Lørdag 9. august 2003
Politikk og vuggesang
Mine kunstverk er sjelden aggressive i formen, sier kunstneren Andrea Lange. Hennes siste arbeid er ikke mindre politisk av den grunn.

«Hvem du enn er kom inn og vær min venn» (Wer immer Du auch bist komm herein und sei mein Freund). Dette sitatet, som kunstneren Andrea Lange plasserte på dører i offentlige lokaler i den tyske byen Kiel i 1997 som et ledd i en en utstilling av unge norske kunstnere, kan stå som en naturlig inngang til hennes kunstneriske prosjekt.

Henie Onstad Kunstsenter er igjen aktuell med et nytt arbeid av Lange. Etter den vellykkede visningen av videoen «Refugee Talks», første gang presentert i 1998 og vist under «Refuge» utstillingen sommeren 2002, følger kunstneren opp med videoprojeksjonen «First Time We Live».

? Videoen er på femten minutter. De fleste av opptakene ble gjort i løpet av ukene med amerikansk og britisk bombing av irakiske byer våren 2003. Verket viser mennesker og situasjoner i min familie og nærhet, men situasjonene og relasjonene er gjenkjennelige og allmenne. Poenget er å vise at våre nære forhold kan si noe om mer allmenne spørsmål. En arabiske vuggesang spiller en nøkkelrolle. En vuggesang er jo noe av det mest intime som finnes. Spørsmålet er hva en mor gjør med sitt barn før natten, i Norge såvel som i Irak under krigen? Jo, de synger vuggesanger. Dette viser likhet og gir mulighet til identifikasjon. En irakisk bestemor har hjulpet meg å lære meg den tradisjonelle vuggesangen og jeg synger den for min egen datter ? som en mor i Irak gjør for sitt barn. Anstrengelsene for å lære sangen på arabisk er ment som en gest til dem som forstår den og et forsøk på å komme dem i møte ? emosjonelt og kulturelt. Musikk representerer for øvrig vesentlige innholdsmessige elementer i verket. Vi hører blandt annet den norske nasjonalsangen, og vi ser en fremførelse av en sang av den opposisjonelle russiske sangeren og poeten Vladimir Vysotskij.

Identifikasjon

? Hvordan kommuniserer videoen med dine tidligere arbeider?

? Den er utvilsomt del av et større hele, selv om innfallsvinklene og grepene er ulike. Det handler om en identifikasjonsplattform, hvordan vi kan identifisere oss med folk som tilsynelatende er ulike oss selv. For meg er likhetene mer påfallende enn ulikhetene vi blir presentert for i den storpolitiske retorikken. Den går ut på å skape monstre ut av helt allminnelige mennesker, som deg og meg ? som lever et sted langt unna oss.

En dypt forankret humanisme ligger til grunn for Andrea Langes prosjekt, der mening oppstår i enkelmenneskers møte med andre. Kunstneren er ikke redd for å ty til nære virkemidler for å understreke poengene. Du er ikke redd for at det kan bli for klamt og intimt?

? Nei, jeg er ikke det. Derimot ser jeg på denne balansegangen som en stor utfordring. I tilfellet med vuggevisen forsøkte jeg å bryte med det nære og intime ved å la en irakisk mann synge den samme sangen senere i filmen, for å vise at den også kan fremstå som svært fremmed. Sangens innhold viser med tydelighet et forsøk på å berolige i en situasjon der det finnes klare fiendebilder.

Politisk kunst

Kritikken av kunsten som kommuniserer med seg selv på en introvert måte er ikke ny. Ei heller utvidelsen av kunstbegrepet ved å bryte ned skillet mellom kunst og populærkultur. Andrea Lange har valgt en annen strategi; å knytte kunsten til eksplisitt politiske problemstillinger, i dette tilfellet gå bak den politiske retorikken i Irak-krigen.

? En familie i Bagdad er ikke min fiende! roper hun engasjert.

Og det er så. Det politiske engasjementet går igjen gjennom hele Langes karriere. Kunstdiskursen har imidlertid tatt en politisk dreining de siste årene. Så hvordan føles det å ha kommet på moten igjen?

? Tja, den internasjonale kunstscenen har en agenda, og dagens tendens ble nok ekstra tydelig under fjorårets Dokumenta-utstilling i Kassel, som var svært politisk og sentrert rundt globaliseringsspørsmål.

Nettopp globalisering danner en forutsetning for minoritetsproblematikk, et tema du har vært svært opptatt av?

