Torsdag 3. april 2003
Ta multikulturalismen tilbake!
Kan Klassekampens mottakelse av boka Gode formål ? gale følger? fortelle noe om venstresidens forhold til det multikulturelle samfunn? Aslak Nore er student og freelanceskribentOle-Martin Ihle er sivilarbeider og studentHalvor Tretvoll er student og journalist i Ny TidKan Klassekampens mottakelse av boka Gode formål ? gale følger? fortelle noe om venstresidens forhold til det multikulturelle samfunn? Aslak Nore er student og freelanceskribent Ole-Martin Ihle er sivilarbeider og student Halvor Tretvoll er student og journalist i Ny Tid

Boken Gode formål ? gale følger?, redigert av Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk, ble nylig lansert som en motvekt til den politisk korrekte minoritetsdebatten i Norge. Denne kjennetegnes i følge forfatterene av en «livsfjern idealisme» der liberale «multikulturalister» har skjøvet gammeldagse og uakseptable kulturelle praksiser hos innvandrere under bordet. Lanseringen av boken ble behørig dekket av Klassekampen. I lederartikkelen «Hvite menn» fredag 14. mars tar redaktør Bjørgulv Braanen et selvransakende oppgjør med venstresidens snillistiske holdning til minoritetsspørsmål: «Vi frykter for å havne på parti med Carl I. Hagen. Spørsmålet er om denne 'strategien' har vært fruktbar. Det er i hvert fall sikkert at vi ikke har satt kritikken av føydale og reaksjonære holdninger i innvandrermiljøene øverst på den politiske dagsorden.» Braanen avslutter med følgende oppfordring: «Klassekampen bidrar gjerne til en mer åpen debatt om innvandringspolitikken ? også på venstresida.» Integrasjon?«Advarer mot flerkulturelt samfunn» er Klassekampens overskrift samme fredag. I en stor reportasje fra lanseringen skriver redaktør Braanen og Jon Hustad følgende: «Flere av forfatterene er sterke tilhengere av å styrke integrasjonen av innvandrere i det norske samfunnet og kritiserer ambisjonen om at Norge skal være et flerkulturelt samfunn» (våre uthevinger). Temaet ble behørig fulgt opp neste dag. Under tittelen «Venstresidas svik» tok en av bokens artikkelforfattere, Anders Slaatsveen, et nytt oppgjør med venstresidens unnfallenhet, til Klassekampens stille bifall. Påstander av typen «? Det store flertallet av slaver var ikke motstandere av slaveriet, for å si det slik. De visste ikke om noe annet» ble stående fullstendig uimotsagt. Det er betenkelig nok at Klassekampen etter overskrifter som denne og «Avviser flerkulturelt Norge» ikke tar seg bryet med å stille ett eneste kritisk spørsmål i løpet av flere to-siders reportasjer.AssimileringMen artikkelforfatterne hadde mer på hjertet. «Vi ønsker da ikke noe flerkulturelt samfunn», slo Hege Storhaug fast på pressekonferansen. Samme Storhaug utdypet sitt synspunkt 1. april, i kronikken «Flerkulturell tabbe». Kronikkens hovedpoeng er at «ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer.» Storhaug har selvsagt rett i at demokratiske spilleregler og respekt for menneskerettigheter skal gjelde alle, innvandrere inkludert. Hennes problem blir derimot tydelig når hun sier: «Kultur handler også om forståelsesmåter og mentalitet som ligger til grunn for enkeltindivid og gruppers handlinger», noe som igjen skaper «praksiser som arrangert ekteskap, segregasjon mellom kjønnene, polygami, kjønnslemlestelse, kaste- og klansystem». Få vil benekte de negative konsekvensene av slike praksiser. Men kan det avledes direkte av ikke-vestlige innvandreres «forståelsesmåter og mentalitet», deres kultur? Er svaret assimilering til norsk kultur? Eller finnes det et multikulturalistisk alternativ?Aller først: Gode formål ? gale følger? inneholder flere viktige bidrag til norsk minoritetsdebatt. Bokens gjennomgående