Lørdag 15. februar 2003
Trangen til noe annet
? Vi gikk inn i vår tid. Det ga seg en del sære utslag, men det var det som var alternativet, sier Åsmund Egge om sin tid i ml-bevegelsen.

Det er sommeren 1967, og Sosialistisk Studentforbund arrangerer den første politiske Kina-reisen fra Norge. I en vogn på den transsibirske jernbanen, underveis til et Beijing der kulturrevolusjonen raser, sitter rundt 20 norske ungdommer. Blant dem er Harald og Anne Minken, Tor Mostue og Åsmund Egge. Ombord er også en fransk delegasjon, som allerede er ml-ere ? med full disiplin og justis.

? Vi syntes den franske gruppen var rar, rett og slett. Selve møtet med Kina på et tidspunkt da kulturrevolusjonen tok av ble et kultursjokk, forteller Åsmund Egge, som i dag er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Likevel ender omtrent halvparten av Kina-farerne i ml-bevegelsen og etter hvert i partiet AKP (m-l).

Egges vei inn i bevegelsen gikk via sosialdemokratiet. Moren, som han vokste opp hos, var medlem av Arbeiderpartiet, mens faren Ørnulf Egge var en av de sentrale i kretsen rundt NKP-formannen og motstandslederen Peder Furubotn under krigen. I gymnasdagene var Åsmund med i det AUF-tilsluttede Sosialistisk Gymnasiastlag i Oslo, deretter gikk han over til Sosialistisk studentlag før han meldte seg inn i Sosialistisk Folkeparti i stiftingsåret 1961.

Åsmund Egge satt i sentralstyret for SUF i 1967 og -68, året da den maoistiske retningen vant hegemoniet i organisasjonen. På landsmøtet i 1968 vedtok SUF at studier i marxismen-leninismen skulle bli en hovedoppgave, og året etter ble det brudd med moderpartiet. SUF (m-l) var et faktum, med marxistisk-leninistisk plattform og demokratisk sentralisme som organisasjonsprinsipp.

? Jeg ble sugd opp i det politiske kraftsentrumet, som veldig mange andre. Ml var noe man ikke kom utenom, men måtte forholde seg til. Jeg var vel litt utypisk, eldre og med mer politisk erfaring enn de fleste som ble med. For mange som begynte på skrætsj var det lettere å bli «frelst». Men jeg beholdt hele tiden et tvisyn, var utmeldt en periode (fra 1971 til -74) og lot meg aldri proletarisere, sier Åsmund Egge.

Anti-imperialisme

Egge mener det enorme engasjementet rundt Vietnam-krigen og kampen mot USA-imperialismen må sees som den utløsende faktoren for utbruddet av ungdomsopprøret.

? Samtidig var det jo andre imperialistiske kriger, som Korea og kanskje særlig Algerie, som kunne vakt tilsvarende reaksjoner. Det viser at det var underliggende, strukturelle samfunnsforhold som var en forutsetning for ungdomsopprøret. Man må skille mellom de allmenne årsakene til ungdomsopprøret og årsakene til at ml-bevegelsen ble så sterk i Norge, sier han.

Ml var i høy grad en del av sekstiåtterbølgen, etter Egges mening, selv om den etter hvert ga seg ekstremt annerledes utslag enn den pasifistiske og løsslupne, kanskje hedonistiske, første store bølgen i San Francisco i 1967. Det mer politiserte mai-opprøret i Paris året etter var viktigere for den norske utviklingen.

? I utgangspunktet ble maoismen oppfattet som en anti-autoritær tenkemåte. Vi merket oss kritikken av lederne som hadde forlatt folket til fordel for revisjonismen, og kulturrevolusjonens parole om å «bombe hovedkvarteret». Det var nettopp det anti-autoritære som appellerte i starten, forteller Åsmund Egge. Han trekker fram vignetten til SUF-Studs blad Opprør, der det står «Bort herfra, det er mitt mål».

? Vi mente at trangen til å komme «bort herfra» måtte få et organisert uttrykk, og det ble ml. En måtte forholde seg til dette fenomenet om en ikke ville havne på sidelinjen. Det var ikke alltid like enkelt, og mange slukte kameler ? Stalin for eksempel ? under gråt og tenners gnissel.

Egge mener at i og med at ml ble knyttet så nært opp til Komintern-tradisjonen var det ikke til å unngå at partiet fikk en autoritær utvikling.

