Onsdag 9. juli 2003
Tror ikke på Renberg
Tore Renbergs siste roman har mer til felles med Wam & Vennerød-filmer som «Drømmeslottet» og «Gutten som kunne fly» enn med «Hvite Niggere» og «Beatles», hevder forfatter og kritiker Aage Borchgrevink.

Da Tore Renberg ga ut sin nyeste roman, «Mannen som elsket Yngve», på Oktober forlag i mars i år, ble den stort sett hyllet av kritikerkorpset. Boka ble også hovedbok i Boklubben Nye Bøker. Tore Renberg har funnet fram til den store fortellingen, Renberg har skrevet en pageturner, Renberg tar mye av ungdommens vesen på kornet, het det i omtalene av romanen, som også ble spådd å være Renbergs store gjennombrudd. Mange mente Renberg hadde begått en roman i oppvekstskildringstradisjonen etter Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen.

Aage Borchgrevink, selv forfatter og rådgiver i Den Norske Helsingforskomité, ble nysgjerrig. Hvordan sette sammen Den Brede Oppvekstromanen, hvordan skrive et ambisiøst stykke samtidshistorie og samtidig kommunisere med og underholde et stort publikum ? se det er et spørsmål som opptar forfatter som journalist om dagen, mener han. Selv om Borchgrevink fant Renbergs bok både velkomponert og velskrevet, har han en hel del å utsette.

? Boka er karakterdrevet, men personene flate. Romanen er øyensynlig ment å være politisk, men har mest av alt et nostalgisk og lite kritisk blikk på fortida. Handlingene i boka er ikke motiverte, mangelen på egentlig drama erstattes med litterære spesialeffekter. Renberg lister opp politiske begivenheter for å understreke tekstens politiske og samfunnsorienterte ambisjoner, men det finnes ingen forbindelse mellom personene i romanuniverset og makrobegivenhetene rundt 1990, utover at de opptrer samtidig.

Slik oppsummerer Borchgrevink sin kritikk av Renbergs bok, slik den framkommer i artikkelen «Kalkun fra Stavanger», lagt ut på litteraturtidsskriftet Vinduet sine nettsider.

Kjærlighet og politikk

Renbergs roman tar for seg noen hektiske uker i den 17-årige Stavanger-gutten Jarle Klepps liv. Året er 1990. Jarle er kompis med raddisen Helge, han spiller i band, er politisk engasjert, går med palestinaskjerf, har skilte foreldre og er kjæreste med Kathrine. Så en dag snus verden på hodet. Jarle blir forelsket. I Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, han spiller tennis, digger Sting og er på langt nær like stor i kjeften som Jarle og gjengen. Krisen oppstår og hele Jarles liv endevendes: Bandet oppløses, forholdet til Kathrine går i vasken, vennskapet med Helge opphører og Yngve forsvinner ut av Jarles liv.

? Det er disse karakterene du ikke tror på?

? Jeg synes verken de er troverdige eller interessante. Som jeg skriver i artikkelen: De virker konstruert av et sett sosiokulturelle markører, omtrent slik reklamefolk anvender lister for å identifisere befolkningsgrupper. De mange opplistningene i selve teksten, for eksempel av den musikken Jarle hører på, sier ikke noe mer om Jarle, uten om det at han liker å være sær. Kanskje er det dette med at man på død og liv skal gi stemme til en hel generasjon som gjør at det blir så galt.

? Så det er generasjonsromanen som sjanger du er kritisk til?

? Nei, jeg ønsker ikke å kriminalisere sjangeren. Lars Saabye Christensens «Halvbroren» og «Beatles» er eksempler på svært gode oppvekstskildringer. Prosjektet til slike romaner er ofte å si noe om «hvem vi var» eller «hva som skjedde med oss». Jeg synes rett og slett ikke Renberg lykkes med det.

Troverdighet

En av Borchgrevinks innvendinger mot karaktertegningen er at Jarle ikke har noe følelsesmessig eller intellektuelt engasjement i sine politiske meninger, sin litteratur- eller musikksmak. Derfor blir han en flat og tom karakter.

