Klassekampen.no
Lørdag 22. oktober 2005
Tysklands røde tiår
Ideen om verdensrevolusjonen var en hallusinasjon, sier historiker og eks-maoist Gerd Koenen, forfatteren bak innsidefortellingen «Tysklands røde tiår» om tida etter 1968.

1970-tallet er kalt det hesligste tiår i nyere tysk historie – et svart hull av terrorisme og sekterisk politikk som få har hatt lyst til å skrive om. Det tyske ungdomsopprøret var mer enn flower-power, det avfødte også en håndfull grupperinger som grep til bomber og våpen for på den måten å utfordre systemets makt. Volden fra venstre, men også Forbundsrepublikkens til tider radikale mottiltak, førte til en traumatiserende spaltning av den unge nasjonen og gjorde 1970-årene til et lite minneverdig tiår.

Men det virker som om Freuds begrep om «det fortrengtes tilbakekomst» kan ramme en hel nasjon. I 1998 kom 68-generasjonen til makten i den nye rødgrønne regjeringen. Utenriksminister Joschka Fischer, kansler Gerhard Schröder og innenriksminister Otto Schilly var selve inkarnasjonen av ungdomsopprøret; de to sistnevnte hadde dessuten skapt seg et navn som forsvarsadvokater for kjente terrorister. I januar 2001 dukket det opp belastende bilder av De Grønnes Joschka Fischer. Bildene er fra 1973 og viser en ung Fischer som iført styrthjelm banker opp en politimann. Nå måtte hele nasjonen plutselig forholde seg til det faktum at landets mest populære politiker hadde en militant politisk forhistorie. Dette var før 11. september. Utenriksminister Fischer tok avstand fra fortiden sin, og ble tilgitt.

Siden kom den omstridte utstillingen «Zur Vorstellung des Terrors» («Til presentasjon av terroren») som viste ulike kunstneres bruk av terroristgruppen «Rote Arme Fraktion» (RAF). Den ble først etter flere års debatt en realitet våren 2005.

Og i den siste tiden har det i Tyskland vært ført en heftig diskusjon rundt den profilerte studentlederen Rudi Dutschkes forhold til væpnet kamp. Dutschke ble skutt i 1968 og døde 11 år senere av skadene, men var han bare et offer? Kritikere påpeker at retorikken rundt væpnet motstand hadde sitt utspring hos nettopp Dutschke.

Tysk kulturrevolusjon

Midt i alt dette – i 2001 – kom historikeren Gerd Koenens kritikerroste og viktige bok «Das Rote Jahrzehnt» («Det røde tiår»). Boken har undertittelen «Vår lille tyske kulturrevolusjon 1967-1977». To helt bestemte begivenheter markerer begynnelsen og slutten på dette decenniet: Den 2. juni 1967 ble studenten Benno Ohnesorg skutt og drept av en politimann. 18. oktober 1977 begår de tre RAF-ledere selvmord i Stammheim-fengselet, mens gisselet Hans Martin Schleyer henrettes av RAF.

Disse dramatiske ytterpunktene angir tidsrammen for et uhyre sterk politisk engasjement hos en stor del av den første etterkrigsgenerasjonen. Men hva slags politikk var det egentlig de drev med? Mye fant sted i en lukket, revolusjonær sfære, i et virvar av maoistiske, trotskistiske, anarkistiske og spontanistiske grupper – i Tyskland ofte samlet under betegnelsen «K-grupper». K for kommunisme.

Gerd Koenen, frilanshistoriker med base i Frankfurt, har flere bøker om kommunismen og den russisk-tyske historien på samvittigheten. Han var selv en aktiv revolusjonær i mange år og forsøker i boken sin å kaste et skarpere lys på venstrefløyens harde indre kjerne.

– Kritikerne mente det er et standardverk jeg har skrevet, men jeg tror det er umulig å skrive standardverk om denne perioden, sier Gerd Koenen til Klassekampen.

– Om historiske begivenheter, de store skillelinjene som 1918, 1933, 1945 og 1989 kan man skrive standardverk, fordi det finnes et sett gjennomgripende historiske hendelser som man kan sette inn i en gyldig tolkningsramme. Det er derimot vanskelig å påpeke hva som var den gjennomgripende hendelsen i 1968, året tilhører i høyere grad mentalitetshistorien, som en tverrsnittsum av en rekke hendelser. Som symbol dukker jo «1968» opp mange år senere; først tidlig på 1980-tallet, forteller Koenen.