? Det autoritære holdt bevegelsen sammen på mange måter. Samtidig bidro nok troen på at vi snart kunne bli okkupert i en krig til at disiplinen ble styrket. Det gjaldt å være forberedt, og i 1978 ga Oktober ut Maos militærskrifter i feltutgave, i kamuflasjefarget plast. For meg var dette litt fremmed, men det var linja.

Bryn/Hellerud

Det rørsle-legendariske SUF-laget på Bryn/Hellerud, med folk som Tron Øgrim, Arvid Johansen, Jorun Gulbrandsen, Astor Larsen og Pål Steigan, spilte en avgjørende rolle i oppbyggingen av ml fram mot stiftingen av partiet for 30 år siden i disse dager.

? Det var en planmessig fase rundt 1968 der Bryn/Hellerud spilte en viktig rolle, kanskje særlig Tron Øgrim, i å lede folk inn i den maoistiske tenkingen, sier Egge.

Han karakteriserer Øgrim som en karismatisk leder, som var flink til å trekke folk med. Og da ungdomsopprøret slo inn for fullt i 1968, sto ml med en fiks ferdig, landsomfattende organisasjon.

? At det fantes en tilnærmet monopolsituasjon betydde mye for framveksten. For eksempel var det praktisk talt ingen trotskister i Norge, sier Åsmund Egge.

Selv om politiske studier var vedtatt som hovedoppgave var ikke det teoretiske nivået allverden, mener han.

? Det ble lest veldig mye Mao, men det var en mindre tendens til å lese de vanskeligere tilgjengelige tingene, som Marx' Kapitalen. Det var mye overflatisk teori, når man ser det i ettertid.

Egge trekker fram Kjersti Ericssons feministiske teorier som et eksempel på at det faktisk ble utviklet original teori i den norske ml-bevegelsen.

? Det var slik at ledelsen gikk ut med sitt syn, som så skulle diskuteres i grunnorganisasjonen. Etter hvert fikk ledelsen en veldig autoritær stil, og det var lett å bli stemplet som avviker dersom man hadde andre meninger, for eksempel om Albania. Det er jo vanlig i partier og organisasjoner at ledelsen jobber for sitt syn, men i ml-bevegelsen hadde nok dette synet sterkere gjennomslagskraft enn andre steder, sier Egge.

Den autoritære stilen kunne gi seg komiske og bisarre utslag, forteller han.

? Jeg husker Sverre Knudsens utsagn til en motstander i Studentersamfunnet om at «har du ikke forstått dette nå, kan du gå hjem og vaske øra dine!».

Samfunnet

Han karakteriserer ikke ml som en anti-intellektuell bevegelse i den forstand at intellektuell ble utdefinert eller skjelt ut, eller at det var fiendtlige holdninger mot intellektuelle. Samtidig ble det ikke akseptert at akademikere skulle sitte i sitt elfenbenstårn, de skulle være allierte for arbeiderklassen.

? Vi må ikke glemme at for bevegelsen var og ble det anti-imperialismen som var det viktigste. Samhørigheten med proletariatet var der, men det var mer programmatisk.

Studentersamfunnet var en viktig arena for politiske debatter på seksti- og syttitallet. I mls glanstid gikk samfunnet fra å være et forum for upolitiske studentarrangementer og politiske debatter til en kamparena.

Interessen og oppslutningen om Samfunnet var enorm.

? Det var jo stas, gang på gang å mobilisere til å vinne ledelsen i Samfunnet, på møter der det ble avgitt opp mot 5000 stemmer, forteller Egge.

Spydspiss

Egge sier at den selvpålagte disiplinen, der man aksepterte at hadde man tvil måtte den legges til side, førte til at mange skygget unna vanskelige spørsmål heller enn å ta konflikt. Likevel forekom det linjeskifter.

? Det var alltid noen som var skeptiske til linjene, for eksempel til parolen om at SF/SV var den taktiske hovedfienden. I en fase ble dette regnet som avvik. Så kom det et oppgjør med partilinja, og det ble avvik å mene det som før var linja.

? I hvilken grad vil du karakterisere ml som en vekkelse?

? Det hadde helt klart mange vekkelsestrekk, men det var jo en politisk bevegelse som vektla behovet for handling i samfunnet. Det er et stort skille. Et annet likhetstrekk er jo at mange rett og slett framsto som nyfrelst, og at medlemskapet fikk en eksistensiell betydning for folk personlig.

