Tirsdag 22. juli 2003
Saken Arild Asnes
I årevis mente Tore Renberg at Dag Solstad var Norges kanskje tørreste og kjedeligste forfatter. Her forteller Renberg om sitt første møte med «Arild Asnes, 1970».I årevis mente Tore Renberg at Dag Solstad var Norges kanskje tørreste og kjedeligste forfatter. Her forteller Renberg om sitt første møte med «Arild Asnes, 1970».

Siden det er så mange som nevner Dag Solstads roman «Arild Asnes, 1970» for tiden, vil jeg fortelle hva jeg synes ? og syntes ? om denne kanoniserte romanen. Jeg mener: Sånn som det ser ut nå, er jo denne boka viktigere enn noe annet. Mange unge forfattere bruker den som ansats for det de skriver og tenker ? bl.a. debutanten Mattis Øybø og Henrik Langeland. Aslak Sira Myhre har brukt den i sin artikkel i «Arr» om at venstreradikale folk må lære seg å snakke til vanlige folk, noe jeg ikke kan skjønne at det har blitt så mye styr over. Det er klart de må det! Bendik Wold diskuterte den i en artikkel i Klassekampen 19. juli. Ja, i det hele tatt. Jeg synes det går i «Arild Asnes» over alt nå. Man kan snart ikke åpne en norsk avis uten å lese om «Arild Asnes». Så derfor vil jeg komme med min Arild Asnes, som en replikk til de kryssende debattene.

Sånn har det seg: Da jeg akkurat hadde fylt 16 år, i 1988, forsøkte å jeg å lese Dag Solstads politiske roman «Arild Asnes, 1970». Det var sommer, og jeg hadde god tid til å lese, for vi skulle ikke ut og reise, og alle vennene mine var på ferie, og jeg hadde ikke annet å gjøre enn å drive dank etter dagene som sommervikar i renholdsavdelingen ved Statens Vegvesen i Stavanger. En av de romanene jeg satte meg fore å lese denne sommeren, ved siden av Ingvar Ambjørnsens «Hvite niggere» og Tarjei Vesaas' «Fuglane», var «Arild Asnes, 1970.»

Så jeg kom hjem, etter å ha fjerna kjønnshår på pissoarene, tørka støv på kontorene, og moppa gulvene, og satte meg til for å lese Dag Solstad. For en sommer for en ungdom. Jeg kan ikke huske om jeg, middelklassegutten, fornemma den litt pikante parallellen i dette med å jobbe på gulvet og lese Dag Solstad, men jeg tror neppe det. Jeg jobba jo for å få råd til nye plater. Jeg leste jo for å kjenne gleden, for å bli berørt, og for å ta del i litteraturens hemmeligheter. Så jeg satte meg ut i hagen for å lese.

Ulidelig kjedelig

Opplevelsen av denne boka forma mitt inntrykk av Dag Solstads forfatterskap for de neste sju årene. Og det forma et inntrykk av ham som en ulidelig kjedelig forfatter. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg i årevis mente Dag Solstad var en av de forfatterne man burde holde seg lengst unna om man ville lese bøker, ja, kanskje Norges tørreste og dårligste forfatter noensinne.

Opplevelsen av «Arild Asnes, 1970» gjorde at det tok mange år før jeg igjen bega meg utpå en Solstad-roman. Det må ha vært i 1990, da jeg prøvde meg på «Roman 1987». Det gikk like dårlig. Herregud! Så kjedelig! Det skulle gå enda fem år før jeg ble det jeg i dag tenker på som en kritisk Solstad-entusiast, en som nesten mot sin vilje må erkjenne at ja, de beste bøkene hans er steinbra.

Men saken her, er det som hendte da jeg var 16. Jeg skulle lese om Arild Asnes. Hvorfor skulle jeg det? Fordi alle sa at Dag Solstad var bra. Alle sa at Dag Solstad må man lese. Alle sa at «Arild Asnes, 1970» var en viktig roman. Disse «alle», som jeg forholdt meg til, som norsk 16-åring mot slutten av 80-tallet, var folk i lærebøkene på skolen, det var folk som snakka om litteratur på radioen, eller tv, det var folk som nominerte til priser, hvor jeg fikk inntrykk av at Dag Solstad ikke kunne gi ut en bok uten å bli nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Ja, disse «alle», det var alle, som Dag Solstad kunne ha sagt det i en roman a la «Arild Asnes, 1970». Men jeg, som kommer fra den beskytta middelklassen, forsto ingenting.

Her leste jeg en roman fylt opp av problemstillinger og begreper som var totalt uforståelige. Den var fylt opp av setninger som denne: «De ufrie ser de frie. De frie vet at de ikke er frie, men ufrie. De ufrie vet at de er ufrie, men det ser at det finnes frihet. De ufrie forakter de frie når de ser ?»

Stans!Stopp dette!

Jeg forstår ingenting!
Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.30
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.
Mandag 3. desember 2018
For to uker siden fikk de ansatte i Morgenbladet beskjed om at redaksjonssjefen slutter på dagen. I et brev til styret uttrykker klubben dyp bekymring for avisas framtid.
Lørdag 1. desember 2018
Demian Vitanzas bok om en fremmed­kriger skulle kanskje ikke vært gitt ut som en roman, mener Ane Farsethås.