Tirsdag 22. april 2003
Kua eller kuen?
Med Språkrådets nye vedtak blir det valgfritt å skrive «barnene» og «myren». Er det så lurt?

En av de store sakene på Norsk språkråds årsmøte 13.-14. februar i år var et forslag om revisjon av gjeldende bokmålsnorm. Forslagene som ble behandlet, er tilgjengelige på Norsk språkråds nettsider. De endelige vedtakene er ennå ikke offentliggjort, men skal ikke skille seg mye fra forslagene.

Årets forslag til endring av bokmålsnormen er en videreutvikling av vedtak gjort på Norsk språkråds årsmøte i 2000. Vedtakene den gang ble ikke godkjent av Kulturdepartementet, men heller ikke avvist: Selve hovedprinsippet om én norm, uten sideformer, ble møtt med velvilje. Men etter departementets oppfatning var vedtakene så omfattende at de langt på vei kunne karakteriseres som forslag til en rettskrivningsreform. En ny reform burde være så grundig forberedt at man kunne regne med at den ville bli stående som stabil norm i lang tid. Departementet ønsket derfor en grundigere behandling og ba om en undersøkelse av forholdet mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen.

Faktisk skriftpraksis

Det siste ønsket er blitt etterkommet i årets vedtak. Dersom årsmøtets vedtak godkjennes, blir resultatet, for å ta noen eksempler, at -d- og -t- blir likestilt i ord som adferd, adkomst, adsprede; -v- og -g- blir likestilt i ord som flyvesand, flyveblad. Tallordformene syv, tyve, tredve ble også godkjent som likestilte former, men uten at lovfestet tellemåte dermed blir endret.

Når det gjelder skrivemåter som til nå har vært sideformer, går forslagene i denne retning: Former som Språkrådet anser som mye brukt, omgjøres til likestilte former, slik at normen f.eks. får ba/bad, dro/drog, ga/gav, røke/røyke, antagelse/antakelse. Lite brukte sideformer tas ut av normen, f.eks. fann, fekk, gjekk, kvefs. Forslagene av denne typen er alt i alt prinsipielt sett viktige, da normen dermed blir brakt mer i samsvar med faktisk skriftpraksis.

Det forslåtte systemet med én normal uten sideformer får omfattende konsekvenser for de 640 hunkjønnsordene som etter rettskrivningsreformen i 1981 har hatt hovedformer med endelsen -a og -en som sideform, dvs. ord som ausa, heia, jenta, kråka, kua, løypa, myra, øya. Ifølge vedtaket får alle disse ordene nå valgfritt -a/-en. De få intetkjønnsordene som fra 1981 har hatt hovedform på -a og sideform på -ene i bestemt form flertall, får valgfritt -a eller -ene, f.eks. barna/barnene, beina/beinene, ja også kola/kolene, hola/holene, på linje med alle andre intetkjønnsord ifølge normalen.

Tvilsomme prinsipper

Mens hensynet til faktisk skriftpraksis er utgangspunkt for de vedtakene vi har sett på inntil nå, kan dette ikke fra noen synsvinkel betraktes som grunnlag for Språkrådets normering av de to siste ordgruppene. Jeg kan ikke se for meg at en språkbruker som av stilistiske eller språkpolitiske grunner velger å bruke skriftformer som ause eller kol, skulle ønske å skrive dem - eller se dem normert som - ausen og kolene i bøyde former. På den annen side kan jeg heller ikke se noen grunn til å beholde et system der langt mer enn et halvt tusen substantiver har valgfritt -a i bestemt form entall, og alle intetkjønnsord har valgfritt -a i bestemt form flertall. Ser man på hvordan moderne norsk faktisk skrives, er disse valgmulighetene bare tatt i bruk ved et fåtall ord (om enn flere enn de som er med i den uoffisielle riksmålsnormen).

Når det gjelder verb, har Språkrådet vedtatt at vel hundre svake verb som tidligere ikke har vært tillatt bøyd med -et, nå kan ha denne bøyningen - eksempler: bygget/bygd, beveget/bevegde, eiet/eide. I visse tilfeller vil Språkrådet fravike prinsippet om at alle svake verb som har endelsen -et, skal normeres med valgfri endelse -a. Men i det store og hele skal prinsippet om valgfritt -et/-a stå ved lag. Dette er heller ikke i samsvar med faktisk skriftpraksis, hvor -a bare forekommer helt marginalt og sporadisk i slike verb.

