er foreldreløs, men i utgangspunktet virker han som en ganske streit og oppegående fyr – som frivillig og entusiastisk lar seg drive mot undergangen.

– Denne likegladheten føles moralsk provoserende, nesten uforståelig?

– Ja, jeg ble indignert selv jeg, da jeg skrev! Men jeg synes ikke vi trenger nok en overforklart dopbok, i alle fall vil ikke jeg skrive den. Jeg er ikke enig i sykeliggjøringen av narkomane. Narkomani er et valg, og min hovedperson henger seg på. Det handler mer om flukt enn om dop, sier Torgersen.

I mellomrommene

Torgersen er opptatt av at livet ikke alltid er så rasjonelt og forklarlig som det forfattere har en tendens til å presse inn mellom to permer. Det er i romanens ikke-forklarlige hallusinerende og fantaserende øyeblikk at teksten er nærmest en løsning, mener Torgersen.

– Når ting ikke kan rasjonaliseres, er de ikke moralske, sånn er liksom samfunnet innrettet. Det er en holdning jeg gjerne vil opponere mot. Lenge får hovedpersonen en ekstatisk tilfredsstillelse av flukten, og det er jo «rasjonelt» på ett nivå, i alle fall i forhold til egen nytelse. Men å flykte fra problemene er en kortvarig trøst, for de dukker alltid opp ved neste korsvei – dobbelt så store som før. Det gjør hovedpersonen mer og mer desperat, mer og mer villig til å dra inn andre i egen oppvask. På et tidspunkt må han ta et valg, og etter dette kan han aldri snu. For valget vil få så store ytre konsekvenser at de må følge ham resten av livet.

– Og her ender romanen din åpent?

– Ja. Moralen må leseren produsere selv, som mottekst. Litteraturen oppstår i mellomrommene, i det som ikke blir skrevet. Jeg vil ikke forklare alt.

Tvetydig program

«Jeg vil ha 'Fuck the world' i en bue på magen. Rett over pikken,» sier hovedpersonen til en sliten tatovør i ei bule på Las Palmas. Men i medfølelsens navn sparer tatovøren ham for én bokstav. «Fuck the word», blir det ironiske resultatet, i gotisk løkkeskrift.

– En programerklæring for boka?

– Ja, en tvetydig en. Det ligger jo en dobbelthet i mottoet «fuck the world»; å gi fingeren til verden eller elske verden, knulle med den. «Fuck the word» viser den samme tvetydige holdningen til ordet, til kommunikasjon. Romanen inneholder en oppriktig mistro til ordet og til å snakke ting i hjel. Samtidig som jeg prøver å vise hvordan manglende kommunikasjon er grunnlaget for mye jævelskap.

Den politiske virkeligheten utgjør bakteppet i Torgersens roman: I romanens åpningsscene får hovedpersonen vite at en selvmordsbomber har sprengt seg selv i lufta i Jerusalem og et varslingsanlegg mot gift- og atomangrep skal utprøves på Tøyen t-banestasjon. Kjæresten hans frykter at fugleinfluensaen skal spre seg som en menneskelig epidemi, og at en fjerdedel av jordas befolkning skal dø.

– Verden fylles opp av stadig flere budskap om at samhandling med andre mennesker utgjør et potensielt onde. Terror og fugleinfluensa er begge «fremmedelementer», som smitter gjennom nærkontakt. Og den eneste beredskapsplanen vi ser ut til å ha, er å sperre oss inne, unngå kontakt utenfra. Min hovedperson er visst ikke helt alene om å unngå kommunikasjon, det er en utbredt strategi, sier Torgersen lakonisk.

Identifikasjon

Hvor stor avstand kan forfatteren ha til sin hovedperson og meningene som forfektes i teksten? Kan en forfatter skrive hva som helst, og helt og holdent overlate den moralske stillingstaken til leseren?

– Ja, der synes jeg leser og forfatter er likestilt. Jeg som forfatter må også tørre å la teksten stå i motsetning til hva jeg måtte mene er moralsk riktig. Det sier jeg selv om jeg baserte romanen på en identifikasjon mellom meg og hovedpersonen. Jeg identifiserer meg med flukten til hovedpersonen, og lar meg gjerne fascinere og begeistres av den. Og i likhet med meg er hovedpersonen feig og bryter en viktig grense; han unnviker det han frykter. Han tør ikke å innrømme til de rundt seg at han ikke klarer seg alene – hadde han gjort det, ville kanskje problemene hans vært løst. Men han gjør ikke det, i stedet drar han andre mennesker med seg ned. Det synes jeg er kjipt.

