Tirsdag 18. februar 2003
Rekonstruerer det tapte
? I Øst-Europa har man ikke fjernet historien, sier Astrid Johannessen, som lager foto- og videokunst fra gamle Sovjet-kontrollerte områder.? I Øst-Europa har man ikke fjernet historien, sier Astrid Johannessen, som lager foto- og videokunst fra gamle Sovjet-kontrollerte områder.

Hun viser Klassekampen vei bortover en uendelig lang gang med massive kontordører. Byråkratiske klisjéfornemmelser av Kreml og Kafka forsvinner i korridoren. Vi er i Drammensveien, vis à vis den amerikanske ambassadefestningen, og lukkes inn i et trekkfullt atelier med stumtjenere fulle av kostymer. Askepottkjolene tilhører Astrid J. Johannessen, hun er bildekunstner og lager fotografier og videofilmer fra locations i Øst-Europa. Natt til intervjuet har hun redigert og gjort opptak til sitt videoepos Arcadia, som snart skal stilles ut i Stavangergalleriet Molitrix. Kunsthistorien har hevd på å trekke fram Arcadia som et mytisk gjeterlandskap, men Astrid Johannessen peker på ferske bilder fra Romania.? Jeg forteller jo om nåtiden også. Folk lever jo sånn nå i dag, utbryter hun og forteller om skogvoktere i skinnfeller, om leiegårder uten vann og strøm. Om transylvanske landsbyer med flere hester enn biler. Dit reiser hun for å spille inn filmene sine, som handler om gamle sanger og folkemusikk, om jenter som får brev, som mister fedre i krig, om elven Donau og om Askepott som betaler for de rikes synder.Hun går ikke med på at arbeidene hennes skjønnmaler klisjeer. På 1980-tallet ble hun engasjert i polsk fagforeningsarbeid og smuglet inn historiebøker. Som kunstner fotograferer hun Russland og tråler Øst-Europa på jakt etter folkemusikk. Inspirert filmskaperen Andrej Tarkovskij og poeter som Czeslaw Milosz og Joseph Brodsky, vil hun rekonstruere det tapte.Som så mange eks-sovjetborgere er hun kritisk til sovjetkommunismen. Restene etter den preger fremdeles samtidskunstnerne. Men det gir ifølge Johannessen også positive utslag.Tenker først? Systemet artet seg også som en tvang til refleksjon, sier hun. Som filmstudent i Moskva midt på 1990-tallet opplevde Johannessen annerledes reflekterte kunstdiskusjoner enn hun kjente dem fra kunstutdanningen i Oslo og Paris.? Fordi de levde under et lokk der det var forbudt å snakke fritt, måtte de dømme på en annen måte. Dermed blir også dagens kunstneriske prosesser annerledes, kunstnerne er mer opptatt av hvorfor de gjør det de gjør, framholder hun.? Hvordan tenker postsovjetiske kunstnere om dagens produksjonsforhold?? Ingen er livredde for historien, slik mange norske og andre vestlige kunstnere er. Men situasjonen har endret seg veldig de fem, seks siste årene. Mange kunststudenter bodde i enorme Stalin-leiegårder, der de mer eller mindre illegalt også arrangerte utstillinger. Før var det svært vanskelig å komme inn på kunstskolene, det er det for så vidt fremdeles og mafiaen regulerer deler av inntaket, så da blir det en byttehandel: Du får din hjerteoperasjon dersom datteren min kommer inn på akademiet. Det er få visningssteder for kunst og mange kunstnere emigrerer, forteller Johannessen, som har samarbeidet med russiske kunstnere som har slått seg ned i Tyskland. ErindringskunstJohannessen selv er opptatt av det konserverende ved sovjetkommunismens vern av folkemusikken. Hun spiller selv i, og regisserer musikkfilmer der sangtekster motiverer historien. Gjennom videoene gjenoppdager hun historien i teksten, møter lokalbefolkningen og får dem til å spille med. Også folkelige fester og eldre, østeuropeisk populærmusikk tolkes i Johannessens kunst. ? Når du vokser opp under visse forhold, du lære deg å elske dem, selv om de er grusomme, sier Johannessen og viser til Ilya Kabakaovs erindringskunst og en rekke andre samtidskunstnere som behandler sovjetoppveksten sin i kunsten.? Når kunsten ikke er institusjonalisert, slik den postsovjetiske kunsten i liten grad er, blir kunsten på en måte mer ren, for den handler ikke om navn, men om innhold. I dag lages mye installasjonskunst der tradisjon og skikker spiller inn i verket. ? Nostalgisk kunst?? Kunst med kjærlighet. Det må ikke være konservativt å ville konservere, sier Johannessen.