? Ville det motsatte gi et bilde av en troverdig 17-årig romanskikkelse, stiller du ikke vel høye krav til stakkars Jarle?

? Hovedproblemet er det fortellergrepet Renberg har valgt. Historien fortelles av den 30-årige Jarle, i 2003. Men det fortelles ikke med kritisk distanse. Jarle har ikke utviklet seg, de to tidsplanene konfronterer hverandre ikke. Tredveåringen skuer tilbake på 17-åringen, uten noe mer enn savnet etter tapt uskyld og tapt ungdom for øyet. Det skapes ingen dybde i teksten.

? Mener du at mange av kritikerne som har anmeldt Renberg har lest overfladisk? Lar de seg rive med av forhåpningene til en ny stor, episk roman?

? Jeg kritiserer boka, ikke anmeldelsene. Jeg har heller ikke så god oversikt over kritikkene boka har fått. Men kanskje er det noe ved sjangeren «oppvekstroman», noe lett, hyggelig og nostalgisk, som det ligger implisitte føringer ved at man ikke skal rokke ved, antyder Borchgrevink.

Samtidsarkeologi

? Du går langt i å kritisere Renberg for ikke å tydeliggjøre relasjonene mellom bokas mikronivå og makronivå. Bryter ikke kravene dine med et «don`t tell it, show it»-ideal?

? Sånn jeg ser det er verden er en stor klump med info. Den må formes for å skape forståelse og sammenheng, noe litteraturen kan bidra med. Jeg synes ikke denne romanen har en form som klarer å skape sammenhenger i vrimmelen av fakta. «Mannen som elsket Yngve» er et stykke samtidsarkeologi, ikke bare i opplistingen av 1990-tallsmusikken, men også virkelighetsjaget som er så tydelig i boka.

Renbergs bok begynner slik: Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er.

Og sånn fortsetter det en stund, til Renberg spør: «Det er 1990 ? kan du fatte det?

? Ja, svarer Borchgrevink.

? Ja, ja, ja. Det er 1990. Og hva så? Hvorfor denne endeløse oppramsingen, hvorfor denne kursiverte insisteringen. Boka oppretter et nærmest religiøst forhold til hendelsene på 1990-tallet. De fleste av de som leser boka har antagelig alt et forhold til alt hva Renberg maser om. Hva er vitsen?

Borchgrevink skriver om Renbergs bok: «I iveren etter å være politisk og kritisk, forsvinner «virkeligheten» definitivt av syne og klisjeene overtar: «turbokapitalisme» og «kyniske markedskrefter har skylda».

? Renberg krisemaksimerer. Moren til Jarle får sparken ? godt understøttet av Renbergs statistikker fra 1990-tallet ? og Renberg erklærer sosialdemokratiet for dødt. Det er som om han ønsker å beskrive en krise som den i 30-årene ? noe som slett ikke var tilfelle.

Står støtt

Tore Renberg står relativt støtt som forfatter. Han har mottatt Terje Vesaas' debutantpris, skrevet flere mer eksperimenterende romaner, skrevet barnebøker, blitt oversatt til andre språk, og i manges øyne har han med «Mannen som elsket Yngve» befestet sin posisjon ytterligere.

Desto større grunn til å kritisere, tenkte den jevnaldrende Borchgrevink, som selv har bidratt med romanene «Arkivene» (2000) og «Eurostories» (2003). Borchgrevink går polemisk til verks. Han nøler ikke med å karakterisere Renbergs bok som en roman som aldri tar av, «men flakser ubehjelpelig av sted fra 1990 til 2003 som en overvektig kalkun i et alt for trangt bur».

? Mener du Renbergs verk står i gjeld til den utskjelte sosialrelistiske litteraturen?

? Ikke nødvendigvis. Men jeg mener den slekter mye på en dårlig norsk film. For eksempel i replikkvekslinger, som alt for ofte innledes med et «faen», for å skape ungdommelig troverdighet.

