Torsdag 21. november 2002
Diagnose-imperiet
3000 norske skolebarn har fått en diagnose som ikke kan kalles annet enn en bløff. Med ADHD-diagnosen går skolesystem og foreldre fri, barna sitter alene igjen med dårlig selvtillit og noen amfetamin-tabletter.

Joar Tranøy er psykolog og forsker

Medikaliseringen av atferdsproblemer i den norske skolen har nådd nær epidemiliknende tilstander. Vi snakker om bruken av diagnosen Attention Deficit Hyper ? activity Disorder (ADHD) og det amfetaminliknende stoffet Ritalin (methylphendiat chlorid). Minst 3000 norske skolebarn medisineres nå med dette sentralstimulerende middelet.

Skolerelaterte atferdsproblemer er blitt et stort satsningsområde knyttet til regionale og landsdekkende sentre med psykiatere, nevrologer, psykologer og spesialpedagoger.

Atferdsproblemer betraktes i større og større grad som en funksjonsskade i hjernen, en biokjemisk svikt. Dermed dopes barn ned for å få ro i skolen og de involverte voksne fritas for skyld. En slik medisinsk disiplinering av urolige og ukonsentrerte skoleelever avleder ofte grunnleggende problemskapende systemforhold. Alternative tilbud (for eksempel alternative skoletilbud) utelukkes fordi myndighetene vil redde skinnet av ideologien om «integrering av alle» i enhetsskolen.

Et imperium

I flere vestlige land har et enormt og fast forankret psykiatrisk behandlings- og forskningsimperium skutt opp rundt denne fiktive sykdommen, en sykdom som bokstavelig talt fødtes av en avstemming i en komite i den amerikanske psykiaterforening. Imperiet, en industri av profesjoner som spesialpedagoger, kliniske psykologer og leger i spissen med forgreiner til en mektig flernasjonal medisinalindustri, forlanger og forbruker milliarder hvert år, har gjort skoler om til mental helse-klinikker, og har mentalt og fysisk hektet millioner av normale barn på sinnsendrende medikamenter.

Gå inn i en vanlig britisk, kanadisk eller amerikansk skole i dag, og du blir unnskyldt om du tror du har gått inn på en mental helse-klinikk når du ser barn stå i kø for å få sin daglige dose stimulerende medikamenter. Undersøk nærmere, og det kan hende du ser eller hører om svartebørshandel med stoff blant skolebarna, der de selger det samme stoffet de foreskrives for antatte læreforstyrrelser. Et eksempel fra denne uvirkelige virkeligheten finner vi i avisa Boston Globe i 2000.

«Den 13 år gamle piken visste nøyaktig hvorfor så mange klassekamerater pilte inn på skolesykepleierens kontor sent om morgenen: Der svelget de sin daglige dose stimulerende piller som skulle hjelpe dem å konsentrere seg. I år gikk også hun på stimulant-pillen. Men i stedet for å besøke sykepleierens kontor, fikk hun tak i pillene sine på svartebørsen, som opererte i skolens ganger og toaletter ? ofte til 1 til 5 dollar per stykk. Og i stedet for å svelge pillene, knuste hun dem og inhalerte dem gjennom nesen for å bli 'høy'. 'De er like lett å få tak i som sukkertøy', sa tenåringen, nå 15 [og] deltaker på et avvenningsprogram for unge ?»

Avmektige foreldre

Kvasivitenskapelig retorikk har en tendens til å overrumple foreldre. Det kreves mot til å si ifra, når alt en hører fra ulike eksperter og deres medsammensvorne psykiatere, psykologer, pedagogiske rådgivere, spesialpedagoger og lærere er at medikament-behandlingen med Ritalin er en velprøvd og fullstendig sikker måte å behandle barnas godt diagnostiserte læringsvansker på.

Foreldre blir fort sett på som «uansvarlige» om de ikke doper barnet sitt. Deres standpunkt er jo basert på fordommer og tro, ikke «vitenskap», må vite. Kritikk mot Ritalin kan synes som å måtte føre krig mot en overveldende fiende.

Men fakta er at det diagnostiske grunnlaget for ADHD er svært uklart. På skjemaet for diagnostisering av ADHD spørres det blant annet om barnet har følgende uvaner: Er det ikke oppmerksomt nok på detaljer eller gjør slurvefeil i skolearbeidet? Fikler det med hender og føtter, eller sitter urolig på stolen? Har det vanskelig for å holde oppmerksomheten i oppgaver eller lek? Går det ofte fra plassen i klasserommet eller reiser seg andre steder, når han/hun skulle sitte stille?

Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, er kriteriene så å si oppfylt for diagnosen! Grensen mellom «sykt» og normalt er mildt sagt flytende.