hovedproblem er imidlertid at begrepet om «det norske» ikke problematiseres. Skirbekk skriver i artikkelen «Den antinasjonale myte»: «I alle fall er det merkelig å hevde at innvandrere som ikke har vært gjennom denne [norske] kulturhistoriske prosessen, skal slippe den tvangen som de innfødtes forfedre har måttet gå gjennom for å bli nordmenn.» Allerede her ser vi behovet for en avklaring. Hva innebærer egentlig «det norske»?Godt norskFlosklene om «det typisk norske» er mange. En typisk nordmann velger arbeidet fremfor leken, nytten i stedet for nytelsen, heller hjemmekos enn uteliv, Skeidar og ikke Habitat, natur heller enn kultur og Hardangervidda fremfor Las Vegas.De færreste nordmenn vil kjenne seg igjen i, eller for den saks skyld, gi seg til kjenne gjennom slike sjablonger. Imidlertid vil de aller fleste anerkjenne dem som «typisk norske». Det er med andre ord lettere å si noe treffsikkert om forestillingene rundt norsk kultur enn om norsk kultur i seg selv. Dette henger kulturligvis sammen med at Norge ikke lenger er hva det engang var, noe det heller aldri har vært, slik Thomas Hylland Eriksen tørt har bemerket.Det sier derfor mye om venstresidens kulturforståelse at Klassekampen kan forholde seg ukritisk til en bok der det hevdes at «fremmede kulturimpulser kan også være destruktive og bidra til å ødelegge balansen i etablerte norske kulturmønstre.» Ønsker man å spole kulturen tilbake til en fjern og ikke-eksisterende fortid? Brox, Lindbekk og Skirbekk er ikke i tvil.MultikulturalismenSå langt begrepet om «det norske». Hva er så motsatsen til en homogen nasjonal kultur? Svaret ligger tilsynelatende i det verdibefengte og sterkt karikerte begrepet multikulturalisme. Hva er så det? 1990-tallet var preget av en forsiktig optimisme på vegne av den ekspanderende globaliseringen. Den åpne verden, mangfoldet og multikulturell sameksistens ble et mål i seg selv.At en kulturkonservativ sosiolog som Sigurd Skirbekk angriper multikulturalismen kan derfor ikke sies å være spesielt overraskende. Men hvorfor gjør venstresiden det samme? Svaret er kanskje å finne i tekster av kjente venstreintellektuelle som Slavoj Zizek og Naomi Klein. I artikkelen «Multikulturalismen, eller den multinasjonale kapitalismens kulturelle logikk», skriver førstnevnte: «Og den ideelle formen for ideologi i den globale kapitalismen er selvfølgelig multikulturalismen, innstillingen som fra en slags tom global posisjon behandler enhver lokal kultur slik kolonisatoren behandler koloniserte folk ? som 'innfødte' med skikker som må studeres nøye og 'respekteres'». Zizek kritiserer multikulturalismen for å være en arrogant «verdensborger-holdning» som unndrar seg kulturell eksistens og nører opp under en forestilling om kultur som noe «de andre har». Multikulturalisten ser verden som et meningsfylt hele hvor kulturforskjellene gir verden et mangefasettert og fargerikt uttrykk. På denne måten vil han også kunne komme i skade for å legitimere klasseforskjeller som mangfold. Indianeres «kulturelle» rettigheter, retten til å være forskjellig, blir eksempelvis viktigere enn deres økonomiske rettigheter, retten til like muligheter. Monokultur?Multikulturalismens idealverden ble et flerkulturelt og grenseløst rom av friksjonsfritt mangfold og tolerante enkeltindivider. Nettopp derfor er multikulturalismen blitt kritisert for å legge forholdene ideologisk til rette for den globale kapitalismens ekspansjon. Også Klein-sitatet gir uttrykk for denne typen kritikk. Her kobles multikulturalismens mangfold sammen med kulturindustrien. Og hva manifesterer vel senkapitalismens stedsløse og individualiserte verdensbilde tydeligere enn nettopp den? I denne typen argumentasjon