Tendenser

Tidligere i vår kjørte Klassekampen en debatt om hvorvidt Tore Renbergs bok var del av en litterær tendens der det sosiale utgjør en større del av fiksjonsrommet enn tidligere. De fleste av dem Klassekampen snakket med var ikke så interesserte i å snakke om tendenser, de ville heller snakke om enkeltverk. Klassekampen fristes til å spørre Borchgrevink, som selv skriver romaner med den politiske virkeligheten som viktig bestanddel:

? Hva har Borchgrevinks slakt å bidra med, annet enn å postulere til gangs at Borchgrevink ikke liker Renbergs bok?

? Egentlig ikke så mye. Men jeg registrerer at slakting blir lagt merke til i sommervarmen. Poenget mitt er at Tore Renberg er en viktig forfatter, at romanen er et interessant prosjekt ? og derfor også en interessant fiasko. Den synliggjør problemene med å skrive Den Brede Oppvekstromanen ? og jeg stiller spørsmål ved om det lar seg gjøre på en så konvensjonell og oppskriftsmessig måte som den Renberg har valgt, sier Borchgrevink.

Da Tore Renberg ga ut sin nyeste roman, «Mannen som elsket Yngve», på Oktober forlag i mars i år, ble den stort sett hyllet av kritikerkorpset. Boka ble også hovedbok i Boklubben Nye Bøker. Tore Renberg har funnet fram til den store fortellingen, Renberg har skrevet en pageturner, Renberg tar mye av ungdommens vesen på kornet, het det i omtalene av romanen, som også ble spådd å være Renbergs store gjennombrudd. Mange mente Renberg hadde begått en roman i oppvekstskildringstradisjonen etter Ingvar Ambjørnsen og Lars Saabye Christensen.

Aage Borchgrevink, selv forfatter og rådgiver i Den Norske Helsingforskomité, ble nysgjerrig. Hvordan sette sammen Den Brede Oppvekstromanen, hvordan skrive et ambisiøst stykke samtidshistorie og samtidig kommunisere med og underholde et stort publikum ? se det er et spørsmål som opptar forfatter som journalist om dagen, mener han. Selv om Borchgrevink fant Renbergs bok både velkomponert og velskrevet, har han en hel del å utsette.

? Boka er karakterdrevet, men personene flate. Romanen er øyensynlig ment å være politisk, men har mest av alt et nostalgisk og lite kritisk blikk på fortida. Handlingene i boka er ikke motiverte, mangelen på egentlig drama erstattes med litterære spesialeffekter. Renberg lister opp politiske begivenheter for å understreke tekstens politiske og samfunnsorienterte ambisjoner, men det finnes ingen forbindelse mellom personene i romanuniverset og makrobegivenhetene rundt 1990, utover at de opptrer samtidig.

Slik oppsummerer Borchgrevink sin kritikk av Renbergs bok, slik den framkommer i artikkelen «Kalkun fra Stavanger», lagt ut på litteraturtidsskriftet Vinduet sine nettsider.

Kjærlighet og politikk
Renbergs roman tar for seg noen hektiske uker i den 17-årige Stavanger-gutten Jarle Klepps liv. Året er 1990. Jarle er kompis med raddisen Helge, han spiller i band, er politisk engasjert, går med palestinaskjerf, har skilte foreldre og er kjæreste med Kathrine. Så en dag snus verden på hodet. Jarle blir forelsket. I Yngve. Ikke bare er Yngve en gutt, han spiller tennis, digger Sting og er på langt nær like stor i kjeften som Jarle og gjengen. Krisen oppstår og hele Jarles liv endevendes: Bandet oppløses, forholdet til Kathrine går i vasken, vennskapet med Helge opphører og Yngve forsvinner ut av Jarles liv.

? Det er disse karakterene du ikke tror på?

? Jeg synes verken de er troverdige eller interessante. Som jeg skriver i artikkelen: De virker konstruert av et sett sosiokulturelle markører, omtrent slik reklamefolk anvender lister for å identifisere befolkningsgrupper. De mange opplistningene i selve teksten, for eksempel av den musikken Jarle hører på, sier ikke noe mer om Jarle, uten om det at han liker å være sær. Kanskje er det dette med at man på død og liv skal gi stemme til en hel generasjon som gjør at det blir så galt.

? Så det er generasjonsromanen som sjanger du er kritisk til?