«Faresignal»-atferd, som lærere skal se etter hos ADHD-barn, inkluderer: «ser ustelt ut: glidelåsen åpen, skjorteflaket utenfor», «har venner som enten er mye eldre eller mye yngre», «disiplinering hjelper ikke», «havner i slåsskamper», «glemmer og mister ting, husker ikke lekser», «unnlater å se gjennom skolearbeidet sitt», «farer gjennom ting, gjør slurvete arbeide», «gjetter når de svarer», «synes å være søvnige, døsige eller rastløse i læresituasjoner.»

Registreringen foretas hjemme av foreldre og på skolen av lærere. Lærerens betraktning synes ofte å være avgjørende, og PP-tjenesten som sakkyndig instans følger som regel opp skolens betraktning av hvem som er et «normalt» barn. Det faller få inn å spørre om det ikke like gjerne er skolens undervisning og rammer som skaper vansker for elevene, heller enn eleven selv.

Faglig bløff?

Det finnes ingen vitenskapelige bevis på at en kjemisk ubalanse i hjernen er ansvarlig for symptomene som tilskrives ADHD. Blant de mest kjente internasjonale kritikere er psykiater Peter Breggin, Dr. Fred A. Baughman jr., barnenevrolog og medlem av det amerikanske akademiske selskap for nevrologer, psykiater og nevrolog dr. Sidney Walker III, forfatter av boken «The Hyperactivity Hoax», og Dr. Mary Ann Block, forfatter av boken «No More ADHD».

Dr. Baughman kaller ADHD og Ritalin-medisinering for «påfunn og bedrageri» og «en svindel forøvet av leger som ikke har noen ide om hva som egentlig feiler disse barna.» Ifølge Baugmann vil ADHD omfatte de fleste kjennetegn på normal barneoppførsel. Diagnosen inkluderer dessuten atferdssymptomer som kan skyldes tallrike fysiske tilstander ? som ikke krever bruk av sentralstimulerende medikamenter.

Aldri mer Ritalin?

Dr. Mary Ann Block er en mor som begynte å studere medisin 39 år gammel. Årsaken var at hennes datters fysiske problem ble behandlet med psykiatriske medikamenter.

Blocks budskap er kort fortalt: «Hvis det ikke finnes noen gyldig prøve på ADHD, ingen data som beviser at ADHD er en feilfunksjon i hjernen, ingen undersøkelser over lengre tid på virkningene av medikamentene, og hvis medikamentene ikke forbedrer i ferdighetene i teoretiske fag eller i sosiale ferdigheter, og medikamentet kan forårsake tvangs- og sinnsstemningsforstyrrelser og kan føre til narkotikamisbruk, hvorfor i all verden blir millioner av barn, unge og voksne ? stemplet med ADHD og foreskrevet disse medikamentene?»

Tall fra norsk Medisinaldepot viser at bruk av Ritalin i perioden 1986 ? 96 er firedoblet i Norge. Økningen av Ritalin var på hele 125 prosent fra 1996 til år 2000.

Dét er visst ikke nok. Nå går lederen av det statlige riksdekkende kompetansesenteret for ADHD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi inn for at minst 10.000 norske barn trenger Ritalin ?

Joar Tranøy er psykolog og forsker

Medikaliseringen av atferdsproblemer i den norske skolen har nådd nær epidemiliknende tilstander. Vi snakker om bruken av diagnosen Attention Deficit Hyper ? activity Disorder (ADHD) og det amfetaminliknende stoffet Ritalin (methylphendiat chlorid). Minst 3000 norske skolebarn medisineres nå med dette sentralstimulerende middelet.

Skolerelaterte atferdsproblemer er blitt et stort satsningsområde knyttet til regionale og landsdekkende sentre med psykiatere, nevrologer, psykologer og spesialpedagoger.

Atferdsproblemer betraktes i større og større grad som en funksjonsskade i hjernen, en biokjemisk svikt. Dermed dopes barn ned for å få ro i skolen og de involverte voksne fritas for skyld. En slik medisinsk disiplinering av urolige og ukonsentrerte skoleelever avleder ofte grunnleggende problemskapende systemforhold. Alternative tilbud (for eksempel alternative skoletilbud) utelukkes fordi myndighetene vil redde skinnet av ideologien om «integrering av alle» i enhetsskolen.

Et imperium
I flere vestlige land har et enormt og fast forankret psykiatrisk behandlings- og forskningsimperium skutt opp rundt denne fiktive sykdommen, en sykdom som bokstavelig talt fødtes av en avstemming i en komite i den amerikanske psykiaterforening. Imperiet, en industri av profesjoner som spesialpedagoger, kliniske psykologer og leger i spissen med forgreiner til en mektig flernasjonal medisinalindustri, forlanger og forbruker milliarder hvert år, har gjort skoler om til mental helse-klinikker, og har mentalt og fysisk hektet millioner av normale barn på sinnsendrende medikamenter.