Dypere erkjennelse

? Jeg vil nå folk på et annet erkjennelsesnivå, langt unna trivielle hverdagsdebatter i media med kunsten min. Jeg tror at visuell kunst, eller kunst overhodet, til forskjell fra for eksempel polemikk, skaper en annen opplevelse og inngang til grunnleggende spørsmål. Mer emosjonelt. Dette er grunnlaget for min optimisme, at kunsten kan legge grunnlag for en annerledes refleksjon rundt sosiale og politiske spørsmål.

Lange skiller seg imidlertid fra opprørske kunstnere som Anders Eiebakke i

formen det politiske buskapet kommuniseres.

? Mine kunstverk er sjelden aggressive, og det er bevisst for å invitere folk inn i verket. Målet er at folk får øynene opp for at et politisk og mellommenneskelig nivå må kobles sammen.

Akkurat det kan ikke sies for ofte i Andrea Langes tilfelle.

? Få med et par ord om Arabic Lession også. Under mønstringen Oslo Open i slutten av august kan interesserte følge arabiskkurs på Stenersen-museet.

?

Akkurat tittelen må vel tolkes flertydig?

? Ja, men først og fremst dreier det seg om å si noen vennlige ord til grønnsaksmannen på hjørnet, avslutter Lange.

aslak.nore@klassekampen.no

«Hvem du enn er kom inn og vær min venn» (Wer immer Du auch bist komm herein und sei mein Freund). Dette sitatet, som kunstneren Andrea Lange plasserte på dører i offentlige lokaler i den tyske byen Kiel i 1997 som et ledd i en en utstilling av unge norske kunstnere, kan stå som en naturlig inngang til hennes kunstneriske prosjekt.

Henie Onstad Kunstsenter er igjen aktuell med et nytt arbeid av Lange. Etter den vellykkede visningen av videoen «Refugee Talks», første gang presentert i 1998 og vist under «Refuge» utstillingen sommeren 2002, følger kunstneren opp med videoprojeksjonen «First Time We Live».

? Videoen er på femten minutter. De fleste av opptakene ble gjort i løpet av ukene med amerikansk og britisk bombing av irakiske byer våren 2003. Verket viser mennesker og situasjoner i min familie og nærhet, men situasjonene og relasjonene er gjenkjennelige og allmenne. Poenget er å vise at våre nære forhold kan si noe om mer allmenne spørsmål. En arabiske vuggesang spiller en nøkkelrolle. En vuggesang er jo noe av det mest intime som finnes. Spørsmålet er hva en mor gjør med sitt barn før natten, i Norge såvel som i Irak under krigen? Jo, de synger vuggesanger. Dette viser likhet og gir mulighet til identifikasjon. En irakisk bestemor har hjulpet meg å lære meg den tradisjonelle vuggesangen og jeg synger den for min egen datter ? som en mor i Irak gjør for sitt barn. Anstrengelsene for å lære sangen på arabisk er ment som en gest til dem som forstår den og et forsøk på å komme dem i møte ? emosjonelt og kulturelt. Musikk representerer for øvrig vesentlige innholdsmessige elementer i verket. Vi hører blandt annet den norske nasjonalsangen, og vi ser en fremførelse av en sang av den opposisjonelle russiske sangeren og poeten Vladimir Vysotskij.

Identifikasjon
? Hvordan kommuniserer videoen med dine tidligere arbeider?

? Den er utvilsomt del av et større hele, selv om innfallsvinklene og grepene er ulike. Det handler om en identifikasjonsplattform, hvordan vi kan identifisere oss med folk som tilsynelatende er ulike oss selv. For meg er likhetene mer påfallende enn ulikhetene vi blir presentert for i den storpolitiske retorikken. Den går ut på å skape monstre ut av helt allminnelige mennesker, som deg og meg ? som lever et sted langt unna oss.

En dypt forankret humanisme ligger til grunn for Andrea Langes prosjekt, der mening oppstår i enkelmenneskers møte med andre. Kunstneren er ikke redd for å ty til nære virkemidler for å understreke poengene. Du er ikke redd for at det kan bli for klamt og intimt?

? Nei, jeg er ikke det. Derimot ser jeg på denne balansegangen som en stor utfordring. I tilfellet med vuggevisen forsøkte jeg å bryte med det nære og intime ved å la en irakisk mann synge den samme sangen senere i filmen, for å vise at den også kan fremstå som svært fremmed. Sangens innhold viser med tydelighet et forsøk på å berolige i en situasjon der det finnes klare fiendebilder.

