Tirsdag 22. april 2003
Obskur femårig kylling
Tidsskriftet Grønn Kylling (arb.tittel) fyller fem år; en obskur blekke med et imponerende trøkk og overskudd. Etter fem år blir status gjort opp slik: GK «fyller fem år, og markerer dette med et linjeskift (-e)». Av sånt oppstår beundrende blikk

Tenk deg et helt annet litterært tidsskrift. Et tidsskrift hvor den enkelte bidragsyter ikke er underlagt «en sentral, redigerende instans, men likestilt aktiv». Sammenliknet med eksisterende tidsskrifter, er dette radikalt. Det betinger et annet opplegg enn det man vanligvis finner i de for øvrig ypperlige litterære tidsskriftene i Norge og Skandinavia.

Tenk deg et tidsskrift hvor «alle ble redaktører for sine egne delfanziner, mens koordinatorens rolle var å sette deadline, informere, samle, sette sammen, kopiere, stifte og distribuere bunken med selvstendig redigerte fanziner». Det lyder ydmykt, men er samtidig litt vanskelig å se for seg, siden noe slikt knapt foreligger fra før. Et demokratisk prinsipp som en nok skal slite litt med å realisere. Tenk deg et tidsskrift hvor «størrelse og utbredelse har vært mindre viktig enn de enkelte aktives hengivenhet og intensiteten i utvekslingen». Et tidsskrift som hevder å ikke ha noen «poetologisk utgrensende ønsker eller føringer». Jeg ble uhyre nysgjerrig da jeg leste denne lederen.

Klar og åpen profil

Den inngir tillit og man blir slått av hvor klar profil dette er, samtidig som den er åpen. Det er her GK skiller seg fra andre undergroundfanziner. Redaktøren bak en slik sindig leder befinner seg også på et annet nivå enn den typen tidsskrifredaktører som kappes om å komme med de krasseste angrepene på navngitte kultur- eller nyhetsjournalister for å få mest mulig blest i resten av media (hah, så forutsigbart tricks). Samtidig viser sitatene en formidabel tillit til leserene som bidragsytere. For etablerte tidsskrifter ellers - innen kultur og litteratur - er det et problem å få leserne i tale, i det minste om det skal kunne kalles en reell samtale. GKs koordinator Audun Lindholm er født i 1980, anmelder i Morgenbladet og har hatt ting på trykk i Vinduet og Vagant. Fanzinen Grønn Kylling (arb.tittel) er hva man kan kalle et overflødighetshorn. I GK har de «institusjonelle skillene mellom forfattere og lesere er blitt ignorert. Prosess og metode og lesemåter har vært mer interessant enn vurdering og verk. Fanzinen som publikasjonsform er blitt dyrket, uten å redusere den til subkulturmarkør eller naivistisk prosjekt».

Dette siste er et sentralt og viktig poeng: At fanzinen GK ikke reduseres til subkulturmarkør eller naivistisk prosjekt. GK er underground, ingen tvil om det, men ambivalensen til hva det innebærer har medført en gjennomtenkt profil. Kvaliteten på bidragene er høy; stort sett på nivå med de litterære bidragene i Vinduet og Vagant. Men det er altså noe med hvordan disse tekstene virker i forhold til hverandre, interaktivt i ordets beste betydning, som er annerledes, friskt og nytt. Vanligvis redigeres tidsskrift etter prinsippet at de enkelte bidrag ikke er skrevet aktivt i forhold til hverandre, men samlet. I den grad de enkelte bidragene korresponderer, skjer det f.eks. av overordnet tematikk (temanummer om umoral, om vietnamesisk poesi e.l.), eller av generasjonsmessig tilhørighet, eller kanskje ved at bidragene viser en tendens hva politisk grunnholdning, kjønn, alder og geografisk tilknytning angår; eller ved at visse estetiske eller poetologiske mønstre går igjen. Dette finnes for så vidt også i GKs jubileumsnummer. De fleste av de 15 kvinnene og 22 mennene er født i andre halvdel av 70-tallet.