kan man spore årsaken til norsk venstresidens gryende ambivalens og motstand i forhold til multikulturalismen på slutten av 1990-tallet. Den forestilte sammenhengen mellom multikulturalisme, nyliberalisme og kulturindustri, der multikulturalismen var kapitalismens kulturideologiske glidemiddel, ble avgjørende for venstresidens avvisning av begrepet.En annen virkelighetTilbake til Klassekampen. «Vi ser konturene av et samfunn hvor mennesker med en annen hudfarge holdes konstant utenfor» skriver Braanen i lederartikkelen. Men gjør vi egentlig det? I boken Muslim i Norge legger Sissel Østberg en ganske annen virkelighetsbeskrivelse til grunn. Basert på dybdeintervjuer av norsk-pakistanske ungdommer, kommer Østberg til at at disse ungdommene besitter en unik «mangfoldig kulturell kompetanse». Hun skriver: «De er norske, pakistanske, punjabere, verdensborgere, muslimer ? og fremfor alt: de er unge i en senmoderne verden.» Østberg tar riktignok utgangspunkt i en case-studie. En undersøkelse om minoritetsgrupper og høyere utdanning utført av Statistisk Sentralbyrå, understreker også mangfoldet innen gruppen «innvandrere».Nyttig idiotiNår Klassekampen ukritisk kjøper forfatternes overordnede problemstilling, den påståtte «snillismen» i norsk innvandringsdebatt, gjør de seg til Skirbekks og Brox' nyttige idioter. De ser ikke at svartmalingen av minoritetsproblematikken er et ledd i et kulturelt konserveringsprosjekt. I 1970 skrev Ottar Brox for eksempel at Norges interesser «er helt klart best tjent med at vi forsøker å utvikle vårt eget land for oss som hører til her» og at den økte innvandringen «vil komme til å ødelegge mye av det vi setter pris på ved landet vårt slik det er nå.» Sigurd Skirbekk på sin side uttalte følgende til Klassekampen i desember 1987, her gjengitt av NTB: «Ut i fra et arvebiologisk synspunkt kan det ikke være likegyldig hvem som kommer til landet. Man må innse at det ikke alltid er vellykket å blande menneskegrupper med hverandre.»Hva slags politiske implikasjoner kan avledes av dette? Det som defineres som sant, blir sant i sine konsekvenser, skrev sosiologen Robert Merton om den «selvoppfyllende profeti».Multikulturalismens paradoksSosialantropologiens tradisjonelle metode, der hver «kultur» studeres ut i fra egne forutsetninger og der vestlig moralisme over andre folks «kulturelle» praksiser fordømmes, har blitt stadig sterkere utfordret de siste tiårene. For det første påviste man at denne tenkemåten, kulturrelativismen, hadde samme ideologiske opphav som nasjonalismen, nemlig den tyske før-romantikeren Herder og hans begreper om «volksgeist» ? «folkeånd». For det andre førte økende migrasjon på tvers av «kulturer» og en eksplosiv spredning av kommunikasjonsteknologi til at det ble enda vanskeligere enn før å betrakte kulturer som separate og «rene» enheter. Hva har dette med multikulturalismen å gjøre? Som blant annet Thomas Hylland Eriksen har bemerket: I multikulturalismens omfavnelse av fremmede kulturer og levesett, ligger ofte et «rent» og kulturrelativistisk kulturbegrep til grunn. Den ekstreme kulturrelativist kan forsvare æresdrap ved å si: «Han gjorde det på grunn av sin kultur». Enhver sosio-kulturell praksis kan i prinsippet legitimeres med hensynet til å bevare kulturelt mangfold, hvor fjern den måtte være fra så vel aktuelle lover og sedvaner som grunnleggende menneskerettigheter. Det er lett å se at denne relativistiske multikulturalismen kan komme i konflikt med majoritetskulturens normer. Men finnes det et alternativ mellom Skirbekk og Brox' endimensjonale kulturbegrep og den senkapitalistiske omfavnelsen av «mangfoldet»?Uren kulturHvordan finne en akseptabel multikulturalisme? For det