Likevel mener Åsmund Egge at bevegelsen oppnådde en god del. Helt konkret er opprettelsen av avisa Klassekampen det viktigste.

? Det er grunn til å tro at ml forsterket tendenser som ville kommet uansett, som kvinnekampen og anti-imperialismen. Men bevegelsen ble spydspiss for standpunkter og aktiviteter som senere har fått større gjennomslagskraft. Å kritisere Israel, slik vi gjorde fra seksdagerskrigen i 1967, var verre enn å banne i kirken. Skrittet fra å kreve fred til aktivt å støtte frigjøringsbevegelser ble avgjørende. At Brigt Kristensen og jeg forsvarte SUFs Palestina-standpunkt i Orientering, det angrer jeg ikke en dag på.

Forstå, ikke moralisere

? Å være med i ml, var det hele livet?

? Langt på vei. Men det ble stilt krav til innsats det er vanskelig å se for seg folk følge i årevis uten å bli trøtte av det, som å stå utenfor fabrikken og selge Klassekampen klokken seks om morgenen, møteplikt på møter og demonstrasjoner. Man kan ikke kjøre folk så knallhardt år etter år uten at det merkes, sier Egge.

Så kom det tidlige åttitallet, sentrale folk som Helge Øgrim og Sverre Knudsen meldte seg ut i selskap med mange andre.

? De ble vel sett på nærmest som renegater, men må vel ha bidratt til å skape en oppløsningsstemning, en tvil. Også utviklingen i Kina bidro til at man mistet en del illusjoner, etter hvert gikk hele verdensbildet i oppløsning. Det førte folk inn i passivitet, det ble vanskelig å mobilisere til demonstrasjoner. Folk streiket med føttene, sier Åsmund Egge.

Selv forsvant han ut på det han antar er den vanligste måten, ved å gå i passivitet.

Egge har ingen sans for den tilbakevendende angre-debatten.

? Vi gjorde mye dumt, men det er fortid for meg. Jeg synes det er bedre å prøve å forstå ml-bevegelsen som et historisk, politisk fenomen enn å moralisere over det. Moraliseringen gir ingen mening, sier Åsmund Egge.

Se også side 18, 19, 26 og 27

Det er sommeren 1967, og Sosialistisk Studentforbund arrangerer den første politiske Kina-reisen fra Norge. I en vogn på den transsibirske jernbanen, underveis til et Beijing der kulturrevolusjonen raser, sitter rundt 20 norske ungdommer. Blant dem er Harald og Anne Minken, Tor Mostue og Åsmund Egge. Ombord er også en fransk delegasjon, som allerede er ml-ere ? med full disiplin og justis.

? Vi syntes den franske gruppen var rar, rett og slett. Selve møtet med Kina på et tidspunkt da kulturrevolusjonen tok av ble et kultursjokk, forteller Åsmund Egge, som i dag er professor i historie ved Universitetet i Oslo.

Likevel ender omtrent halvparten av Kina-farerne i ml-bevegelsen og etter hvert i partiet AKP (m-l).

Egges vei inn i bevegelsen gikk via sosialdemokratiet. Moren, som han vokste opp hos, var medlem av Arbeiderpartiet, mens faren Ørnulf Egge var en av de sentrale i kretsen rundt NKP-formannen og motstandslederen Peder Furubotn under krigen. I gymnasdagene var Åsmund med i det AUF-tilsluttede Sosialistisk Gymnasiastlag i Oslo, deretter gikk han over til Sosialistisk studentlag før han meldte seg inn i Sosialistisk Folkeparti i stiftingsåret 1961.

Åsmund Egge satt i sentralstyret for SUF i 1967 og -68, året da den maoistiske retningen vant hegemoniet i organisasjonen. På landsmøtet i 1968 vedtok SUF at studier i marxismen-leninismen skulle bli en hovedoppgave, og året etter ble det brudd med moderpartiet. SUF (m-l) var et faktum, med marxistisk-leninistisk plattform og demokratisk sentralisme som organisasjonsprinsipp.

? Jeg ble sugd opp i det politiske kraftsentrumet, som veldig mange andre. Ml var noe man ikke kom utenom, men måtte forholde seg til. Jeg var vel litt utypisk, eldre og med mer politisk erfaring enn de fleste som ble med. For mange som begynte på skrætsj var det lettere å bli «frelst». Men jeg beholdt hele tiden et tvisyn, var utmeldt en periode (fra 1971 til -74) og lot meg aldri proletarisere, sier Åsmund Egge.