? Nei, jeg ønsker ikke å kriminalisere sjangeren. Lars Saabye Christensens «Halvbroren» og «Beatles» er eksempler på svært gode oppvekstskildringer. Prosjektet til slike romaner er ofte å si noe om «hvem vi var» eller «hva som skjedde med oss». Jeg synes rett og slett ikke Renberg lykkes med det.

Troverdighet
En av Borchgrevinks innvendinger mot karaktertegningen er at Jarle ikke har noe følelsesmessig eller intellektuelt engasjement i sine politiske meninger, sin litteratur- eller musikksmak. Derfor blir han en flat og tom karakter.

? Ville det motsatte gi et bilde av en troverdig 17-årig romanskikkelse, stiller du ikke vel høye krav til stakkars Jarle?

? Hovedproblemet er det fortellergrepet Renberg har valgt. Historien fortelles av den 30-årige Jarle, i 2003. Men det fortelles ikke med kritisk distanse. Jarle har ikke utviklet seg, de to tidsplanene konfronterer hverandre ikke. Tredveåringen skuer tilbake på 17-åringen, uten noe mer enn savnet etter tapt uskyld og tapt ungdom for øyet. Det skapes ingen dybde i teksten.

? Mener du at mange av kritikerne som har anmeldt Renberg har lest overfladisk? Lar de seg rive med av forhåpningene til en ny stor, episk roman?

? Jeg kritiserer boka, ikke anmeldelsene. Jeg har heller ikke så god oversikt over kritikkene boka har fått. Men kanskje er det noe ved sjangeren «oppvekstroman», noe lett, hyggelig og nostalgisk, som det ligger implisitte føringer ved at man ikke skal rokke ved, antyder Borchgrevink.

Samtidsarkeologi
? Du går langt i å kritisere Renberg for ikke å tydeliggjøre relasjonene mellom bokas mikronivå og makronivå. Bryter ikke kravene dine med et «don`t tell it, show it»-ideal?

? Sånn jeg ser det er verden er en stor klump med info. Den må formes for å skape forståelse og sammenheng, noe litteraturen kan bidra med. Jeg synes ikke denne romanen har en form som klarer å skape sammenhenger i vrimmelen av fakta. «Mannen som elsket Yngve» er et stykke samtidsarkeologi, ikke bare i opplistingen av 1990-tallsmusikken, men også virkelighetsjaget som er så tydelig i boka.

Renbergs bok begynner slik: Okei: Det heter ikke EU, det heter ikke Russland, og det heter ikke Either you are with us or you are with the terrorists. Det finnes ingen Gulf-krig, det finnes ingen folkemord på Balkan, og det finnes ingen tiåringer som dør av LSD. E-post er science fiction, internett er mumbo jumbo og teori, og ingen kan brenne sine egne cd-er.

Og sånn fortsetter det en stund, til Renberg spør: «Det er 1990 ? kan du fatte det?

? Ja, svarer Borchgrevink.

? Ja, ja, ja. Det er 1990. Og hva så? Hvorfor denne endeløse oppramsingen, hvorfor denne kursiverte insisteringen. Boka oppretter et nærmest religiøst forhold til hendelsene på 1990-tallet. De fleste av de som leser boka har antagelig alt et forhold til alt hva Renberg maser om. Hva er vitsen?

Borchgrevink skriver om Renbergs bok: «I iveren etter å være politisk og kritisk, forsvinner «virkeligheten» definitivt av syne og klisjeene overtar: «turbokapitalisme» og «kyniske markedskrefter har skylda».

? Renberg krisemaksimerer. Moren til Jarle får sparken ? godt understøttet av Renbergs statistikker fra 1990-tallet ? og Renberg erklærer sosialdemokratiet for dødt. Det er som om han ønsker å beskrive en krise som den i 30-årene ? noe som slett ikke var tilfelle.

Står støtt
Tore Renberg står relativt støtt som forfatter. Han har mottatt Terje Vesaas' debutantpris, skrevet flere mer eksperimenterende romaner, skrevet barnebøker, blitt oversatt til andre språk, og i manges øyne har han med «Mannen som elsket Yngve» befestet sin posisjon ytterligere.