Aktive deltakere

GK minner mer om aktiviteten på enkelte diskusjonsforum på internett, der innsendere kommenterer hverandre, tråder overlapper, og hvor det sannsynligvis finnes en samstemt forestilling om at man driver fram et felles prosjekt, hvor udefinert det enn kan være. Nå er imidlertid ikke alle bidragene i akkurat dette GK-nummer skrevet etter en slik mal. Mange av tekstene er rett og slett dikt og/eller prosa. Men poenget understrekes for eksempel ved at redaktør Audun Lindholms 6 sider lange leder bare opptar én av sidens to spalter. I den andre spalten løper en tekst av den nylig debuterende forfatteren Øystein Vidnes. De blir sidestilte. Noe annet som understreker det samme: Det er ikke én gjennomløpende paginering av fanzinen. Pagineringen begynner på ny for hvert bidrag (til sammen ca. 47 sider)! Fanzinen består av stensilerte a4-ark og to stifter for å holde det hele (midlertidig) sammen. Grafisk oppsett og fonter varierer. Forfatterpresentasjonene er morsommere og løsere i snippen enn man er vant til fra tidsskrifter.

Før jeg kommenterer innholdet i GK nummer 21 (så mange!), skal jeg bare kort nevne at Lindholms resonnement om den litterære institusjon bretter ut en svært lesverdig analyse som går fra Bendik Wolds «Tilbaketrekning eller intervensjon» (Vagant 3/4-02), via André Schiffrin, Bourdieu og til en litterær retning som står Lindholms hjerte nær - den amerikanske languagelitteraturen. Lindholm siterer bevegelsens frontfigur Charles Bernstein. I en samtale som gjengis i nummeret, fra et arrangement på poesifestivalen i Bergen sist høst, diskuterer Jonas (J) Magnusson, Jena Osman og Cole Swensen hvordan poesien har utviklet seg i perioden etter languagediktene. Det er enormt gledelig å se en slik samtale på trykk. Det har vært stille om denne retningen etter at Vagant i sin tid presenterte den, i 1998. Jena Osman kommenterer her hvordan hun redigerte det uhyre viktige litterære tidsskriftet Chain; prinsipper som korresponderer med GKs struktur.

Ulike typer tekster

Et tidsskrift kan ha så begavede og nyskapende redigeringsprinsipper det vil, men uten genuint gode bidrag blir det ikke lesverdig. GK # 21 har mange gode tekster. Det er en blanding av etablerte og uetablerte: Thomas Espedal, Johan Harstad, Cornélius Jakhelln (med dikt på fransk!), Eldrid Lunden, Monica Aasprong med flere. Av de uetablerte markerer blant andre danskene Martin Jóhannes Møller og Susanne Christensen seg sterkt. Sistnevnte med konsekvent feministiske perspektiver. Her gjengis partiturer, amatørmessige fotokopier og tegninger, korrespondanse fra Siviltjenesteadministrasjonen i Hustad. Med ujevne mellomrom dukker det opp anonyme tekster som foregir å være utskrift av diktafonopptak (Arne S. Olsen?). En mellomting mellom leserbrev, essayistiske refleksjoner, polemiske utspill, fanpost. Det er gjennomgående svært spennende. For alt jeg vet er det opplagt for alle som har lest GK over lengre tid hvem som har skrevet dette.

To bidrag har jeg lyst til å trekke fram, av kvalitetsgrunner og fordi de er tett på å skrive opp mot det jeg forestiller meg er et utprøvende ideal i tidsskriftet. Det vil si undersøkelsen av hva litteratur er og hvordan litteraritet oppstår i språkutgytelser av diverse slag, i et tenkt slektskap med den fransk-amerikanske retningen OULIPO (retning for utprøving av potensiell litteratur). Det er tekstene til Pål Nordheim (f. 1962, sist utgitt diktsamlingen Stemmegaffel) og danske Maja Elverkilde (f. 1975, utgiver av fanzinen Trompet Poet), henholdsvis «Tingenes ansamling» og «Jeg har set græshopper dø».