Hun viser Klassekampen vei bortover en uendelig lang gang med massive kontordører. Byråkratiske klisjéfornemmelser av Kreml og Kafka forsvinner i korridoren. Vi er i Drammensveien, vis à vis den amerikanske ambassadefestningen, og lukkes inn i et trekkfullt atelier med stumtjenere fulle av kostymer. Askepottkjolene tilhører Astrid J. Johannessen, hun er bildekunstner og lager fotografier og videofilmer fra locations i Øst-Europa. Natt til intervjuet har hun redigert og gjort opptak til sitt videoepos
Arcadia, som snart skal stilles ut i Stavangergalleriet Molitrix. Kunsthistorien har hevd på å trekke fram Arcadia som et mytisk gjeterlandskap, men Astrid Johannessen peker på ferske bilder fra Romania.? Jeg forteller jo om nåtiden også. Folk lever jo sånn nå i dag, utbryter hun og forteller om skogvoktere i skinnfeller, om leiegårder uten vann og strøm. Om transylvanske landsbyer med flere hester enn biler. Dit reiser hun for å spille inn filmene sine, som handler om gamle sanger og folkemusikk, om jenter som får brev, som mister fedre i krig, om elven Donau og om Askepott som betaler for de rikes synder.Hun går ikke med på at arbeidene hennes skjønnmaler klisjeer. På 1980-tallet ble hun engasjert i polsk fagforeningsarbeid og smuglet inn historiebøker. Som kunstner fotograferer hun Russland og tråler Øst-Europa på jakt etter folkemusikk. Inspirert filmskaperen Andrej Tarkovskij og poeter som Czeslaw Milosz og Joseph Brodsky, vil hun rekonstruere det tapte.Som så mange eks-sovjetborgere er hun kritisk til sovjetkommunismen. Restene etter den preger fremdeles samtidskunstnerne. Men det gir ifølge Johannessen også positive utslag.
Tenker først? Systemet artet seg også som en tvang til refleksjon, sier hun. Som filmstudent i Moskva midt på 1990-tallet opplevde Johannessen annerledes reflekterte kunstdiskusjoner enn hun kjente dem fra kunstutdanningen i Oslo og Paris.? Fordi de levde under et lokk der det var forbudt å snakke fritt, måtte de dømme på en annen måte. Dermed blir også dagens kunstneriske prosesser annerledes, kunstnerne er mer opptatt av
hvorfor de gjør det de gjør, framholder hun.
? Hvordan tenker postsovjetiske kunstnere om dagens produksjonsforhold?? Ingen er livredde for historien, slik mange norske og andre vestlige kunstnere er. Men situasjonen har endret seg veldig de fem, seks siste årene. Mange kunststudenter bodde i enorme Stalin-leiegårder, der de mer eller mindre illegalt også arrangerte utstillinger. Før var det svært vanskelig å komme inn på kunstskolene, det er det for så vidt fremdeles og mafiaen regulerer deler av inntaket, så da blir det en byttehandel: Du får din hjerteoperasjon dersom datteren min kommer inn på akademiet. Det er få visningssteder for kunst og mange kunstnere emigrerer, forteller Johannessen, som har samarbeidet med russiske kunstnere som har slått seg ned i Tyskland.
ErindringskunstJohannessen selv er opptatt av det konserverende ved sovjetkommunismens vern av folkemusikken. Hun spiller selv i, og regisserer musikkfilmer der sangtekster motiverer historien. Gjennom videoene gjenoppdager hun historien i teksten, møter lokalbefolkningen og får dem til å spille med. Også folkelige fester og eldre, østeuropeisk populærmusikk tolkes i Johannessens kunst. ? Når du vokser opp under visse forhold,
du lære deg å elske dem, selv om de er grusomme, sier Johannessen og viser til Ilya Kabakaovs erindringskunst og en rekke andre samtidskunstnere som behandler sovjetoppveksten sin i kunsten.? Når kunsten ikke er institusjonalisert, slik den postsovjetiske kunsten i liten grad er, blir kunsten på en måte mer ren, for den handler ikke om navn, men om innhold. I dag lages mye installasjonskunst der tradisjon og skikker spiller inn i verket.
? Nostalgisk kunst?? Kunst med kjærlighet. Det må ikke være konservativt å ville konservere, sier Johannessen.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Lørdag 8. desember 2018
PRESSEFRIHET: Norge vil avgi en flere punkts stemmeforklaring til FNs migrasjonsavtale mandag. Ett av punktene skal tydeliggjøre pressens uavhengighet.
Fredag 7. desember 2018
VERPESJUKE: Regjeringen har satt ned en egen arbeids­gruppe for å få norske kvinner til å føde flere barn. MDG mener befolkningsvekst bør komme gjennom innvandring.
Torsdag 6. desember 2018
PROFIL: Unge Venstre-leiar ­Sondre Hansmark seier Abid Raja er blant dei einaste som profilerer Venstre sin eigen politikk.
Onsdag 5. desember 2018
UHOLDBART: Elin Ørjasæter slakter Trine Skei Grandes lederstil etter at partilederen anklaget partifelle for å være illojal.
Tirsdag 4. desember 2018
RAUDE BYAR: Norske storbyar ligg an til å halde på sine Ap-ordførarar etter kommunevalet i 2019. I Bergen og Tromsø slit høgresida med alternativet.
Mandag 3. desember 2018
SENTRUMSSTENGT: Ny måling viser rødgrønt flertall i Bergen. Nå ber SVs Oddny Miljeteig Ap om å «lese skriften på veggen» og velge SV foran sentrum.
Lørdag 1. desember 2018
UT: Dei er avhengige av selja mangan til stålprodusentar i heile EU, men slår likevel ikkje nokon stålring om EØS-avtalen. Eramet Norway er open for å greia ut eit alternativ til EØS.
Fredag 30. november 2018
POPULÆRT: Lofoten, Nordkapp, vestlandsfjordene og andre populære turistmål høster erfaring fra Svalbards miljøavgift og vurderer å innføre turistskatt.
Torsdag 29. november 2018
INNVANDRING: Torbjørn Røe Isaksen (H) tek opp konkurransen i asyl- og flyktningpolitikken mot Sylvi Listhaug (Frp) og Masud Gharahkhani (Ap).
Onsdag 28. november 2018
NESTLEIAR-KAMP: Sju av SV sine fylkeslag har spelt inn Torgeir Knag Fylkesnes som ny nestleiar i SV. Tre har spelt inn Kari Elisabeth Kaski.