Språkrådets normering må på disse punktene åpenbart bygge på andre prinsipper, dels hensynet til talemålet, hvor slike former er vanlige i store grupper av befolkningen, dels ønsket om tilnærming til nynorsknormalen, hvor formene med -a er en del av systemet.

Slike hensyn var så avgjort retningsgivende for bokmålsnormeringen fra 1938 og betydde nok også en god del for normeringen fra 1981, som årets vedtak er en videreføring av. Men da Norsk språkråd ble opprettet i 1972, ble det gjort uttrykkelig klart at den språkpolitiske formuleringen «på norsk folkemåls grunn» ikke skulle inn i formålsparagrafen. Tilnærmingsparagrafen i loven om Norsk språkråd har vært sovende i en årrekke, og ble opphevet ved stortingsvedtak i desember i fjor.

Noen vil kanskje forsvare å beholde de nevnte talemålsformene i bokmålsnormen av pedagogiske grunner: Når elever bruker dem i sine skriftlige arbeider, bør de ikke bli rettet. Men dette må gjelde alle talemålsformer, ikke bare en liten, vilkårlig fastsatt gruppe, og det burde være selvinnlysende at det hverken er mulig eller ønskelig å regulere dette ved hjelp av en skriftnormal.

Hvis begrunnelsen er hensynet til det fåtallet språkbrukere som foretrekker såkalt "radikalt bokmål", er dette også forfeilet. Denne typen språkbrukere vil naturlig nok arbeide etter sine egen normer, som på punkt etter punkt ligger utenfor gjeldende standard. En eventuell normering av denne språkformen bør overlates til dem som praktiserer den.

Dersom vi skal få en rettskrivningsreform som bringer skriftnormalen i samsvar både med faktisk skriftlig språkbruk og gjeldende språkpolitiske retningslinjer, er den revisjonen Norsk språkråd nå foreslår, utilstrekkelig. Departementet bør derfor ikke godkjenne vedtakene. Forslaget kan heller ikke sendes tilbake til Norsk språkråd for videre behandling der, siden rådet om ikke lang tid vil bli erstattet av et nytt organ.

Det naturlige ville være å nedsette en egen rettskrivningskommisjon og la den ta seg av saken. Språkrådets vedtak fra februar i år kan gjerne inngå som en del av det materialet en slik kommisjon bør vurdere, men må suppleres med langt mer omfattende undersøkelser av forholdet mellom en ønsket norm og måten moderne norsk skrives på.

En av de store sakene på Norsk språkråds årsmøte 13.-14. februar i år var et forslag om revisjon av gjeldende bokmålsnorm. Forslagene som ble behandlet, er tilgjengelige på Norsk språkråds nettsider. De endelige vedtakene er ennå ikke offentliggjort, men skal ikke skille seg mye fra forslagene.

Årets forslag til endring av bokmålsnormen er en videreutvikling av vedtak gjort på Norsk språkråds årsmøte i 2000. Vedtakene den gang ble ikke godkjent av Kulturdepartementet, men heller ikke avvist: Selve hovedprinsippet om én norm, uten sideformer, ble møtt med velvilje. Men etter departementets oppfatning var vedtakene så omfattende at de langt på vei kunne karakteriseres som forslag til en rettskrivningsreform. En ny reform burde være så grundig forberedt at man kunne regne med at den ville bli stående som stabil norm i lang tid. Departementet ønsket derfor en grundigere behandling og ba om en undersøkelse av forholdet mellom bokmålsnormen og den uoffisielle riksmålsnormen.

Faktisk skriftpraksis
Det siste ønsket er blitt etterkommet i årets vedtak. Dersom årsmøtets vedtak godkjennes, blir resultatet, for å ta noen eksempler, at -d- og -t- blir likestilt i ord som adferd, adkomst, adsprede; -v- og -g- blir likestilt i ord som flyvesand, flyveblad. Tallordformene syv, tyve, tredve ble også godkjent som likestilte former, men uten at lovfestet tellemåte dermed blir endret.

