Tirsdag 20. mai 2003
Dypdykk i underklassen
Velferdsreformen i USA sparket fire millioner kvinner ut i arbeidsmarkedet med en lønn på seks til syv dollar timen. Hvordan skulle de klare seg, undret journalist og forfatter Barbara Ehrenreich ? før hun bestemte seg for å teste det ut. Velferdsreformen i USA sparket fire millioner kvinner ut i arbeidsmarkedet med en lønn på seks til syv dollar timen. Hvordan skulle de klare seg, undret journalist og forfatter Barbara Ehrenreich ? før hun bestemte seg for å teste det ut.

Barbara Ehrenreich forlot en trygg tilværelse som akademiker, skribent og journalist, tok pause fra magasiner som Times, Harper's Magazine, The New Republic og The Nation, reiste fra familie, fra behagelig inntekt og leiligheten i Key West, Florida. Foran henne lå den hvite arbeiderklassens slitsomme og usikre tilværelse. I 1996 begikk Bill Clinton hva mange av velgerne hans betegnet som et svik. Han undertegnet den høyreinitierte, såkalte velferdsreformen som skulle få trygdemottakere ut i arbeidslivet. Spørsmål som fysiske plager i forhold til arbeidsoppgaver, lang reisevei og mulighet for barnepass var underordnet. Av motstanderne ble reformen kalt «et moralistisk korstog», fordi den demoniserte og mistenkeliggjorde mennesker på trygd. Journalisten i Ehrenreich våknet og sa: «Noen burde bedrive litt god, gammeldags journalistikk ? du vet ? komme seg ut dit og føle det på kroppen selv.»Som sagt, så gjort. I den nylig oversatte boka Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika skildrer Ehrenreich sine opplevelser som servitør i Florida, renholder i Maine og butikkmedarbeider i Minnesota. Hun beskriver en kamp for å finne det billigste bostedet, for å få lønningene til å strekke til, samt desperate forsøk på å lage en anstendig tilværelse ut av de uverdige forhold hennes nye liv hadde å by på. Ehrenreich beskriver prosjektet som «an assignment from hell» når Klassekampen møter henne i Oslo.Som dritt? Det største sjokket var ikke det sosiale spranget. Jeg har lenge skrevet om temaer som berører kvinner og klasseforskjeller. Jeg har arbeiderblod i årene og beina godt plantet på venstresida. Det ville kanskje vært en enda bedre story hvis jeg var en snobb, dette, ler hun. Hva var det så som opprørte henne mest?? Holdningene de underbetalte arbeiderne blir møtt med. Mistankene. Arbeidsgiverne tiltror deg ingenting, i deres øyne er du en potensiell tyv, en unnasluntrer, et dophode. Du er omgitt av regler og restriksjoner. Mange steder får du ikke engang lov til å snakke med kollegene dine utover det som har direkte med jobben å gjøre, og straffen for regelbrudd, eller en aldri så liten obsternasighet, sitter ikke langt inne. Da jeg arbeidet som servitør i Key West, Florida, hendte det en gang at jeg ble pålagt ekstraoppgaver etter arbeidstid ? ganske sikkert fordi jeg ikke hadde respondert, verken svart eller smilt, da arbeidsgiveren snakket nedsettende om en farget kollega. De behandler deg som dritt, rett og slett.SykeforsikringMed sår rygg og utslett vasket Ehrenreich en periode rikfolks hus for et nasjonalt renholdsbyrå. Disse byråene kontrollerer 25 prosent av renholdsbransjen. I 1999 ansatte mellom 14 og 18 prosent av amerikanske husholdninger en utenforstående til å vaske for seg. Gjennom å hyre folk via renholdsfirmaer slipper huseieren alt ansvar med hensyn til den ansattes lønn, helse, trygdeavgifter, arbeids- og oppholdstillatelse, og huseierne slipper eventuelle moralske kvaler i forhold til arbeidsforholdet, kommer det fram av Ehrenreichs bok.? En av kollegene mine brakk en gang ankelen på jobb, hun gråt, kunne ikke en gang stå. Alle instinkter fra «mitt tidligere liv» våknet, og jeg insistere på at vi skulle dra på sykehus. Men hun nektet og ville fortsette å jobbe. Hun hadde ikke