Det er to vidt forskjellige tekster, men som likevel snakker med hverandre. Nordheims bidrag består av 29 tekster (en serie fra A til Å), og starter med en hypotetisk carpe diem-variant: «Grip et gitt øyeblikk på et gitt sted og hold det opp mot lyset». Den neste teksten begynner slik: «Vel og merke ikke et hvilket som helst øyeblikk og et hvilket som helst sted, men en tid og et sted som er [...] definert som åsted for en fryktelig tildragelse, og utelukkende som det [...]». Deretter prøver teksten ut forskjellige strategier for å brette ut et øyeblikk. Det er en spennede tekst. Den kunne blitt teoretisk, utprøvende på en klisjéfylt måte, men er langt ifra det. For å gjøre et sprang; ved bokstaven Æ har teksten utviklet seg til dette:

For selv om det finnes restauranter i Rwanda, og man for den del gjerne må anbefale dem i landets lokale presse, så ville det være direkte uhørt å nevne dem i utenlandske medier, med mindre de direkte kunne settes i sammenheng med folkemordet som fant sted i dette landet våren 1994, for har det skjedd et folkemord i et land, er det moralsk utilbørlig å rapportere om noe som helst fra dette landet med mindre det direkte kan knyttes til denne hendelsen og dens ettervirkninger; følgelig kan man berette om flyktningeleirer, foreldreløse og bortadopterte barn, den rwandesiske hærens støtte til opprørsstyrkene i Kongo, de utenlandske hjelpearbeidernes engasjement [...]

Sanne refleksjoner

Meget bra comeback fra Nordheim. Maja Elverkildes tekst er et «eksperiment med bekendelseslitteratur», skrevet på det hun selv kaller en armlengdes avstand fra Suzanne Brøgger og Bente Clods bekjennelser, som «var med til at nedbryde tabuer, fordomme og fastlåste kønsrolle-stereotyper». Det er en personlig og svært god tekst, uten å ha et snev av noe beklemmende internt eller selvopptatt ved seg; hvilket utmerket godt kunne blitt resultatet av et så selvbevisst forsøk, som hun «vælger [...] at publicere i et obskurt, norsk fanzine, der med garanti ikke kommer til at blive læst av særlig mange mennesker der har den mindste anelse om - eller endda interesse i - min privatperson». Det er da heller ikke poenget. Hun kommer fram til fine og sanne refleksjoner:

«Inde i alle de tekster jeg skriver, ligger der en hemmelighed, som jeg ikke vil fortælle, men alligevel heller ikke kan holde helt for mig selv. Som hovedregel opstår ideerne til teksterne, udfra noget som er meget vigtigt for mig, som jeg ikke kan fortælle. Derefter pakker jeg det ind i lag efter lag af indviklede intriger og plot, fiktive personer, og et væld af detaljer.»

Elverkilde bruker diagrammer i sin tekst. Et diagram, en collage av et ikke helt forståelig diagram fra Pierre Bourdieus Den maskuline dominans pynter også omslaget. Da jeg så det, mintes jeg den ublide skjebnen til en viss David W. Galenson, en økonomiprofessor som for noen år siden utga en bok om avantgardistisk malerier (Painting Outside the Lines: Patterns of Creativity in Modern Art) hvor han brukte statistikker for å belegge sine hypoteser. Dette slo ikke an. Boken ble faktisk tiet ihjel. Ifølge ham selv skyldtes det at fagfolk innen kunstverdenen har en så innarbeidet motvilje mot diagrammer. Tenkning som presenteres i diagrammer blir uglesett. Fagre ord om transkulturelle studier har altså en høyst begrenset sannhetsverdi. Galenson ble derimot anmeldt i tidsskrifter som ellers ikke akkurat er kjent for å vie seg til refleksjoner omkring Jackson Pollock: The American Economic Review og Journal of Political Economy.

Grønn Kylling, derimot, tar utfordringene på strak arm. GK er et voksent magasin for flere lesere! Blekka distribueres foreløpig ikke via mellomledd, så forsøk en mail til Audun Lindholm: audun.lindholm@superheros.as.

Tenk deg et helt annet litterært tidsskrift. Et tidsskrift hvor den enkelte bidragsyter ikke er underlagt «en sentral, redigerende instans, men likestilt aktiv». Sammenliknet med eksisterende tidsskrifter, er dette radikalt. Det betinger et annet opplegg enn det man vanligvis finner i de for øvrig ypperlige litterære tidsskriftene i Norge og Skandinavia.