Han mener man ikke kan påstå at '68 var en viktig skillelinje i tysk historie; ifølge Koenen kan man ikke en gang si at 60-årene var mer dramatisk enn 70-årene eller 50-årene.

– Hva er 1968 da?

– En sosiokulturell brytning som har funnet sted i flere etapper. Men det er ikke tilfeldig at brytningen skjer på dette tidspunktet. I alle vestlige land henger 1968 nøye sammen med et generasjonsskifte mellom krigsgenerasjonen som hadde bygget opp landet igjen, og den første store etterkrigsgenerasjonen.

I skyggen av '68

Koenen mener det spektakulære 1968 utvilsomt har skygget for mye av den etterfølgende anonyme historien. I Tyskland var det i rene tall langt flere som tok del i politisk radikale organisasjoner etter 1968. Koenen anslår proporsjonen til 20.000:150.000. Det er historien om de mange kommunistiske og maoistiske K-gruppene bak dette enorme tallet han ruller opp i boken.

– De nye politisk engasjerte var som regel mer radikale enn de som allerede deltok. «De nye» hadde gått glipp av de viktigste og allerede mytifiserte begivenhetene, og nå lette man desperat etter en slags bro til bevegelsen, en forpliktende samfunnsteori eller verdensanskuelse. Det var en periode med en frenetisk organisasjonstrang, det førte til at det etablerte seg et etnologisk interessant mylder av venstreorienterte og venstreradikale grupper, som alle definerte seg i opposisjon til hverandre.

At denne søken etter å komme på bølgelengde med tidsånden ikke bare handlet om politikk, men også om personlig identitet, er et viktig poeng for Koenen.

– Da jeg gikk inn i Kommunistischer Bund Westdeutschlands (KBW), var jeg ingen tradisjonell kommunist. Jeg var heller ikke en «sponti» som Joschka Fischer og Paris-opprørets leder Daniel Cohn-Bendit – det vil si en av dem som opphøyet massenes spontanitet til et dogma. Og jeg var ikke anarkist i klassisk forstand. Jeg var heller ikke tilhenger av Mao i den strenge utlegningen man finner hos KPD/ML og lignende maoistiske småpartier. Og jeg var ikke trotskist. Ved hjelp av utelukkelsesmetoden fant vi vår plass i det ideologiske landskapet. Cohn-Bendit skrev midt på 70-årene en bok med den herlige tittelen «Der große Basar» («Den store basaren»). Det kunne man ta helt bokstavelig. Alt etter temperament, omgangskrets og venner traff man sitt ideologiske retningsvalg: «Dette er min teori!» Man måtte organisere seg, finne en forpliktende livsform og verdensanskuelse. Ellers var man bare et molekyl.

Aktivt deltagende

Koenen skriver fra den aktivt deltakendes ståsted. Så å si alle denne historiens mange stasjoner har han opplevd på sin egen kropp.

– I Tyskland var 2. juni 1967 selve uropplevelsen. Mordet på Ohnesorg ga alle en følelse av at systemet hadde vist sitt sanne ansikt; «man skyter på oss, alt er mulig». Det var ennå en førpolitisk følelse. Tusener av høyt utdannede unge kunne plutselig identifisere seg med en vag utfordring av systemet, men snarere slik den kom til uttrykk hos en karismatisk figur som Rudi Dutschke enn i en bekjennelse til ideer eller doktriner. Men man begynte å snakke revolusjonens språk og fant på denne måten plass i generasjonen.

– Man hører ofte at «1968» var en stor bred bevegelse, som etter hvert gikk langsomt i oppløsning?

– Nei, slik var det ikke. Bevegelsen gikk i oppløsning, men nettopp derfor ble den også bredere, stadig flere folk kom med. Det startet med en bevegelsesfase, med «Teach-ins», «Sit-ins», «Go-ins» og massemøter, der matadorer som Rudi Dutschke og forfatteren Hans Magnus Enzensberger opptrådte. For oss unge som strømmet til var dette utilfredsstillende. Vi fikk ikke en sjanse. Etter et år begynte fraksjoneringen, særlig utenfor universitetet, der bevegelsen bredte seg til stadig nye samfunnslag.