sykeforsikring og var ute av stand til å betale sykehusregningen. Hun var dessuten livredd for å miste jobben. De fleste arbeidsgivere tilbyr sykeforsikring, men når månedslønna er på 1000 dollar, har du ikke råd til å betale 150 dollar i månedlig egenandel. Da er det bare å holde seg frisk, hvis ikke er du ille ute.To jobberSom så mange andre klarte heller ikke Ehrenreich alltid å livnære seg på bare en jobb. I tillegg til vaskejobben i Maine måtte hun ta hyre på pleiehjem i helgene.? Men å kombinere to fysiske jobber, var umulig i lengden. Du ødelegger kroppen din fullstendig. Det fungerte bedre å kombinere butikkjobber i Minnesota. Jeg jobbet i dameavdelingen på Wal-Mart på ukedagene og på et supermarked i helgene. Uten forpliktelser privat lot det seg gjøre, men hva med dem med familie og barn, spør Ehrenreich og fortsetter:? Hvorfor tar ikke folk seg bare en bedre betalt jobb? Arbeidsledigheten i USA er på seks prosent, for tiden er det arbeidstakerens marked. Dette sier de konservative, og jeg stilte det samme spørsmålet selv. Hun fant flere svar:? For det første er transport et stort problem for de uten bil. Kollektivtransporten i USA er som kjent ikke å skryte av. Mange er avhengige av privat barnepass, og for å holde på arbeidsflokken er det vanlig at de ansatte ikke får utbetalt lønn for den første uka. Disse pengene får de første den dagen de slutter. Mange har ikke råd til å vente på denne ukeslønningen, dermed blir de værende. Det tar tid og krefter å søke ny jobb. Du skal gjennom nedverdigende personlighetstester, testes for stoff og du får et nytt hierarki å forholde deg til. Alt i alt: Underklassen er en lite mobil klasse.? Hva må gjøres for sosial forandring?? Lovbestemt rett til fagorganisering, beskyttelse mot ubegrunnet oppsigelse, helseforsikring til alle, offentlig barnehagetilbud, lavere husleieutgifter ? Så lenge George W. Bush sitter ved makten er det lite å hente fra føderalt hold, jeg har større tro på lokale tiltak, som den nye «Living Wage»-bevegelsen. Den har etablert seg i 80 storbyer og har her lykkes med å lovsikre at virksomheter med tilknytning til offentlige myndigheter må betale høyere lønner, rundt ti dollar i timen. Dette har igjen satt press på næringslivet, sier Ehrenreich. Hun etterlyser velferdsstaten USA.Se også side 8 og 9.Klassekampen trykker i morgen utdrag fra boka.

Barbara Ehrenreich forlot en trygg tilværelse som akademiker, skribent og journalist, tok pause fra magasiner som Times, Harper's Magazine, The New Republic og The Nation, reiste fra familie, fra behagelig inntekt og leiligheten i Key West, Florida. Foran henne lå den hvite arbeiderklassens slitsomme og usikre tilværelse. I 1996 begikk Bill Clinton hva mange av velgerne hans betegnet som et svik. Han undertegnet den høyreinitierte, såkalte velferdsreformen som skulle få trygdemottakere ut i arbeidslivet. Spørsmål som fysiske plager i forhold til arbeidsoppgaver, lang reisevei og mulighet for barnepass var underordnet. Av motstanderne ble reformen kalt «et moralistisk korstog», fordi den demoniserte og mistenkeliggjorde mennesker på trygd. Journalisten i Ehrenreich våknet og sa: «Noen burde bedrive litt god, gammeldags journalistikk ? du vet ? komme seg ut dit og føle det på kroppen selv.»Som sagt, så gjort. I den nylig oversatte boka
Kjøpt og underbetalt. Om (ikke) å klare seg i Amerika skildrer Ehrenreich sine opplevelser som servitør i Florida, renholder i Maine og butikkmedarbeider i Minnesota. Hun beskriver en kamp for å finne det billigste bostedet, for å få lønningene til å strekke til, samt desperate forsøk på å lage en anstendig tilværelse ut av de uverdige forhold hennes nye liv hadde å by på. Ehrenreich beskriver prosjektet som «an assignment from hell» når Klassekampen møter henne i Oslo.