Tenk deg et tidsskrift hvor «alle ble redaktører for sine egne delfanziner, mens koordinatorens rolle var å sette deadline, informere, samle, sette sammen, kopiere, stifte og distribuere bunken med selvstendig redigerte fanziner». Det lyder ydmykt, men er samtidig litt vanskelig å se for seg, siden noe slikt knapt foreligger fra før. Et demokratisk prinsipp som en nok skal slite litt med å realisere. Tenk deg et tidsskrift hvor «størrelse og utbredelse har vært mindre viktig enn de enkelte aktives hengivenhet og intensiteten i utvekslingen». Et tidsskrift som hevder å ikke ha noen «poetologisk utgrensende ønsker eller føringer». Jeg ble uhyre nysgjerrig da jeg leste denne lederen.

Klar og åpen profil
Den inngir tillit og man blir slått av hvor klar profil dette er, samtidig som den er åpen. Det er her GK skiller seg fra andre undergroundfanziner. Redaktøren bak en slik sindig leder befinner seg også på et annet nivå enn den typen tidsskrifredaktører som kappes om å komme med de krasseste angrepene på navngitte kultur- eller nyhetsjournalister for å få mest mulig blest i resten av media (hah, så forutsigbart tricks). Samtidig viser sitatene en formidabel tillit til leserene som bidragsytere. For etablerte tidsskrifter ellers - innen kultur og litteratur - er det et problem å få leserne i tale, i det minste om det skal kunne kalles en reell samtale. GKs koordinator Audun Lindholm er født i 1980, anmelder i Morgenbladet og har hatt ting på trykk i Vinduet og Vagant. Fanzinen Grønn Kylling (arb.tittel) er hva man kan kalle et overflødighetshorn. I GK har de «institusjonelle skillene mellom forfattere og lesere er blitt ignorert. Prosess og metode og lesemåter har vært mer interessant enn vurdering og verk. Fanzinen som publikasjonsform er blitt dyrket, uten å redusere den til subkulturmarkør eller naivistisk prosjekt».

Dette siste er et sentralt og viktig poeng: At fanzinen GK ikke reduseres til subkulturmarkør eller naivistisk prosjekt. GK er underground, ingen tvil om det, men ambivalensen til hva det innebærer har medført en gjennomtenkt profil. Kvaliteten på bidragene er høy; stort sett på nivå med de litterære bidragene i Vinduet og Vagant. Men det er altså noe med hvordan disse tekstene virker i forhold til hverandre, interaktivt i ordets beste betydning, som er annerledes, friskt og nytt. Vanligvis redigeres tidsskrift etter prinsippet at de enkelte bidrag ikke er skrevet aktivt i forhold til hverandre, men samlet. I den grad de enkelte bidragene korresponderer, skjer det f.eks. av overordnet tematikk (temanummer om umoral, om vietnamesisk poesi e.l.), eller av generasjonsmessig tilhørighet, eller kanskje ved at bidragene viser en tendens hva politisk grunnholdning, kjønn, alder og geografisk tilknytning angår; eller ved at visse estetiske eller poetologiske mønstre går igjen. Dette finnes for så vidt også i GKs jubileumsnummer. De fleste av de 15 kvinnene og 22 mennene er født i andre halvdel av 70-tallet.

Aktive deltakere
GK minner mer om aktiviteten på enkelte diskusjonsforum på internett, der innsendere kommenterer hverandre, tråder overlapper, og hvor det sannsynligvis finnes en samstemt forestilling om at man driver fram et felles prosjekt, hvor udefinert det enn kan være. Nå er imidlertid ikke alle bidragene i akkurat dette GK-nummer skrevet etter en slik mal. Mange av tekstene er rett og slett dikt og/eller prosa. Men poenget understrekes for eksempel ved at redaktør Audun Lindholms 6 sider lange leder bare opptar én av sidens to spalter. I den andre spalten løper en tekst av den nylig debuterende forfatteren Øystein Vidnes. De blir sidestilte. Noe annet som understreker det samme: Det er ikke én gjennomløpende paginering av fanzinen. Pagineringen begynner på ny for hvert bidrag (til sammen ca. 47 sider)! Fanzinen består av stensilerte a4-ark og to stifter for å holde det hele (midlertidig) sammen. Grafisk oppsett og fonter varierer. Forfatterpresentasjonene er morsommere og løsere i snippen enn man er vant til fra tidsskrifter.