Gå inn i en vanlig britisk, kanadisk eller amerikansk skole i dag, og du blir unnskyldt om du tror du har gått inn på en mental helse-klinikk når du ser barn stå i kø for å få sin daglige dose stimulerende medikamenter. Undersøk nærmere, og det kan hende du ser eller hører om svartebørshandel med stoff blant skolebarna, der de selger det samme stoffet de foreskrives for antatte læreforstyrrelser. Et eksempel fra denne uvirkelige virkeligheten finner vi i avisa Boston Globe i 2000.

«Den 13 år gamle piken visste nøyaktig hvorfor så mange klassekamerater pilte inn på skolesykepleierens kontor sent om morgenen: Der svelget de sin daglige dose stimulerende piller som skulle hjelpe dem å konsentrere seg. I år gikk også hun på stimulant-pillen. Men i stedet for å besøke sykepleierens kontor, fikk hun tak i pillene sine på svartebørsen, som opererte i skolens ganger og toaletter ? ofte til 1 til 5 dollar per stykk. Og i stedet for å svelge pillene, knuste hun dem og inhalerte dem gjennom nesen for å bli 'høy'. 'De er like lett å få tak i som sukkertøy', sa tenåringen, nå 15 [og] deltaker på et avvenningsprogram for unge ?»

Avmektige foreldre
Kvasivitenskapelig retorikk har en tendens til å overrumple foreldre. Det kreves mot til å si ifra, når alt en hører fra ulike eksperter og deres medsammensvorne psykiatere, psykologer, pedagogiske rådgivere, spesialpedagoger og lærere er at medikament-behandlingen med Ritalin er en velprøvd og fullstendig sikker måte å behandle barnas godt diagnostiserte læringsvansker på.

Foreldre blir fort sett på som «uansvarlige» om de ikke doper barnet sitt. Deres standpunkt er jo basert på fordommer og tro, ikke «vitenskap», må vite. Kritikk mot Ritalin kan synes som å måtte føre krig mot en overveldende fiende.

Men fakta er at det diagnostiske grunnlaget for ADHD er svært uklart. På skjemaet for diagnostisering av ADHD spørres det blant annet om barnet har følgende uvaner: Er det ikke oppmerksomt nok på detaljer eller gjør slurvefeil i skolearbeidet? Fikler det med hender og føtter, eller sitter urolig på stolen? Har det vanskelig for å holde oppmerksomheten i oppgaver eller lek? Går det ofte fra plassen i klasserommet eller reiser seg andre steder, når han/hun skulle sitte stille?

Hvis svaret er ja på disse spørsmålene, er kriteriene så å si oppfylt for diagnosen! Grensen mellom «sykt» og normalt er mildt sagt flytende.

«Faresignal»-atferd, som lærere skal se etter hos ADHD-barn, inkluderer: «ser ustelt ut: glidelåsen åpen, skjorteflaket utenfor», «har venner som enten er mye eldre eller mye yngre», «disiplinering hjelper ikke», «havner i slåsskamper», «glemmer og mister ting, husker ikke lekser», «unnlater å se gjennom skolearbeidet sitt», «farer gjennom ting, gjør slurvete arbeide», «gjetter når de svarer», «synes å være søvnige, døsige eller rastløse i læresituasjoner.»

Registreringen foretas hjemme av foreldre og på skolen av lærere. Lærerens betraktning synes ofte å være avgjørende, og PP-tjenesten som sakkyndig instans følger som regel opp skolens betraktning av hvem som er et «normalt» barn. Det faller få inn å spørre om det ikke like gjerne er skolens undervisning og rammer som skaper vansker for elevene, heller enn eleven selv.

Faglig bløff?
Det finnes ingen vitenskapelige bevis på at en kjemisk ubalanse i hjernen er ansvarlig for symptomene som tilskrives ADHD. Blant de mest kjente internasjonale kritikere er psykiater Peter Breggin, Dr. Fred A. Baughman jr., barnenevrolog og medlem av det amerikanske akademiske selskap for nevrologer, psykiater og nevrolog dr. Sidney Walker III, forfatter av boken «The Hyperactivity Hoax», og Dr. Mary Ann Block, forfatter av boken «No More ADHD».