første: Det kulturrelative synet, som forutsetter «rene», statiske og klart avgrensete enheter, må erstattes av et dynamisk og «urent» begrep om kultur. Norge anno 2003, med sin mangfoldige historie, regionale forskjeller, urinnvånere og skogfinner, tredjegenerasjons pakistanere og førstegenerasjons somaliere, må forlate tanken om den ensrettende norske kultur. Gode formål ? gale følger? forutsetter et en-til-en forhold mellom samfunn og kultur, der samfunnet trues av et uoversiktlig kaos, hvis det finnes mer enn en «kultur». Slik forholder det seg naturligvis ikke. En ny multikulturalisme krever en universialistisk godkjennelse av menneskerettigheter og formelle lover. Men like viktig: den aksepterer mangfoldet og forskjellene i kulturelle praksiser, den aksepterer at en tyrker dyrker sin kulturelle identitet som ? nettopp ? tyrker, og at dette sees på som en ressurs og ikke en potensiell fare for samfunnet. Vi hevder ikke at Klassekampen er uenige i dette. At Brox, Lindbekk og Skirbekk er det, og at Klassekampen gjør venstresiden en bjørnetjeneste ved å forholde seg passivt til folk som er redde for at innvandrere skal «ødelegge balansen i etablerte norske kulturmønstre», synes likevel opplagt. For det andre: at multikulturalismen er blitt trukket inn i et slags makttriangel sammen med nyliberalisme og kulturindustri, skyldes ikke minst venstreintellektuelles egne analyser, hvor alt blir tegn på kapitalmaktens hegemoni. Men når makten er overalt, hva blir da igjen til venstresiden? Monokulturalisme? Ta multikulturalismen tilbake!Poenget er at venstresiden selv har bidratt til å fraskrive seg definisjonsmakt og latt kapitalen fylle multikulturalismen med mening. Ved å gjøre dette står venstresiden i fare for å relativisere begrepet i seg selv, som en selvopprettholdene og fastlåst størrelse som utelukkende må forstås på sine egne premisser. Men er så disse premissene naturgitte? Skrevet på kapitalismens stjernehimmel? Er det multikulturalismen i seg selv som er problemet? Nei, ved å forholde seg totalt avvisende til selve termen, bidrar venstresiden til å gi kapitalkreftene på den ene - og kulturkonservative samfunnsforskere på den andre ? meningsmonopol.Norge anno 2003 er multikulturelt. Fremtidens Norge bør være det samme. Dette innebærer store utfordringer for venstresidens tradisjonelle tankegang. Tanken om likhet og solidaritet må omdefineres og tilpasses rammene av en multikulturalistisk virkelighet. Det finnes ingen vei tilbake, eller snarere: Veien som finnes, representert ved en broket forsamling av akademikerdissidenter og tenkere fra norsk åndslivs tredjedivisjon, bør venstresiden holde seg langt unna. Ta multikulturalismen tilbake!

Boken
Gode formål ? gale følger?, redigert av Ottar Brox, Tore Lindbekk og Sigurd Skirbekk, ble nylig lansert som en motvekt til den politisk korrekte minoritetsdebatten i Norge. Denne kjennetegnes i følge forfatterene av en «livsfjern idealisme» der liberale «multikulturalister» har skjøvet gammeldagse og uakseptable kulturelle praksiser hos innvandrere under bordet. Lanseringen av boken ble behørig dekket av Klassekampen. I lederartikkelen «Hvite menn» fredag 14. mars tar redaktør Bjørgulv Braanen et selvransakende oppgjør med venstresidens snillistiske holdning til minoritetsspørsmål: «Vi frykter for å havne på parti med Carl I. Hagen. Spørsmålet er om denne 'strategien' har vært fruktbar. Det er i hvert fall sikkert at vi ikke har satt kritikken av føydale og reaksjonære holdninger i innvandrermiljøene øverst på den politiske dagsorden.» Braanen avslutter med følgende oppfordring: «Klassekampen bidrar gjerne til en mer åpen debatt om innvandringspolitikken ? også på venstresida.»