Når det gjelder skrivemåter som til nå har vært sideformer, går forslagene i denne retning: Former som Språkrådet anser som mye brukt, omgjøres til likestilte former, slik at normen f.eks. får ba/bad, dro/drog, ga/gav, røke/røyke, antagelse/antakelse. Lite brukte sideformer tas ut av normen, f.eks. fann, fekk, gjekk, kvefs. Forslagene av denne typen er alt i alt prinsipielt sett viktige, da normen dermed blir brakt mer i samsvar med faktisk skriftpraksis.

Det forslåtte systemet med én normal uten sideformer får omfattende konsekvenser for de 640 hunkjønnsordene som etter rettskrivningsreformen i 1981 har hatt hovedformer med endelsen -a og -en som sideform, dvs. ord som ausa, heia, jenta, kråka, kua, løypa, myra, øya. Ifølge vedtaket får alle disse ordene nå valgfritt -a/-en. De få intetkjønnsordene som fra 1981 har hatt hovedform på -a og sideform på -ene i bestemt form flertall, får valgfritt -a eller -ene, f.eks. barna/barnene, beina/beinene, ja også kola/kolene, hola/holene, på linje med alle andre intetkjønnsord ifølge normalen.

Tvilsomme prinsipper
Mens hensynet til faktisk skriftpraksis er utgangspunkt for de vedtakene vi har sett på inntil nå, kan dette ikke fra noen synsvinkel betraktes som grunnlag for Språkrådets normering av de to siste ordgruppene. Jeg kan ikke se for meg at en språkbruker som av stilistiske eller språkpolitiske grunner velger å bruke skriftformer som ause eller kol, skulle ønske å skrive dem - eller se dem normert som - ausen og kolene i bøyde former. På den annen side kan jeg heller ikke se noen grunn til å beholde et system der langt mer enn et halvt tusen substantiver har valgfritt -a i bestemt form entall, og alle intetkjønnsord har valgfritt -a i bestemt form flertall. Ser man på hvordan moderne norsk faktisk skrives, er disse valgmulighetene bare tatt i bruk ved et fåtall ord (om enn flere enn de som er med i den uoffisielle riksmålsnormen).

Når det gjelder verb, har Språkrådet vedtatt at vel hundre svake verb som tidligere ikke har vært tillatt bøyd med -et, nå kan ha denne bøyningen - eksempler: bygget/bygd, beveget/bevegde, eiet/eide. I visse tilfeller vil Språkrådet fravike prinsippet om at alle svake verb som har endelsen -et, skal normeres med valgfri endelse -a. Men i det store og hele skal prinsippet om valgfritt -et/-a stå ved lag. Dette er heller ikke i samsvar med faktisk skriftpraksis, hvor -a bare forekommer helt marginalt og sporadisk i slike verb.

Språkrådets normering må på disse punktene åpenbart bygge på andre prinsipper, dels hensynet til talemålet, hvor slike former er vanlige i store grupper av befolkningen, dels ønsket om tilnærming til nynorsknormalen, hvor formene med -a er en del av systemet.

Slike hensyn var så avgjort retningsgivende for bokmålsnormeringen fra 1938 og betydde nok også en god del for normeringen fra 1981, som årets vedtak er en videreføring av. Men da Norsk språkråd ble opprettet i 1972, ble det gjort uttrykkelig klart at den språkpolitiske formuleringen «på norsk folkemåls grunn» ikke skulle inn i formålsparagrafen. Tilnærmingsparagrafen i loven om Norsk språkråd har vært sovende i en årrekke, og ble opphevet ved stortingsvedtak i desember i fjor.

Noen vil kanskje forsvare å beholde de nevnte talemålsformene i bokmålsnormen av pedagogiske grunner: Når elever bruker dem i sine skriftlige arbeider, bør de ikke bli rettet. Men dette må gjelde alle talemålsformer, ikke bare en liten, vilkårlig fastsatt gruppe, og det burde være selvinnlysende at det hverken er mulig eller ønskelig å regulere dette ved hjelp av en skriftnormal.