Anti-imperialisme
Egge mener det enorme engasjementet rundt Vietnam-krigen og kampen mot USA-imperialismen må sees som den utløsende faktoren for utbruddet av ungdomsopprøret.

? Samtidig var det jo andre imperialistiske kriger, som Korea og kanskje særlig Algerie, som kunne vakt tilsvarende reaksjoner. Det viser at det var underliggende, strukturelle samfunnsforhold som var en forutsetning for ungdomsopprøret. Man må skille mellom de allmenne årsakene til ungdomsopprøret og årsakene til at ml-bevegelsen ble så sterk i Norge, sier han.

Ml var i høy grad en del av sekstiåtterbølgen, etter Egges mening, selv om den etter hvert ga seg ekstremt annerledes utslag enn den pasifistiske og løsslupne, kanskje hedonistiske, første store bølgen i San Francisco i 1967. Det mer politiserte mai-opprøret i Paris året etter var viktigere for den norske utviklingen.

? I utgangspunktet ble maoismen oppfattet som en anti-autoritær tenkemåte. Vi merket oss kritikken av lederne som hadde forlatt folket til fordel for revisjonismen, og kulturrevolusjonens parole om å «bombe hovedkvarteret». Det var nettopp det anti-autoritære som appellerte i starten, forteller Åsmund Egge. Han trekker fram vignetten til SUF-Studs blad Opprør, der det står «Bort herfra, det er mitt mål».

? Vi mente at trangen til å komme «bort herfra» måtte få et organisert uttrykk, og det ble ml. En måtte forholde seg til dette fenomenet om en ikke ville havne på sidelinjen. Det var ikke alltid like enkelt, og mange slukte kameler ? Stalin for eksempel ? under gråt og tenners gnissel.

Egge mener at i og med at ml ble knyttet så nært opp til Komintern-tradisjonen var det ikke til å unngå at partiet fikk en autoritær utvikling.

? Det autoritære holdt bevegelsen sammen på mange måter. Samtidig bidro nok troen på at vi snart kunne bli okkupert i en krig til at disiplinen ble styrket. Det gjaldt å være forberedt, og i 1978 ga Oktober ut Maos militærskrifter i feltutgave, i kamuflasjefarget plast. For meg var dette litt fremmed, men det var linja.

Bryn/Hellerud
Det rørsle-legendariske SUF-laget på Bryn/Hellerud, med folk som Tron Øgrim, Arvid Johansen, Jorun Gulbrandsen, Astor Larsen og Pål Steigan, spilte en avgjørende rolle i oppbyggingen av ml fram mot stiftingen av partiet for 30 år siden i disse dager.

? Det var en planmessig fase rundt 1968 der Bryn/Hellerud spilte en viktig rolle, kanskje særlig Tron Øgrim, i å lede folk inn i den maoistiske tenkingen, sier Egge.

Han karakteriserer Øgrim som en karismatisk leder, som var flink til å trekke folk med. Og da ungdomsopprøret slo inn for fullt i 1968, sto ml med en fiks ferdig, landsomfattende organisasjon.

? At det fantes en tilnærmet monopolsituasjon betydde mye for framveksten. For eksempel var det praktisk talt ingen trotskister i Norge, sier Åsmund Egge.

Selv om politiske studier var vedtatt som hovedoppgave var ikke det teoretiske nivået allverden, mener han.

? Det ble lest veldig mye Mao, men det var en mindre tendens til å lese de vanskeligere tilgjengelige tingene, som Marx' Kapitalen. Det var mye overflatisk teori, når man ser det i ettertid.

Egge trekker fram Kjersti Ericssons feministiske teorier som et eksempel på at det faktisk ble utviklet original teori i den norske ml-bevegelsen.

? Det var slik at ledelsen gikk ut med sitt syn, som så skulle diskuteres i grunnorganisasjonen. Etter hvert fikk ledelsen en veldig autoritær stil, og det var lett å bli stemplet som avviker dersom man hadde andre meninger, for eksempel om Albania. Det er jo vanlig i partier og organisasjoner at ledelsen jobber for sitt syn, men i ml-bevegelsen hadde nok dette synet sterkere gjennomslagskraft enn andre steder, sier Egge.

Den autoritære stilen kunne gi seg komiske og bisarre utslag, forteller han.

? Jeg husker Sverre Knudsens utsagn til en motstander i Studentersamfunnet om at «har du ikke forstått dette nå, kan du gå hjem og vaske øra dine!».