Integrasjon?«Advarer mot flerkulturelt samfunn» er Klassekampens overskrift samme fredag. I en stor reportasje fra lanseringen skriver redaktør Braanen og Jon Hustad følgende: «Flere av forfatterene er sterke tilhengere av å styrke
integrasjonen av innvandrere i det norske samfunnet og kritiserer ambisjonen om at Norge skal være
et flerkulturelt samfunn» (våre uthevinger). Temaet ble behørig fulgt opp neste dag. Under tittelen «Venstresidas svik» tok en av bokens artikkelforfattere, Anders Slaatsveen, et nytt oppgjør med venstresidens unnfallenhet, til Klassekampens stille bifall. Påstander av typen «? Det store flertallet av slaver var ikke motstandere av slaveriet, for å si det slik. De visste ikke om noe annet» ble stående fullstendig uimotsagt. Det er betenkelig nok at Klassekampen etter overskrifter som denne og «Avviser flerkulturelt Norge» ikke tar seg bryet med å stille
ett eneste kritisk spørsmål i løpet av flere to-siders reportasjer.
AssimileringMen artikkelforfatterne hadde mer på hjertet. «Vi ønsker da ikke noe flerkulturelt samfunn», slo Hege Storhaug fast på pressekonferansen. Samme Storhaug utdypet sitt synspunkt 1. april, i kronikken «Flerkulturell tabbe». Kronikkens hovedpoeng er at «ikke-vestlige innvandrere må assimileres inn i demokratiets grunnpilarer.» Storhaug har selvsagt rett i at demokratiske spilleregler og respekt for menneskerettigheter skal gjelde alle, innvandrere inkludert. Hennes problem blir derimot tydelig når hun sier: «Kultur handler også om forståelsesmåter og mentalitet som ligger til grunn for enkeltindivid og gruppers handlinger», noe som igjen skaper «praksiser som arrangert ekteskap, segregasjon mellom kjønnene, polygami, kjønnslemlestelse, kaste- og klansystem». Få vil benekte de negative konsekvensene av slike praksiser. Men kan det avledes direkte av ikke-vestlige innvandreres «forståelsesmåter og mentalitet», deres kultur? Er svaret assimilering til norsk kultur? Eller finnes det et multikulturalistisk alternativ?Aller først:
Gode formål ? gale følger? inneholder flere viktige bidrag til norsk minoritetsdebatt. Bokens gjennomgående hovedproblem er imidlertid at begrepet om «det norske» ikke problematiseres. Skirbekk skriver i artikkelen «Den antinasjonale myte»: «I alle fall er det merkelig å hevde at innvandrere som ikke har vært gjennom denne [norske] kulturhistoriske prosessen, skal slippe den tvangen som de innfødtes forfedre har måttet gå gjennom for å bli nordmenn.» Allerede her ser vi behovet for en avklaring. Hva innebærer egentlig «det norske»?
Godt norskFlosklene om «det typisk norske» er mange. En typisk nordmann velger arbeidet fremfor leken, nytten i stedet for nytelsen, heller hjemmekos enn uteliv, Skeidar og ikke Habitat, natur heller enn kultur og Hardangervidda fremfor Las Vegas.De færreste nordmenn vil kjenne seg igjen i, eller for den saks skyld, gi seg til kjenne gjennom slike sjablonger. Imidlertid vil de aller fleste anerkjenne dem som «typisk norske». Det er med andre ord lettere å si noe treffsikkert om forestillingene rundt norsk kultur enn om norsk kultur i seg selv. Dette henger kulturligvis sammen med at Norge ikke lenger er hva det engang var, noe det heller aldri har vært, slik Thomas Hylland Eriksen tørt har bemerket.Det sier derfor mye om venstresidens kulturforståelse at Klassekampen kan forholde seg ukritisk til en bok der det hevdes at «fremmede kulturimpulser kan også være destruktive og bidra til å ødelegge balansen i etablerte norske kulturmønstre.» Ønsker man å spole kulturen tilbake til en fjern og ikke-eksisterende fortid? Brox, Lindbekk og Skirbekk er ikke i tvil.