Politisk kunst
Kritikken av kunsten som kommuniserer med seg selv på en introvert måte er ikke ny. Ei heller utvidelsen av kunstbegrepet ved å bryte ned skillet mellom kunst og populærkultur. Andrea Lange har valgt en annen strategi; å knytte kunsten til eksplisitt politiske problemstillinger, i dette tilfellet gå bak den politiske retorikken i Irak-krigen.

? En familie i Bagdad er ikke min fiende! roper hun engasjert.
Og det er så. Det politiske engasjementet går igjen gjennom hele Langes karriere. Kunstdiskursen har imidlertid tatt en politisk dreining de siste årene. Så hvordan føles det å ha kommet på moten igjen?

? Tja, den internasjonale kunstscenen har en agenda, og dagens tendens ble nok ekstra tydelig under fjorårets Dokumenta-utstilling i Kassel, som var svært politisk og sentrert rundt globaliseringsspørsmål.
Nettopp globalisering danner en forutsetning for minoritetsproblematikk, et tema du har vært svært opptatt av?

Dypere erkjennelse
? Jeg vil nå folk på et annet erkjennelsesnivå, langt unna trivielle hverdagsdebatter i media med kunsten min. Jeg tror at visuell kunst, eller kunst overhodet, til forskjell fra for eksempel polemikk, skaper en annen opplevelse og inngang til grunnleggende spørsmål. Mer emosjonelt. Dette er grunnlaget for min optimisme, at kunsten kan legge grunnlag for en annerledes refleksjon rundt sosiale og politiske spørsmål. Lange skiller seg imidlertid fra opprørske kunstnere som Anders Eiebakke i formen det politiske buskapet kommuniseres.? Mine kunstverk er sjelden aggressive, og det er bevisst for å invitere folk inn i verket. Målet er at folk får øynene opp for at et politisk og mellommenneskelig nivå må kobles sammen.Akkurat det kan ikke sies for ofte i Andrea Langes tilfelle. ? Få med et par ord om Arabic Lession også. Under mønstringen Oslo Open i slutten av august kan interesserte følge arabiskkurs på Stenersen-museet.? Akkurat tittelen må vel tolkes flertydig? ? Ja, men først og fremst dreier det seg om å si noen vennlige ord til grønnsaksmannen på hjørnet, avslutter Lange. aslak.nore@klassekampen.no

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.30
Lørdag 19. januar 2019
Den nye regjeringen vil samle all medie­støtte, også til NRK, i en felles pott. Dermed kan den interne kampen om støttekronene bli tøffere, frykter Lands­laget for lokalaviser.
Fredag 18. januar 2019
Mediebransjen vil ha slutt på at folk bruker medie­arkivet Atekst som alternativ til å kjøpe et avisabonnement. Nå er det ikke lenger mulig å lese dagferske nyheter i arkivet.
Torsdag 17. januar 2019
Støtteordningen som skulle lokke Hollywood til Norge, hadde bare norske mottakere i 2018. – Neppe i tråd med intensjonen, sier økonom som utredet ordningen.
Onsdag 16. januar 2019
Forfattere som klarer å markedsføre seg selv, trenger ikke tradisjonelle forlag, mener Arne Berggren. Nå går han inn i styret til selvpubliseringstjenesten Boldbooks.
Tirsdag 15. januar 2019
Forfatterforbundet håper regjeringen vil gi dem tilgang til midler fra bibliotek­vederlaget. Forslaget møter skepsis fra utvalget som i dag fordeler potten på rundt 110 millioner kroner.
Mandag 14. januar 2019
– Jeg har langt større tro på selvpublisering enn på å eie et mellomstort tradisjonelt forlag, sier Arve Juritzen.
Lørdag 12. januar 2019
Dagbladets to siste grafikere ble oppsagt i fjor sommer. Denne uka havnet saken i tingretten. – Et eklatant brudd på norsk lov, sier LO-advokatene.
Fredag 11. januar 2019
Under andre verdenskrig var hjemstedet til forfatter Bjørnstjerne Bjørnson propagandasentral for nazistene. Det bør Aulestad-museet opplyse om, mener litteraturprofessor Marianne Egeland.
Torsdag 10. januar 2019
Nationaltheatret kan få overta Munch­museets lokaler på Tøyen, forutsatt at nær­miljøet blir inkludert. – Føringene tas imot med åpne armer, sier teater­sjef Hanne Tømta.
Onsdag 9. januar 2019
I fjor sommer ble en ansatt ved Teaterhøgskolen i Oslo «frikjent» for påstander om seksuell trakassering. 18. desember ble mannen likevel oppsagt på grunnlag av nye varsler.