Høydepunktet kom egentlig først midt på 70-tallet, mener Koenen. Oppløsning og spredning var med andre ord to sider av samme sak, også rent geografisk.

– Først var det bare aktiviteter i metropolene Vest-Berlin, Frankfurt, Hamburg og München, men deretter fantes det grupperinger og bidrag til bevegelsen i selv den minste provinsby. På den måten oppsto det en organisasjons- og indoktrineringsbevegelse i 70-årene som etterpå kan virke fullstendig sekterisk. Men rent numerisk var det slik at det mellom 1968 og 1974 strømmet ca. 300.000 unge til sosialdemokratene (SPD), de kan man kalde pragmatikerne. Men i tillegg var det minst 150.000 unge som organiserte seg utenfor det tradisjonelle partispekteret. Og hadde man først slått inn på den veien, ville man gjerne være trofast mot de prinsipper som lå til grunn for disse alternative minipartier og prosjekter.

– Her kan man vel se en parallell til Baader-Meinhof gruppen, datidens terrorister, som på tragisk vis ble fanget i deres fanatiske trofasthet mot ideen om en bygerilja?

– Dynamikken hos terroristene var ikke annerledes. Terroristene var hele tiden et flankerende segment av bevegelsen. «Hva er vitsen med organisasjoner?», sa de. «Det kan jo vare uendelig lenge, problemet er akutt, vi må prøve det ut her og nå. Det går ikke an å snakke seg til revolusjon».

Men nettopp det konspiratoriske aspektet var noe mange legale og illegale grupper hadde til felles.

Dekknavn eller yrkesforbud

– Særlig etter 1977 kom det en voldsom mengde nye forbud, forteller Koenen.

– Mitt parti, det marxistiske og neoleninistiske KBW, var på vei til å bli forbudt, fordi den konservative delstatsregjering i Hessen feilaktig antok at grupper som oss kunne være et rekrutteringsmiljø for Rote Armee Fraktion. Det var overhodet ikke tilfellet. Snarere tvert imot. Grupper som oss snakket til stadighet om væpnet kamp, men alltid i en slags abstrakt futurum: «En gang i fremtiden når massene har reist seg …», og disse gruppene var hermetisk lukket mot frieri fra RAF. Terroristene hadde derimot mye lettere spill i randen av Joschka Fischer og Daniel Cohn-Bendits «sponti»-miljø, der man gjerne deltok i mindre gatekamper og omga seg med en aura av småmilitant maskulinitet.

Koenens hevder hans parti var mindre preget av konspirasjon fordi de mente det var viktig å tone rent flagg.

– Vi snakket åpent om en fremtidig væpnet oppstand, men alle navn var offentlige.

– Ingen dekknavn, du var hele tiden Gerd Koenen?

– Ja. Jeg kandiderte for KBW i Hessen og fikk av samme grunn yrkesforbud i 1975. Men de fleste andre grupper var mindre åpne. Det begynte hos trotskistene, som alle hadde et «nom de guerre», som likevel mest var en slags bolsjevistisk romantikk. Et annet absurd eksempel var KP Nord, et konkurrerende parti som egentlig var mer progressivt, i den forstand at de oppdaget politiske temaer som miljøspørsmålet og de homofiles rettigheter lenge før oss. Men uansett hvor politisk sensitive partiets ledere må ha vært, selv helt frem til nedleggelsen av partiet, visste medlemmene ikke hvem ledelsen var.

Imperialismens spydspiss

Den skjulte ledelsen er et moment vi kjenner igjen fra det norske AKP-ml. Også statlig overvåking kan Koenen fortelle en del om. Historien om det nederlandske overvåkingspolitiet som selv grunnla et ml-parti som raskt ble landets mest innflytelsesrike av sitt slag, er så god, at man mister lysten til å sjekke den.

– I Norge ble det nylig kjent at også AKP har drevet med overvåking. Partiet holdt det moskvatro NKP under oppsyn, og fotograferte deres arkiver og medlemslister. Finnes det i Tyskland tilsvarende eksempler på ekstreme midler i kampen mellom rivaliserende småpartier?

– Det er ikke umulig. Men for det meste var det omvendt. Ikke bare det vesttyske sikkerhetspoliti «Verfassungsschutz», men også det østtyske Stasi prøvde å infiltrere samtlige kommunist-lignende grupperinger.

– En dobbelt infiltrering?