MultikulturalismenSå langt begrepet om «det norske». Hva er så motsatsen til en homogen nasjonal kultur? Svaret ligger tilsynelatende i det verdibefengte og sterkt karikerte begrepet
multikulturalisme. Hva er så det? 1990-tallet var preget av en forsiktig optimisme på vegne av den ekspanderende globaliseringen. Den åpne verden, mangfoldet og multikulturell sameksistens ble et mål i seg selv.At en kulturkonservativ sosiolog som Sigurd Skirbekk angriper multikulturalismen kan derfor ikke sies å være spesielt overraskende. Men hvorfor gjør venstresiden det samme? Svaret er kanskje å finne i tekster av kjente venstreintellektuelle som Slavoj Zizek og Naomi Klein. I artikkelen «Multikulturalismen, eller den multinasjonale kapitalismens kulturelle logikk», skriver førstnevnte: «Og den ideelle formen for ideologi i den globale kapitalismen er selvfølgelig multikulturalismen, innstillingen som fra en slags tom global posisjon behandler
enhver lokal kultur slik kolonisatoren behandler koloniserte folk ? som 'innfødte' med skikker som må studeres nøye og 'respekteres'». Zizek kritiserer multikulturalismen for å være en arrogant «verdensborger-holdning» som unndrar seg kulturell eksistens og nører opp under en forestilling om kultur som noe «de andre har». Multikulturalisten ser verden som et meningsfylt hele hvor kulturforskjellene gir verden et mangefasettert og fargerikt uttrykk. På denne måten vil han også kunne komme i skade for å legitimere klasseforskjeller som mangfold. Indianeres «kulturelle» rettigheter, retten til å være forskjellig, blir eksempelvis viktigere enn deres økonomiske rettigheter, retten til like muligheter.
Monokultur?Multikulturalismens idealverden ble et flerkulturelt og grenseløst rom av friksjonsfritt mangfold og tolerante enkeltindivider. Nettopp derfor er multikulturalismen blitt kritisert for å legge forholdene ideologisk til rette for den globale kapitalismens ekspansjon. Også Klein-sitatet gir uttrykk for denne typen kritikk. Her kobles multikulturalismens mangfold sammen med kulturindustrien. Og hva manifesterer vel senkapitalismens stedsløse og individualiserte verdensbilde tydeligere enn nettopp den? I denne typen argumentasjon kan man spore årsaken til norsk venstresidens gryende ambivalens og motstand i forhold til multikulturalismen på slutten av 1990-tallet. Den forestilte sammenhengen mellom multikulturalisme, nyliberalisme og kulturindustri, der multikulturalismen var kapitalismens kulturideologiske glidemiddel, ble avgjørende for venstresidens avvisning av begrepet.
En annen virkelighetTilbake til Klassekampen. «Vi ser konturene av et samfunn hvor mennesker med en annen hudfarge holdes konstant utenfor» skriver Braanen i lederartikkelen. Men gjør vi egentlig det? I boken
Muslim i Norge legger Sissel Østberg en ganske annen virkelighetsbeskrivelse til grunn. Basert på dybdeintervjuer av norsk-pakistanske ungdommer, kommer Østberg til at at disse ungdommene besitter en unik «mangfoldig kulturell kompetanse». Hun skriver: «De er norske, pakistanske, punjabere, verdensborgere, muslimer ? og fremfor alt: de er unge i en senmoderne verden.» Østberg tar riktignok utgangspunkt i en case-studie. En undersøkelse om minoritetsgrupper og høyere utdanning utført av Statistisk Sentralbyrå, understreker også mangfoldet innen gruppen «innvandrere».