Før jeg kommenterer innholdet i GK nummer 21 (så mange!), skal jeg bare kort nevne at Lindholms resonnement om den litterære institusjon bretter ut en svært lesverdig analyse som går fra Bendik Wolds «Tilbaketrekning eller intervensjon» (Vagant 3/4-02), via André Schiffrin, Bourdieu og til en litterær retning som står Lindholms hjerte nær - den amerikanske languagelitteraturen. Lindholm siterer bevegelsens frontfigur Charles Bernstein. I en samtale som gjengis i nummeret, fra et arrangement på poesifestivalen i Bergen sist høst, diskuterer Jonas (J) Magnusson, Jena Osman og Cole Swensen hvordan poesien har utviklet seg i perioden etter languagediktene. Det er enormt gledelig å se en slik samtale på trykk. Det har vært stille om denne retningen etter at Vagant i sin tid presenterte den, i 1998. Jena Osman kommenterer her hvordan hun redigerte det uhyre viktige litterære tidsskriftet Chain; prinsipper som korresponderer med GKs struktur.

Ulike typer tekster
Et tidsskrift kan ha så begavede og nyskapende redigeringsprinsipper det vil, men uten genuint gode bidrag blir det ikke lesverdig. GK # 21 har mange gode tekster. Det er en blanding av etablerte og uetablerte: Thomas Espedal, Johan Harstad, Cornélius Jakhelln (med dikt på fransk!), Eldrid Lunden, Monica Aasprong med flere. Av de uetablerte markerer blant andre danskene Martin Jóhannes Møller og Susanne Christensen seg sterkt. Sistnevnte med konsekvent feministiske perspektiver. Her gjengis partiturer, amatørmessige fotokopier og tegninger, korrespondanse fra Siviltjenesteadministrasjonen i Hustad. Med ujevne mellomrom dukker det opp anonyme tekster som foregir å være utskrift av diktafonopptak (Arne S. Olsen?). En mellomting mellom leserbrev, essayistiske refleksjoner, polemiske utspill, fanpost. Det er gjennomgående svært spennende. For alt jeg vet er det opplagt for alle som har lest GK over lengre tid hvem som har skrevet dette.

To bidrag har jeg lyst til å trekke fram, av kvalitetsgrunner og fordi de er tett på å skrive opp mot det jeg forestiller meg er et utprøvende ideal i tidsskriftet. Det vil si undersøkelsen av hva litteratur er og hvordan litteraritet oppstår i språkutgytelser av diverse slag, i et tenkt slektskap med den fransk-amerikanske retningen OULIPO (retning for utprøving av potensiell litteratur). Det er tekstene til Pål Nordheim (f. 1962, sist utgitt diktsamlingen Stemmegaffel) og danske Maja Elverkilde (f. 1975, utgiver av fanzinen Trompet Poet), henholdsvis «Tingenes ansamling» og «Jeg har set græshopper dø».

Det er to vidt forskjellige tekster, men som likevel snakker med hverandre. Nordheims bidrag består av 29 tekster (en serie fra A til Å), og starter med en hypotetisk carpe diem-variant: «Grip et gitt øyeblikk på et gitt sted og hold det opp mot lyset». Den neste teksten begynner slik: «Vel og merke ikke et hvilket som helst øyeblikk og et hvilket som helst sted, men en tid og et sted som er [...] definert som åsted for en fryktelig tildragelse, og utelukkende som det [...]». Deretter prøver teksten ut forskjellige strategier for å brette ut et øyeblikk. Det er en spennede tekst. Den kunne blitt teoretisk, utprøvende på en klisjéfylt måte, men er langt ifra det. For å gjøre et sprang; ved bokstaven Æ har teksten utviklet seg til dette:

For selv om det finnes restauranter i Rwanda, og man for den del gjerne må anbefale dem i landets lokale presse, så ville det være direkte uhørt å nevne dem i utenlandske medier, med mindre de direkte kunne settes i sammenheng med folkemordet som fant sted i dette landet våren 1994, for har det skjedd et folkemord i et land, er det moralsk utilbørlig å rapportere om noe som helst fra dette landet med mindre det direkte kan knyttes til denne hendelsen og dens ettervirkninger; følgelig kan man berette om flyktningeleirer, foreldreløse og bortadopterte barn, den rwandesiske hærens støtte til opprørsstyrkene i Kongo, de utenlandske hjelpearbeidernes engasjement [...]