Som dritt? Det største sjokket var ikke det sosiale spranget. Jeg har lenge skrevet om temaer som berører kvinner og klasseforskjeller. Jeg har arbeiderblod i årene og beina godt plantet på venstresida. Det ville kanskje vært en enda bedre story hvis jeg var en snobb, dette, ler hun. Hva var det så som opprørte henne mest?? Holdningene de underbetalte arbeiderne blir møtt med. Mistankene. Arbeidsgiverne tiltror deg ingenting, i deres øyne er du en potensiell tyv, en unnasluntrer, et dophode. Du er omgitt av regler og restriksjoner. Mange steder får du ikke engang lov til å snakke med kollegene dine utover det som har direkte med jobben å gjøre, og straffen for regelbrudd, eller en aldri så liten obsternasighet, sitter ikke langt inne. Da jeg arbeidet som servitør i Key West, Florida, hendte det en gang at jeg ble pålagt ekstraoppgaver etter arbeidstid ? ganske sikkert fordi jeg ikke hadde respondert, verken svart eller smilt, da arbeidsgiveren snakket nedsettende om en farget kollega. De behandler deg som dritt, rett og slett.
SykeforsikringMed sår rygg og utslett vasket Ehrenreich en periode rikfolks hus for et nasjonalt renholdsbyrå. Disse byråene kontrollerer 25 prosent av renholdsbransjen. I 1999 ansatte mellom 14 og 18 prosent av amerikanske husholdninger en utenforstående til å vaske for seg. Gjennom å hyre folk via renholdsfirmaer slipper huseieren alt ansvar med hensyn til den ansattes lønn, helse, trygdeavgifter, arbeids- og oppholdstillatelse, og huseierne slipper eventuelle moralske kvaler i forhold til arbeidsforholdet, kommer det fram av Ehrenreichs bok.? En av kollegene mine brakk en gang ankelen på jobb, hun gråt, kunne ikke en gang stå. Alle instinkter fra «mitt tidligere liv» våknet, og jeg insistere på at vi skulle dra på sykehus. Men hun nektet og ville fortsette å jobbe. Hun hadde ikke sykeforsikring og var ute av stand til å betale sykehusregningen. Hun var dessuten livredd for å miste jobben. De fleste arbeidsgivere tilbyr sykeforsikring, men når månedslønna er på 1000 dollar, har du ikke råd til å betale 150 dollar i månedlig egenandel. Da er det bare å holde seg frisk, hvis ikke er du ille ute.