Nyttig idiotiNår Klassekampen ukritisk kjøper forfatternes overordnede problemstilling, den påståtte «snillismen» i norsk innvandringsdebatt, gjør de seg til Skirbekks og Brox' nyttige idioter. De ser ikke at svartmalingen av minoritetsproblematikken er et ledd i et kulturelt konserveringsprosjekt. I 1970 skrev Ottar Brox for eksempel at Norges interesser «er helt klart best tjent med at vi forsøker å utvikle vårt eget land for oss som hører til her» og at den økte innvandringen «vil komme til å ødelegge mye av det vi setter pris på ved landet vårt slik det er nå.» Sigurd Skirbekk på sin side uttalte følgende til Klassekampen i desember 1987, her gjengitt av NTB: «Ut i fra et arvebiologisk synspunkt kan det ikke være likegyldig hvem som kommer til landet. Man må innse at det ikke alltid er vellykket å blande menneskegrupper med hverandre.»Hva slags politiske implikasjoner kan avledes av dette? Det som defineres som sant, blir sant i sine konsekvenser, skrev sosiologen Robert Merton om den «selvoppfyllende profeti».
Multikulturalismens paradoksSosialantropologiens tradisjonelle metode, der hver «kultur» studeres ut i fra egne forutsetninger og der vestlig moralisme over andre folks «kulturelle» praksiser fordømmes, har blitt stadig sterkere utfordret de siste tiårene. For det første påviste man at denne tenkemåten,
kulturrelativismen, hadde samme ideologiske opphav som nasjonalismen, nemlig den tyske før-romantikeren Herder og hans begreper om «volksgeist» ? «folkeånd». For det andre førte økende migrasjon på tvers av «kulturer» og en eksplosiv spredning av kommunikasjonsteknologi til at det ble enda vanskeligere enn før å betrakte kulturer som separate og «rene» enheter. Hva har dette med multikulturalismen å gjøre? Som blant annet Thomas Hylland Eriksen har bemerket: I multikulturalismens omfavnelse av fremmede kulturer og levesett, ligger ofte et «rent» og kulturrelativistisk kulturbegrep til grunn. Den ekstreme kulturrelativist kan forsvare æresdrap ved å si: «Han gjorde det på grunn av sin
kultur». Enhver sosio-kulturell praksis kan i prinsippet legitimeres med hensynet til å bevare kulturelt mangfold, hvor fjern den måtte være fra så vel aktuelle lover og sedvaner som grunnleggende menneskerettigheter. Det er lett å se at denne relativistiske multikulturalismen kan komme i konflikt med majoritetskulturens normer. Men finnes det et alternativ mellom Skirbekk og Brox' endimensjonale kulturbegrep og den senkapitalistiske omfavnelsen av «mangfoldet»?
Uren kulturHvordan finne en akseptabel multikulturalisme? For det første: Det kulturrelative synet, som forutsetter «rene», statiske og klart avgrensete enheter, må erstattes av et dynamisk og «urent» begrep om kultur. Norge anno 2003, med sin mangfoldige historie, regionale forskjeller, urinnvånere og skogfinner, tredjegenerasjons pakistanere og førstegenerasjons somaliere, må forlate tanken om den ensrettende norske kultur.