Samfunnet
Han karakteriserer ikke ml som en anti-intellektuell bevegelse i den forstand at intellektuell ble utdefinert eller skjelt ut, eller at det var fiendtlige holdninger mot intellektuelle. Samtidig ble det ikke akseptert at akademikere skulle sitte i sitt elfenbenstårn, de skulle være allierte for arbeiderklassen.

? Vi må ikke glemme at for bevegelsen var og ble det anti-imperialismen som var det viktigste. Samhørigheten med proletariatet var der, men det var mer programmatisk.

Studentersamfunnet var en viktig arena for politiske debatter på seksti- og syttitallet. I mls glanstid gikk samfunnet fra å være et forum for upolitiske studentarrangementer og politiske debatter til en kamparena.

Interessen og oppslutningen om Samfunnet var enorm.

? Det var jo stas, gang på gang å mobilisere til å vinne ledelsen i Samfunnet, på møter der det ble avgitt opp mot 5000 stemmer, forteller Egge.

Spydspiss
Egge sier at den selvpålagte disiplinen, der man aksepterte at hadde man tvil måtte den legges til side, førte til at mange skygget unna vanskelige spørsmål heller enn å ta konflikt. Likevel forekom det linjeskifter.

? Det var alltid noen som var skeptiske til linjene, for eksempel til parolen om at SF/SV var den taktiske hovedfienden. I en fase ble dette regnet som avvik. Så kom det et oppgjør med partilinja, og det ble avvik å mene det som før var linja.

? I hvilken grad vil du karakterisere ml som en vekkelse?

? Det hadde helt klart mange vekkelsestrekk, men det var jo en politisk bevegelse som vektla behovet for handling i samfunnet. Det er et stort skille. Et annet likhetstrekk er jo at mange rett og slett framsto som nyfrelst, og at medlemskapet fikk en eksistensiell betydning for folk personlig.

Likevel mener Åsmund Egge at bevegelsen oppnådde en god del. Helt konkret er opprettelsen av avisa Klassekampen det viktigste.

? Det er grunn til å tro at ml forsterket tendenser som ville kommet uansett, som kvinnekampen og anti-imperialismen. Men bevegelsen ble spydspiss for standpunkter og aktiviteter som senere har fått større gjennomslagskraft. Å kritisere Israel, slik vi gjorde fra seksdagerskrigen i 1967, var verre enn å banne i kirken. Skrittet fra å kreve fred til aktivt å støtte frigjøringsbevegelser ble avgjørende. At Brigt Kristensen og jeg forsvarte SUFs Palestina-standpunkt i Orientering, det angrer jeg ikke en dag på.

Forstå, ikke moralisere
? Å være med i ml, var det hele livet?

? Langt på vei. Men det ble stilt krav til innsats det er vanskelig å se for seg folk følge i årevis uten å bli trøtte av det, som å stå utenfor fabrikken og selge Klassekampen klokken seks om morgenen, møteplikt på møter og demonstrasjoner. Man kan ikke kjøre folk så knallhardt år etter år uten at det merkes, sier Egge.

Så kom det tidlige åttitallet, sentrale folk som Helge Øgrim og Sverre Knudsen meldte seg ut i selskap med mange andre.

? De ble vel sett på nærmest som renegater, men må vel ha bidratt til å skape en oppløsningsstemning, en tvil. Også utviklingen i Kina bidro til at man mistet en del illusjoner, etter hvert gikk hele verdensbildet i oppløsning. Det førte folk inn i passivitet, det ble vanskelig å mobilisere til demonstrasjoner. Folk streiket med føttene, sier Åsmund Egge.

Selv forsvant han ut på det han antar er den vanligste måten, ved å gå i passivitet.

Egge har ingen sans for den tilbakevendende angre-debatten.

? Vi gjorde mye dumt, men det er fortid for meg. Jeg synes det er bedre å prøve å forstå ml-bevegelsen som et historisk, politisk fenomen enn å moralisere over det. Moraliseringen gir ingen mening, sier Åsmund Egge.

Se også side 18, 19, 26 og 27

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.
Mandag 3. desember 2018
For to uker siden fikk de ansatte i Morgenbladet beskjed om at redaksjonssjefen slutter på dagen. I et brev til styret uttrykker klubben dyp bekymring for avisas framtid.
Lørdag 1. desember 2018
Demian Vitanzas bok om en fremmed­kriger skulle kanskje ikke vært gitt ut som en roman, mener Ane Farsethås.