Hvis begrunnelsen er hensynet til det fåtallet språkbrukere som foretrekker såkalt "radikalt bokmål", er dette også forfeilet. Denne typen språkbrukere vil naturlig nok arbeide etter sine egen normer, som på punkt etter punkt ligger utenfor gjeldende standard. En eventuell normering av denne språkformen bør overlates til dem som praktiserer den.

Dersom vi skal få en rettskrivningsreform som bringer skriftnormalen i samsvar både med faktisk skriftlig språkbruk og gjeldende språkpolitiske retningslinjer, er den revisjonen Norsk språkråd nå foreslår, utilstrekkelig. Departementet bør derfor ikke godkjenne vedtakene. Forslaget kan heller ikke sendes tilbake til Norsk språkråd for videre behandling der, siden rådet om ikke lang tid vil bli erstattet av et nytt organ.

Det naturlige ville være å nedsette en egen rettskrivningskommisjon og la den ta seg av saken. Språkrådets vedtak fra februar i år kan gjerne inngå som en del av det materialet en slik kommisjon bør vurdere, men må suppleres med langt mer omfattende undersøkelser av forholdet mellom en ønsket norm og måten moderne norsk skrives på.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Tirsdag 28. januar 2020
• «Regjeringen vil legge ned distriktene», sier folk på den lokale kafeen i Midsund på Otrøya i Møre og Romsdal til VG. Avisa har reist rundt og snakket med folk som har fått dyrere fergebilletter de siste årene. VGs gjennomgang viser til...
Mandag 27. januar 2020
• I «Hvis dette er et menneske» (1947) beskriver jødisk-italienske Primo Levi et mareritt som hjemsøkte mange av fangene i Auschwitz. Den tilbakevendende drømmen handlet ikke, som man kanskje skulle tro, om sulten, slagene, kulda, slitet...
Lørdag 25. januar 2020
• Denne uka har en engere krets av rikfolk, toppsjefer og nasjonale ledere blitt fløyet inn til den sveitsiske alpelandsbyen Davos, slik tradisjonen har vært i nesten 50 år. Den britiske finansavisa Financial Times var som vanlig på plass,...
Fredag 24. januar 2020
• «Vi tåler ikke nå å tro at vi skal gå tilbake igjen til en særnorsk lønnsutvikling», sa leder i Norsk Industri Stein Lier-Hansen til NTB da organisasjonen la fram sin konjunkturrapport onsdag denne uka. Tradisjonen tro maner...
Torsdag 23. januar 2020
• I juni i fjor avslørte journalist Glenn Greenwald at rettsprosessen mot Brasils tidligere president Lula da Silva var korrupt og politisk motivert. Greenwald ble verdenskjent for avsløringen av amerikanske myndigheters omfattende og...
Onsdag 22. januar 2020
• Erna Solberg er Høyre-lederen som fikk til det partiideologier har drømt om i godt over hundre år: borgerlig samling. Neste uke skulle hennes borgerlige firepartiregjering feiret ett år som flertallsregjering, men i stedet må Erna Solberg...
Tirsdag 21. januar 2020
• Wikileaks-grunnleger Julian Assange sitter i dag isolert i Belmarsh høysikkerhetsfengsel i Storbritannia. Han risikerer å bli utlevert til USA, hvor han er tiltalt for 17 brudd på spionasjeloven for Wikileaks’ publisering av...
Mandag 20. januar 2020
• 31. januar vil Storbritannia som første land gå ut av EU. Likevel er dramaet på langt nær over. I løpet av det kommende året skal Storbritannia og EU forhandle fram nye handels- og samarbeidsvilkår som skal gjelde når skilsmissen er et...
Lørdag 18. januar 2020
• Da Facebook åpnet sitt første norske kontor i 2016, holdt statsminister Erna Solberg åpningstalen. Hun sammenliknet Facebooks formidable vekst med fargefjernsyn og sa at vi i dag «har innsett at farge-tv er en god ting». Nettstedet...
Fredag 17. januar 2020
• Siv Jensen truer med å gå ut av regjeringen hvis ikke Frp får større gjennomslag etter at partiet tapte dragkampen om å hente hjem IS-kvinnen fra Syria. For Frp har de siste årenes regjeringsdeltakelse vært en stor nedtur. Da...