Gode formål ? gale følger? forutsetter et en-til-en forhold mellom samfunn og kultur, der samfunnet trues av et uoversiktlig kaos, hvis det finnes mer enn en «kultur». Slik forholder det seg naturligvis ikke. En ny multikulturalisme krever en universialistisk godkjennelse av menneskerettigheter og formelle lover. Men like viktig: den aksepterer mangfoldet og forskjellene i kulturelle praksiser, den aksepterer at en tyrker dyrker sin kulturelle identitet som ? nettopp ? tyrker, og at dette sees på som en ressurs og ikke en potensiell fare for samfunnet. Vi hevder ikke at Klassekampen er uenige i dette. At Brox, Lindbekk og Skirbekk er det, og at Klassekampen gjør venstresiden en bjørnetjeneste ved å forholde seg passivt til folk som er redde for at innvandrere skal «ødelegge balansen i etablerte norske kulturmønstre», synes likevel opplagt. For det andre: at multikulturalismen er blitt trukket inn i et slags makttriangel sammen med nyliberalisme og kulturindustri, skyldes ikke minst venstreintellektuelles egne analyser, hvor alt blir tegn på kapitalmaktens hegemoni. Men når makten er overalt, hva blir da igjen til venstresiden? Monokulturalisme?
Ta multikulturalismen tilbake!Poenget er at venstresiden selv har bidratt til å fraskrive seg definisjonsmakt og latt kapitalen
fylle multikulturalismen med mening. Ved å gjøre dette står venstresiden i fare for å
relativisere begrepet i seg selv, som en selvopprettholdene og fastlåst størrelse som utelukkende må forstås på sine egne premisser. Men er så disse premissene naturgitte? Skrevet på kapitalismens stjernehimmel? Er det multikulturalismen
i seg selv som er problemet? Nei, ved å forholde seg totalt avvisende til selve termen, bidrar venstresiden til å gi kapitalkreftene på den ene - og kulturkonservative samfunnsforskere på den andre ? meningsmonopol.Norge anno 2003 er multikulturelt. Fremtidens Norge bør være det samme. Dette innebærer store utfordringer for venstresidens tradisjonelle tankegang. Tanken om likhet og solidaritet må omdefineres og tilpasses rammene av en multikulturalistisk virkelighet. Det finnes ingen vei tilbake, eller snarere: Veien som finnes, representert ved en broket forsamling av akademikerdissidenter og tenkere fra norsk åndslivs tredjedivisjon, bør venstresiden holde seg langt unna. Ta multikulturalismen tilbake!

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Onsdag 19. desember 2018
KRAV: Sterke ­krefter i KrF jobber for at partiet skal kreve utviklingsministeren og et nytt ut­viklingsdepartement i ny regjering.
Tirsdag 18. desember 2018
TILBAKE: Arbeiderpartiet i Troms og Finnmark går inn i fylkessammenslåingen med planene klare for en rask omgjøring.
Mandag 17. desember 2018
FRAMTIDSFRYKT: Nordmenn flest uroar seg mest for klimaendringar og svekka velferdsstat, ifølge eit notat frå tankesmia Agenda.
Lørdag 15. desember 2018
ÅTVARAR: Mette Nord seier ho ikkje veit kor LO landar i EØS-spørsmålet i 2021, og vil sjølv ikkje garantera for avtalen.
Fredag 14. desember 2018
LOV: Nav-kontorene mener innføringen av lovpålagt aktivitetsplikt hjelper ungdommen, men andelen unge på sosialhjelp er like høy som før loven kom.
Torsdag 13. desember 2018
NYTT: I 2017 døde flere rusbrukere av heroin-medisinen metadon, enn heroin, viser nye tall fra Folkehelseinstituttet.
Onsdag 12. desember 2018
VOLDTEKT: Høyres justispolitiske talsperson Peter Frølich mener minstestraffen for voldtekt er for høy. Han vil løfte diskusjonen inn i regjeringsforhandlingene med KrF, Frp og Venstre.
Tirsdag 11. desember 2018
FORSLAG: Venstrevridde eksperter vil lage et nytt europeisk parlament og la institusjonen rå over et kjempebudsjett på 4 prosent av Europas BNP.
Mandag 10. desember 2018
BARNEFRI: Fødselsraten i 2017 var den laveste som er målt. I 2018 ligger vi an til sette ny bunnrekord.
Lørdag 8. desember 2018
PRESSEFRIHET: Norge vil avgi en flere punkts stemmeforklaring til FNs migrasjonsavtale mandag. Ett av punktene skal tydeliggjøre pressens uavhengighet.