Desto større grunn til å kritisere, tenkte den jevnaldrende Borchgrevink, som selv har bidratt med romanene «Arkivene» (2000) og «Eurostories» (2003). Borchgrevink går polemisk til verks. Han nøler ikke med å karakterisere Renbergs bok som en roman som aldri tar av, «men flakser ubehjelpelig av sted fra 1990 til 2003 som en overvektig kalkun i et alt for trangt bur».

? Mener du Renbergs verk står i gjeld til den utskjelte sosialrelistiske litteraturen?

? Ikke nødvendigvis. Men jeg mener den slekter mye på en dårlig norsk film. For eksempel i replikkvekslinger, som alt for ofte innledes med et «faen», for å skape ungdommelig troverdighet.

Tendenser
Tidligere i vår kjørte Klassekampen en debatt om hvorvidt Tore Renbergs bok var del av en litterær tendens der det sosiale utgjør en større del av fiksjonsrommet enn tidligere. De fleste av dem Klassekampen snakket med var ikke så interesserte i å snakke om tendenser, de ville heller snakke om enkeltverk. Klassekampen fristes til å spørre Borchgrevink, som selv skriver romaner med den politiske virkeligheten som viktig bestanddel:

? Hva har Borchgrevinks slakt å bidra med, annet enn å postulere til gangs at Borchgrevink ikke liker Renbergs bok?

? Egentlig ikke så mye. Men jeg registrerer at slakting blir lagt merke til i sommervarmen. Poenget mitt er at Tore Renberg er en viktig forfatter, at romanen er et interessant prosjekt ? og derfor også en interessant fiasko. Den synliggjør problemene med å skrive Den Brede Oppvekstromanen ? og jeg stiller spørsmål ved om det lar seg gjøre på en så konvensjonell og oppskriftsmessig måte som den Renberg har valgt, sier Borchgrevink.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.30
Onsdag 12. desember 2018
Finnmark fylkeskommune vil erstatte skolebibliotekarene med elevvakter og chatte­tjenester. Nå frykter Bibliotekforeningen at dette er starten på en ny trend.
Tirsdag 11. desember 2018
I medienes dekning av selvmord blir helsevesenet ofte utpekt som syndebukker, mener psykiatrisk sykepleier Rita Småvik. Hun frykter at det kan gjøre forebygging vanskeligere.
Mandag 10. desember 2018
MDG-politiker og forfatter Eivind Trædal har fått politiske motstandere på døra. Han mener grensa for aktivisme, også den kunstneriske, går ved dørstokken til folks privatliv.
Lørdag 8. desember 2018
Tilhengerne kaller det en revolusjon. Eks-statsråd Gudmund Hernes kaller det tøv. Hva handler moteordet «dybdelæring» om – dypest sett?
Fredag 7. desember 2018
TV 2 har innført ny instruks for omtale av selvmord. – Vi i mediene har medvirket til å skape tabuet rundt selvmord, sier nyhetsredaktør.
Torsdag 6. desember 2018
Regjeringens ønske om å lage stadig større museumsenheter kan svekke det lokale engasjementet ved småmuseene. Det frykter styreleder ved veterantoget Tertitten i Sørumsand.
Onsdag 5. desember 2018
Mannlige kunstnere står for hele 94 prosent av salgsinntektene i det norske andrehåndsmarkedet. Kunstner Lotte Konow Lund mener Nasjonalmuseet må ta sin del av ansvaret.
Tirsdag 4. desember 2018
Forrige runde med sammenslå­inger førte til opprør i Museums-­Norge. Nå varsler kulturminister Trine Skei Grande (V) en ny reform, hvor antallet museer skal ned fra 60 til 25–30.
Mandag 3. desember 2018
For to uker siden fikk de ansatte i Morgenbladet beskjed om at redaksjonssjefen slutter på dagen. I et brev til styret uttrykker klubben dyp bekymring for avisas framtid.
Lørdag 1. desember 2018
Demian Vitanzas bok om en fremmed­kriger skulle kanskje ikke vært gitt ut som en roman, mener Ane Farsethås.