To jobberSom så mange andre klarte heller ikke Ehrenreich alltid å livnære seg på bare en jobb. I tillegg til vaskejobben i Maine måtte hun ta hyre på pleiehjem i helgene.? Men å kombinere to fysiske jobber, var umulig i lengden. Du ødelegger kroppen din fullstendig. Det fungerte bedre å kombinere butikkjobber i Minnesota. Jeg jobbet i dameavdelingen på Wal-Mart på ukedagene og på et supermarked i helgene. Uten forpliktelser privat lot det seg gjøre, men hva med dem med familie og barn, spør Ehrenreich og fortsetter:? Hvorfor tar ikke folk seg bare en bedre betalt jobb? Arbeidsledigheten i USA er på seks prosent, for tiden er det arbeidstakerens marked. Dette sier de konservative, og jeg stilte det samme spørsmålet selv. Hun fant flere svar:? For det første er transport et stort problem for de uten bil. Kollektivtransporten i USA er som kjent ikke å skryte av. Mange er avhengige av privat barnepass, og for å holde på arbeidsflokken er det vanlig at de ansatte ikke får utbetalt lønn for den første uka. Disse pengene får de første den dagen de slutter. Mange har ikke råd til å vente på denne ukeslønningen, dermed blir de værende. Det tar tid og krefter å søke ny jobb. Du skal gjennom nedverdigende personlighetstester, testes for stoff og du får et nytt hierarki å forholde deg til. Alt i alt: Underklassen er en lite mobil klasse.
? Hva må gjøres for sosial forandring?? Lovbestemt rett til fagorganisering, beskyttelse mot ubegrunnet oppsigelse, helseforsikring til alle, offentlig barnehagetilbud, lavere husleieutgifter ? Så lenge George W. Bush sitter ved makten er det lite å hente fra føderalt hold, jeg har større tro på lokale tiltak, som den nye «Living Wage»-bevegelsen. Den har etablert seg i 80 storbyer og har her lykkes med å lovsikre at virksomheter med tilknytning til offentlige myndigheter må betale høyere lønner, rundt ti dollar i timen. Dette har igjen satt press på næringslivet, sier Ehrenreich. Hun etterlyser velferdsstaten USA.
Se også side 8 og 9.Klassekampen trykker i morgen utdrag fra boka.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.31
Lørdag 20. juli 2019
VEKK: Truede sopp- og lavarter ofres for å gi plass til vindturbiner som skal stikke nesten en kvart kilometer opp i lufta i Finnskogen i Våler. – Dette er på en måte vårt Alta-Kautokeino-opprør, sier en av demonstrantene.
Fredag 19. juli 2019
KRAV: Frp mener innvandringsforskningen er «ensidig og politisert». Nå vil de stille krav om meningsmangfold i forskningen. – Farlig, svarer Ap.
Torsdag 18. juli 2019
TVANG: FpU ber regjeringen lovpålegge kommunene å konkurranseutsette sykehjem og hjemmetjenester. Forslaget slaktes av forsker.
Onsdag 17. juli 2019
UFORUTSIGBART: Bare en tredel helsefagarbeidere har full stilling. De yngste og de eldste jobber mest deltid. – Vi trenger flere folk på jobb, sier helsefagarbeider Jørgen Aanerud.
Tirsdag 16. juli 2019
MEDISIN: På havbunnen utenfor Bjørnøya har forskere funnet et dyr ikke ulikt en juledekorasjon. Det har molekyler som kan drepe kreft­celler effektivt.
Mandag 15. juli 2019
BYGGER UT: Siden 2000 har antall ­bygninger i strandsonen økt med 20 prosent. Kommunene klarer ikke ­forvalte det nasjonale ansvaret, mener Norsk Friluftsliv.
Lørdag 13. juli 2019
RETUR: Utlendingsnemnda konkluderte at kurdiske Jumaah Hameed ikke var i fare for forfølgelse. Kort tid etter returen til Irak, ble Hameed torturert, hevder han.
Fredag 12. juli 2019
COMEBACK KID: Per Sandberg advarer mot «nasjonalistiske krefter» i Frp og hinter om politisk comeback i et annet parti til valget i 2021.
Fredag 12. juli 2019
ANSPENT: Onsdag forsøkte Iran å ta en britisk oljetanker i arrest, sier det britiske forsvarsdepartementet. Iran avfeier anklagene, men en iransk forsker advarer mot en ny oljetankerkrig.
Torsdag 11. juli 2019
KRITISK: Motstanden mot nasjonal ramme for vindkraft er stor i dei kommunane som ligg i dei veleigna områda. Kommunestyra og ord­førarar seier nei.