– Ja, helt sikkert. Dessverre har alle disse dokumentene blitt makulert. Som historiker skulle jeg likt å rekonstruere dette kapittelet. Aktiviteter i Forbundsrepublikken hadde Stasi for øvrig delt inn i en avdeling for «høyreekstremisme» og en for «venstreekstremisme», akkurat de samme kategoriene som kollegene i det vesttyske Verfassungsschutz brukte. Og Stasi hadde sine folk overalt. Fra 1974 fikk jeg ikke lov til å reise inn i DDR lenger. De hadde åpenbart noe på meg. Stasi utviklet en spennende teori om at maoister og trotskister utgjorde en slags imperialismens spydspiss som hadde til hensikt å undergrave den sosialistiske leir. Hos Stasi ble det skrevet hele avhandlinger om dette temaet. Derfor kan man utmerket forestille seg at det DDR-tro kommunistparti DKP og det DDR-kritiske KPD/ML har drevet med gjensidig overvåking. Særlig fordi KPD/ML forsøkte å starte opp en illegal seksjon i DDR. Alt er mulig på dette område.

Mao

– Hvordan gjør man det overhodet forståelig at Mao var en helt?

– Én forklaring er narsissismen i ungdommens opposisjon mot autoritetene. Da leter man naturligvis etter holdepunkter i den reelle historien. Man var den gang på fornavn med all verdens fraksjonskamper og strategidebatter fra 1920-årene. Disse historiske hendelser ble behandlet som om de var like aktuelle i 1975. På samme måte ble politiske slag og befrielseskamper i fjerne verdenshjørner oppfattet som mer reelle enn våre egne hverdagslige erfaringer.

– Hadde dere en følelse av å leve et fremmedgjort eller uvirkelig liv?

– Den uvirkelige følelsen henger selvsagt sammen med ønsket om å ville leve som revolusjonær i rikt vestlig land. Herbert Marcuse snakket om den «autoritære velferdsstat» og anklaget kapitalismen for å være totalitær. Kapitalismen er et perfekt utbyttingssystem, mente Marcuse, som manipulerer individene så de ikke lenger merker at de undertrykkes. Undertrykkingen er internalisert, og nettopp derfor må man revolusjonere folket. Man vet at man er en minoritet i sitt eget land, men man vet også at man er del av en mye større kamp som kjempes der ute i verden. Verdens landsbyer brenner, de fattige og rettsløse kjemper mot verdenskapitalen. «Vi i vesten er», for å siterer Che Guevara «de som tar opp kampen midt i udyrets bryst». Man vet at man på hjemmebane lenge vil være i mindretall, men trøsten er at man umiddelbart føler seg forbundet med kampfeller i en rekke land.

Kinas sjarm, hevder Koenen, var at Kulturevolusjonen ble oppfattet som et parallelt ungdomsopprør som på sin side var rettet mot en stivnet sosialisme. Hvordan det egentlig forholdt seg, visste man sjelden, og man ville helst ikke vite det.

– Mao var jo en slags ungdomstilbeder?

– At vi ikke fikk kuldegysninger når vi leste hans hyllest til ungdommen! «Dere er den gryende morgen, soloppgangen, den lysende fremtiden», og så videre. Det høres jo ut som en blanding av speiderparole og Hitler Jugend. Grusomt, egentlig. Men vi hadde våre egne bilder i hodet. I Kina uttrykker de seg på den måten, tenkte vi. Det var en appell til ungdommen om å skape en ny verden. Illusjonen om et verdensomspennende ungdomsopprør var en del av Maos tiltrekningskraft.

Proletarisering opp og ned

Et sosiologisk og historisk interessant fenomen i det røde tiår er akademikernes selvproletarisering som vi også kjenner fra Norge. Men Koenen gjør oppmerksom på at det i K-gruppene var to spor som krysset hverandre: dels en proletarisering av intellektuelle, og dels en utdanningsapetitt hos sosialt klatrende arbeidere.

– Mange radikale forlot universitetet til fordel for arbeidslivet, men utdanningsrevolusjonen var også i gang. Lærlinger gikk på kveldsgymnas og tok artium, og det fantes intellektuelt anlagte arbeidere som brukte de nye radikale studiegruppene som et sprengbrett til utdanning. De leste Marx, «Das Kapital» og andre vanskelige, samfunnsanalytiske tekster. Man leste i det hele tatt uhyre mye den gang. Mens universitetsstudenter sprang fra og sa, «nå går vi inn i fabrikkene». Jeg gikk selv i gang med en lærlingutdanning og kunne ha blitt verktøysmaker eller noe slikt. Senere kom de første yrkesforbud, mange fikk ikke jobb i skolen.