Dr. Baughman kaller ADHD og Ritalin-medisinering for «påfunn og bedrageri» og «en svindel forøvet av leger som ikke har noen ide om hva som egentlig feiler disse barna.» Ifølge Baugmann vil ADHD omfatte de fleste kjennetegn på normal barneoppførsel. Diagnosen inkluderer dessuten atferdssymptomer som kan skyldes tallrike fysiske tilstander ? som ikke krever bruk av sentralstimulerende medikamenter.

Aldri mer Ritalin?
Dr. Mary Ann Block er en mor som begynte å studere medisin 39 år gammel. Årsaken var at hennes datters fysiske problem ble behandlet med psykiatriske medikamenter.

Blocks budskap er kort fortalt: «Hvis det ikke finnes noen gyldig prøve på ADHD, ingen data som beviser at ADHD er en feilfunksjon i hjernen, ingen undersøkelser over lengre tid på virkningene av medikamentene, og hvis medikamentene ikke forbedrer i ferdighetene i teoretiske fag eller i sosiale ferdigheter, og medikamentet kan forårsake tvangs- og sinnsstemningsforstyrrelser og kan føre til narkotikamisbruk, hvorfor i all verden blir millioner av barn, unge og voksne ? stemplet med ADHD og foreskrevet disse medikamentene?»

Tall fra norsk Medisinaldepot viser at bruk av Ritalin i perioden 1986 ? 96 er firedoblet i Norge. Økningen av Ritalin var på hele 125 prosent fra 1996 til år 2000.

Dét er visst ikke nok. Nå går lederen av det statlige riksdekkende kompetansesenteret for ADHD, Tourettes Syndrom og Narkolepsi inn for at minst 10.000 norske barn trenger Ritalin ?

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.32
Lørdag 25. januar 2020
• Denne uka har en engere krets av rikfolk, toppsjefer og nasjonale ledere blitt fløyet inn til den sveitsiske alpelandsbyen Davos, slik tradisjonen har vært i nesten 50 år. Den britiske finansavisa Financial Times var som vanlig på plass,...
Fredag 24. januar 2020
• «Vi tåler ikke nå å tro at vi skal gå tilbake igjen til en særnorsk lønnsutvikling», sa leder i Norsk Industri Stein Lier-Hansen til NTB da organisasjonen la fram sin konjunkturrapport onsdag denne uka. Tradisjonen tro maner...
Torsdag 23. januar 2020
• I juni i fjor avslørte journalist Glenn Greenwald at rettsprosessen mot Brasils tidligere president Lula da Silva var korrupt og politisk motivert. Greenwald ble verdenskjent for avsløringen av amerikanske myndigheters omfattende og...
Onsdag 22. januar 2020
• Erna Solberg er Høyre-lederen som fikk til det partiideologier har drømt om i godt over hundre år: borgerlig samling. Neste uke skulle hennes borgerlige firepartiregjering feiret ett år som flertallsregjering, men i stedet må Erna Solberg...
Tirsdag 21. januar 2020
• Wikileaks-grunnleger Julian Assange sitter i dag isolert i Belmarsh høysikkerhetsfengsel i Storbritannia. Han risikerer å bli utlevert til USA, hvor han er tiltalt for 17 brudd på spionasjeloven for Wikileaks’ publisering av...
Mandag 20. januar 2020
• 31. januar vil Storbritannia som første land gå ut av EU. Likevel er dramaet på langt nær over. I løpet av det kommende året skal Storbritannia og EU forhandle fram nye handels- og samarbeidsvilkår som skal gjelde når skilsmissen er et...
Lørdag 18. januar 2020
• Da Facebook åpnet sitt første norske kontor i 2016, holdt statsminister Erna Solberg åpningstalen. Hun sammenliknet Facebooks formidable vekst med fargefjernsyn og sa at vi i dag «har innsett at farge-tv er en god ting». Nettstedet...
Fredag 17. januar 2020
• Siv Jensen truer med å gå ut av regjeringen hvis ikke Frp får større gjennomslag etter at partiet tapte dragkampen om å hente hjem IS-kvinnen fra Syria. For Frp har de siste årenes regjeringsdeltakelse vært en stor nedtur. Da...
Torsdag 16. januar 2020
• «I den nye Oslo-skolen må tillit og ytringskultur følges av en opplevd bedring av sårbare barns skolehverdag», skriver 42 lærere ved Mortensrud skole i et innlegg i Dagsavisen tirsdag. De skriver for å uttrykke støtte til kollegaer ved...
Onsdag 15. januar 2020
• Forrige uke fortalte Morgenbladet, på lederplass, at avisa framover vil trykkes uten lederartikkel. Konstituert sjefredaktør Sun Heidi Sæbø skriver at valget bunner i «en grunnleggende oppfatning av at lederen, som sjanger, har utspilt sin...