Kunstens autonomi

Der går også den moralske grensen i forhold til kunstens autonomi, mener Torgersen.

– Det finnes ingen grenser for hva en kunstner kan tillate seg, kunsten står fri til å være så umoralsk, provoserende og utprøvende den vil. Bare når kunsten griper direkte inn som handling i samfunnet, og involverer mennesker, må kunstneren stilles ansvarlig, sier han.

– Er «Alt skal vekk» en misantropisk roman?

– Mye av det som har skjedd i løpet av dette årtusenet gjør at jeg er langt mer pessimistisk nå, enn på 90-tallet. Så langt har 00-tallet vært krigenes og katastrofenes tiår. Mediene fôrer oss med uttrygghet, vi kan verken stole på menneskene eller naturen, vi har fått kjenne hvor sårbart alt er. Men nei, jeg har ikke villet skrive en misantropisk roman. Jeg er glad i mennesker. Det er selve livet jeg er kritisk til.

– Selve livet?

– Ja, fordi livet gir oss muligheten til å leve helt alene uten å finne tilhørighet. Etterpå venter bare døden.

– En eksistensialist ville kanskje sagt at vi da må gjøre det beste ut av situasjonen – når vi har muligheten til det?

– Jeg tror vi har valg. Men likevel tar vi de gale valgene gang på gang. Jeg har ikke noen entydige eller gode svar på hvorfor. Fra utsiden er det lett å se at hovedpersonen i «Alt skal vekk» er inne i en negativ sirkel. Men selv tror han at ting er helt ok. Til slutt blir han stående fullstendig isolert, og raser ned i avgrunnen. Som sagt synes jeg det er fascinerende å se ham flykte, men samtidig synes jeg det er forferdelig at livet har muligheten til fullstendig isolasjon og selvdestruksjon i seg.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.33
Mandag 16. september 2019
Forfatter Bjørn Sortland er bekymret for norske barns mentale kondis. – Å lese i et kvarter er blitt «helt Himalaya», sier han.
Lørdag 14. september 2019
Petter Stordalens 190.000 Instagram-følgere har flere ganger sett ham posere med bøker fra Straw­berry-forlagene. Dette kan være ulovlig reklame, ifølge Forbruker­tilsynet.
Fredag 13. september 2019
Dagens Næringsliv og Morgenbladet kutter til sammen 38 millioner kroner for å bli mer digitale. – Vil gå utover kvaliteten, sier medieforsker.
Torsdag 12. september 2019
Styreleder Amund Djuve har gitt Morgenbladets redaktør en klar bestilling: driftsmarginen må opp på ti prosent. Denne uka startet nedbemanningene i ukeavisa.
Onsdag 11. september 2019
NTNU sliter med å få opp kvinneandelen ved filosofisk institutt. – Forsterker en trend hvor menn underviser menn om menn, sier student.
Tirsdag 10. september 2019
NRK Dagsrevyen har intervjuet ­dobbelt så mange rikspolitikere som lokalpolitikere ­under valgkampen. – Problematisk og uheldig, sier ­Venstre-ordfører Alfred Bjørlo.
Mandag 9. september 2019
NTNU-forsker ­forsvarer filosofibok med lav kvinne­andel. – Skal man fortelle en filosofihistorie til studentene, må den være sann, sier første­amanuensis Øyvind Eikrem.
Lørdag 7. september 2019
Flere forlag satser på hjemmesnekret journalistikk om sine egne utgivelser. Uten tydelig merking kan dette være et brudd på markedsførings­loven, advarer advokat.
Fredag 6. september 2019
NRK benekter at valgeksperimentet på Lillestrøm ble gjort for underholdningens skyld. Men som forskning er prosjektet helt verdiløst, mener samfunns­vitere.
Torsdag 5. september 2019
En ex.phil.-bok har en kvinneandel på åtte prosent. – Dette er bare en videre­føring av rådende konsensus i filosofifaget, sier en av forfatterne.