– Var de på en måte tvunget til å proletarisere seg?

– Ja, til dels. Min kjæreste den gang var lærer, og hun måtte slutte på skolen, fordi hun helt åpent var medlem av KBW. Gruppen vår sendte henne til Westerwald for å organisere proletariatet der. Hun endte ved høyovnen i en keramisk fabrikk. En tynn og sart kvinne!

– Hva gjør hun i dag?

– Hun jobber i fagforeningen med kvinnespørsmål. Så hun illustrerer på et måte også de mange rare karrierer som ble skapt. Jeg husker særlig en: Han var sønn av en vaktmester, jobbet egentlig i kassen i banken, men kom inn i gruppen vår, og tok kveldsgymnas og begynte å studere. I dag er han professor i sosialøkonomi.

Partiet, en stat i staten

At makten i partiet har vært en fascinerende erfaring, innrømmer Koenen gjerne.

– Det kan uttrykkes materielt: Vi var en gruppe på fire-fem tusen medlemmer på det høyeste. Jeg vil jeg anslå at i alt ca 15.000 mennesker var innom gruppen. Det var en liten stat i staten. Vi var som et eget lite folk, som snakket et språk ingen andre forstod. Av medlemmene kunne vi hente ut en enorm sum penger. Vi fikk ingen støtte utenfra. Ikke et øre. Vi hadde ingen broderpartier. Verken kineserne eller DDR ga oss penger, men fra den lille mengde mennesker kunne vi akkumulere en enorm kapital, kjøpe partibygninger, starte opp trykkerier, og på den måten legge opp en sann formue. Vi var en effektiv arbeidsstokk som kunne mobiliseres på kort tid. Man var faktisk fullkomment absorbert i dette kollektivet. Vi eksperimenterte med teknikk, hadde en egen bilpark, vi hadde egne økonomiske kontakter med den tredje verden, kjøpte og utrustet et eget fraktskip. Det skulle bygges mønstergårder, der man dyrket hurtigvoksende eggehvite-kulturer med henblikk på en nødsituasjon. Alt dette minner om en klassisk sekt. Egentlig var vi en apokaly
ptisk sekt, for en eller annen gang ville krisen innfinne seg, med økonomisk sammenbrudd og fascisme, og da måtte vi stå parat.

Men erfaringen fra den sekteriske og visjonære gruppa er også skremmende, synes Koenen.

– Det var foruroligende, for vi var alle sammen intelligente mennesker. Når jeg i dag betrakter mine forhenværende kamerater, ser jeg at de stort sett alle har gjort det riktig godt. Noen har bukket under, men kanskje ikke flere enn det som var typisk for min generasjon. Det er vanskelig å si. Teorien om epidemier av selvmord i K-gruppene er i hvert fall helt gal. Hos oss var det overhodet ingen selvmord.

– Hva lever man av som profesjonell revolusjonær?

– Man finner en jobb. Alle var ansatt et eller annet sted. På den tiden var det full beskjeftigelse i Tyskland. Man var sekretær, hva som helst.

– Man lever ikke av partiets penger?

– Som ansatt i partiavisa ble jeg betalt av partiet. Av funksjonærlønna måtte man gi et bidrag til partiet, det måtte alle, også funksjonærene, systemet var veldig egalitært. Lønna vi tjente var ikke mye penger på den tiden, det svarte til en livsstil litt over studentnivå. Men det var fascinerende at en så liten gruppe som vår kunne ernære 30-40 fulltidsansatte.

Ingen stor tragedie

Det handler ikke bare om K-grupper i Koenens bok. Når vi spør om hva han i ettertid anser for å være de viktigste resultater av den lille kulturrevolusjonen i kjølvannet av 1968, svarer historikeren med et spørsmål:

– Hva er høne og egg her? Var vi produkt av en samfunnsmessig forandring? Eller var det oss som bidro til en samfunnsmessig forandring? Begge deler er sant, tror jeg. Samfunnet forandret seg mye på den tiden. Kanskje, hvis man betrakter det helt distansert og nøkternt, kan man si at disse K-grupper som på mange måter levde utenfor samfunnet, likevel har hatt en slags utløsende virkning for den samlede prosessen. For på det store planet er det mye som har blitt forandret, så vel til det bedre som til det verre. Forholdet mellom kjønnene har forandret seg. Hele forestillingen om hva et produktivt menneske er, har endret seg. De gamle industristrukturer var innrettet etter lydighet og ordre, mens vi nå dyrker den kreative eller eksperimenterende personlighet som går sin egne veier. Popkulturen har hele tiden adoptert de radikale momenter, alt har blandet seg nå.