Sanne refleksjoner
Meget bra comeback fra Nordheim. Maja Elverkildes tekst er et «eksperiment med bekendelseslitteratur», skrevet på det hun selv kaller en armlengdes avstand fra Suzanne Brøgger og Bente Clods bekjennelser, som «var med til at nedbryde tabuer, fordomme og fastlåste kønsrolle-stereotyper». Det er en personlig og svært god tekst, uten å ha et snev av noe beklemmende internt eller selvopptatt ved seg; hvilket utmerket godt kunne blitt resultatet av et så selvbevisst forsøk, som hun «vælger [...] at publicere i et obskurt, norsk fanzine, der med garanti ikke kommer til at blive læst av særlig mange mennesker der har den mindste anelse om - eller endda interesse i - min privatperson». Det er da heller ikke poenget. Hun kommer fram til fine og sanne refleksjoner:

«Inde i alle de tekster jeg skriver, ligger der en hemmelighed, som jeg ikke vil fortælle, men alligevel heller ikke kan holde helt for mig selv. Som hovedregel opstår ideerne til teksterne, udfra noget som er meget vigtigt for mig, som jeg ikke kan fortælle. Derefter pakker jeg det ind i lag efter lag af indviklede intriger og plot, fiktive personer, og et væld af detaljer.»

Elverkilde bruker diagrammer i sin tekst. Et diagram, en collage av et ikke helt forståelig diagram fra Pierre Bourdieus Den maskuline dominans pynter også omslaget. Da jeg så det, mintes jeg den ublide skjebnen til en viss David W. Galenson, en økonomiprofessor som for noen år siden utga en bok om avantgardistisk malerier ( Painting Outside the Lines: Patterns of Creativity in Modern Art) hvor han brukte statistikker for å belegge sine hypoteser. Dette slo ikke an. Boken ble faktisk tiet ihjel. Ifølge ham selv skyldtes det at fagfolk innen kunstverdenen har en så innarbeidet motvilje mot diagrammer. Tenkning som presenteres i diagrammer blir uglesett. Fagre ord om transkulturelle studier har altså en høyst begrenset sannhetsverdi. Galenson ble derimot anmeldt i tidsskrifter som ellers ikke akkurat er kjent for å vie seg til refleksjoner omkring Jackson Pollock: The American Economic Review og Journal of Political Economy.

Grønn Kylling, derimot, tar utfordringene på strak arm. GK er et voksent magasin for flere lesere! Blekka distribueres foreløpig ikke via mellomledd, så forsøk en mail til Audun Lindholm: audun.lindholm@superheros.as.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Tirsdag 18. desember 2018
Svenske og danske historikere er ikke overrasket over temperaturen i Michelet-debatten. – Det handler om den klassiske friksjonen mellom journalister og historikere, sier Lars M. Andersson.
Mandag 17. desember 2018
Endringer i åndsverkloven gjør at flere kunstner­grupper må dele på samme vederlagspott. – Våre medlemmer vil sitte igjen med mindre, sier Jørgen Karlstrøm i Komponistforeningen.
Lørdag 15. desember 2018
Mens netthandel på bøker har tatt av i Sverige, foretrekker nordmenn fremdeles å handle bøker over disk.
Fredag 14. desember 2018
160 millioner kroner har det kostet å totalrenovere «Hestmanden». Nå må museumsskipet legge til kai fordi Kulturdepartementet ikke vil gi fem millioner kroner i økt støtte.
Torsdag 13. desember 2018
Mange var sikre på at Amazon ville etablere seg i Sverige denne høsten. Men satsingen lar vente på seg.
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.