Selv om Koenen var en insider, betrakter han i boka de historiske hendelsene med en viss distanse, og han har blikk for de mange, ufrivillige, humoristiske innslag i denne historien. I Tyskland forveksles selvironi ofte med selvkritikk, men Koenen mener selv at det verken handler om å utlevere eller forsvare en epoke, men at det må være lov å si at verdensrevolusjonen var en hallusinasjon.

– Jeg er ikke sentimental. Betraktet fra en vis distanse, kan man spørre: Hva drev meg? Hvilke motiver hadde jeg? Hvorfor endte det så radikalt? For meg er det ingen tragedie i dette. Gudskjelov tok vi aldri det skrittet som RAF-medlemmene tok. For dem, og særlig deres ofre, endte det tragisk.

Skammens tiår

– Hvordan ser du på statens rolle? Har din revisjon ført til et forandret syn på yrkesforbudet, var det i orden?

– Der er jeg veldig splittet. Staten reagerte meget stivt, og til dels også hysterisk. Unødvendig mange ble skjøvet ut av samfunnet. Noen var jo langt lettere å gjenintegrere enn deres ultrarevolusjonære retorikk kanskje ga inntrykk av. Vi hadde svært mange lærer eller lærerstudenter i vårt parti, kanskje rundt 3000 av alle som var innom partiet. Mange av dem fikk yrkesforbud, men man klaget ikke. I vår gruppe siterte vi Mao som sier: «Når fienden bekjemper oss er det bra, ikke dårlig». Vi så på oss selv som outsidere. Likevel vil jeg si at staten kunne ha vært litt mindre urokkelig, da kunne en del triste skjebner ha vært unngått. Men det må sies at i løpet av 80-årene ble de fleste gjenansatt.

Men i enkelte, tragiske tilfeller unnlot folk å søke, fordi de skammet seg, forteller Koenen. En av hans bekjente var lidenskapelig i utøvelsen av læreryrket. Hun kom fra dårlige sosiale kår, og foreldrene var utrolig stolt av at hun ble lærer. Hun var elsket av elevene, men ble kastet ut av skolen for sin partitilhørighet, og ble sekretær. Sent på 80-tallet spurte Koenen henne, hvorfor hun ikke søkte sin gamle stilling, og hun svarte at hun skammet seg.

– Hun distanserte seg totalt?

– Ja, hun mente at hun hadde ødelagt alt den gang, det gikk ikke an å beklage seg i ettertid. For meg var det ubegripelig. Hun er stadig sekretær. Det er en tragisk historie. Verfassungsschutz stod til og med på hennes dør, man presset henne, fordi hun var enslig mor med et lite barn. Hun skulle vitne, da kunne hun få jobben igjen. Hun var mellom to møllesteiner den gang. Det har nok også bidratt til at hun ikke ville tilbake, kanskje hun trodde at hun måtte hjelpe sikkerhetspolitiet. Men det var jo umulig, ettersom gruppen ikke eksisterer mer.

Men den samme stat var også intelligent, mener Koenen, da det handlet om å forby hans politiske gruppe.

– CDU-regjeringen i Hessen ville i 1977 forby oss, og vi var på vei inn i illegalitet, men Verfassungsschutz forstod at et forbud var mot sin hensikt. De kjente oss og visste at vi var ufarlige, men at det kunne bli farlig, fordi vi var relativt effektive, sier Koenen.

«Skyv dem ikke ned i undergrunnen, gruppen er uansett på oppløsningens rand», var det nøkterne rådet som Verfassungsschutz kom med den gangen.

Med tanke på de mange triste skjebner i venstreradikalismen randsone er Koenens konklusjon klar:

– Det rådet er jeg takknemlig for i dag.

Artikkelen er oppdatert: 25. mai 2018 kl. 12.39