Torsdag 28. oktober 2004
Skoleflink feiring
Nytt Norsk Tidsskrift er 20 år. - Her dekkes intet bak et uvitenhetens slør, sier stifter og ansvarlig redaktør, Rune Slagstad.

I år feirer den nye versjonen av Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) 20 år. Og denne uka feirer redaksjonen seg selv. I boka «Rettens ironi» skriver tidsskriftmennesket og ansvarlig redaktør Rune Slagstad om hvordan det hele startet: Det startet med skyer mot vest:

«Det var Hans Skjervheim som en varm septemberdag tidlig på 80-tallet mens vi lå i Slottsparken og så skyene drive mot vest, fremkastet ideen om et tidsskrift for vitenskap, politikk og polemikk i tradisjonen fra Ernst Sars (Nyt norsk Tidsskrift 1877-78)»...«Tidsskriftet skulle være en arena for en åpen intellektuell debatt 'i spenningsfeltet mellom kulturdebatt og vitenskapelig kultur', 'på tvers av de tradisjonelle, politiske og vitenskapelige båsene'». Intet mindre.

- Sett vekk fra at to vestlendinger så mot himmelen og lengtet hjem. Hva var den historiske konteksten?

- Det var et intellektuelt miljø som fra midten av 70-tallet møttes til årlige seminarer om politisk teori på Ustaoset. Der var historikere, statsvitere, filosofer og noen jurister samlet under en felles lidenskap; politiske grunnlagsproblemer. I 1978 avsluttet også Gudmund Hernes den første maktutredningen og konkluderte med at han hadde identifisert en ny forfatning, en forfatning som hadde blitt til uten en normativ konstitusjonell debatt.

Ikke Hernes

Og derfor startet Hernes NNT. Vel ikke helt. Ved tiårsjubileet for tidsskriftet skrev sosiologen Willy Pedersen en kronikk i Aftenposten: «En preseterist og hans krets». Den skoleflinke var Hernes, og kretsen hans var den rundt NNT.

- Ja, det var visst slik at også tidsskriftet var hans. Det berodde nok på en misforståelse. Kort tid etter skrev jeg en artikkel om «Arbeiderpartistaten - maktens bruk og maktmisbruk». Der identifiserte jeg Hernes som en sentral figur. Det var et portrett som Hernes ikke ville identifisere seg med. Men det som er rett, var at Hernes var med i det første heftet og skrev om det medievridde samfunn. Men han var mer marginal.

Det var derimot ikke Francis Sejersted. Seminarene på Ustaoset skulle få en vitenskapelig forgrening i et kontor av historisk betydning gjennom det såkalte «Demokratiprosjektet» ved Historisk institutt på Blindern. Som følge av prosjektet ble Slagstad stipendiat, og han kom til å dele kontor med Sejersted. De to ble kamerater. I den tida ble menn ikke venner, men kamerater.

- Det var to debatter som ble forent i dette miljøet rundt demokratiprosjektet og Ustaoset. Den ene var historikerstriden mellom Jens Arup Seip og Sejersted om embetsmannsstaten. Den andre debatten var postivismestriden fra 1950-tallet hvor filosofen Hans Skjervheim var en av hovedfigurene.

Et regimeskifte

Da Slagstad lanserte det nye NNT i 1984, var derfor Sejersted og Skjervheim naturlige kandidater til å sitte i redaksjonen. Den fjerde ble den unge statsviter, Ustaoset-deltaker og den som skulle komme til å ta over fakkelen etter Hernes: Den framtidige maktutreder, Øyvind Østerud.

Kvinnekvotering var de visst ikke opptatt av.

- Det sprang ut av intellektuelt miljø - og et politisk regimeskifte.

For sosialdemokratiet var inne i en endetid. I tillegg påpeker Slagstad at AKP ikke lenger var en ødeleggende kraft i den offentlige ordskiftet.

- Arbeiderpartistaten kulminerte på midten av 1970-tallet, men forvitringen hadde begynt en tid før dette, en forvitring som tiltok mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. At et offentlig reformapparat var i krise, inviterte til ny diskusjon: Hva er staten? Hva er det offentlige? Hva er det private? Hva er markedet?

- Er det noen artikler som var spesielt viktige i den første tida?

- Sejersted skrev den første artikkelen: «1884 og den liberale tradisjon». Den grep fatt i det blinde punkt i den venstreradikale tradisjonen - forståelsen av det liberale. I den tradisjonen forutsatte man at makt var lik rett. Som grunnleggeren av det første NNT, Ernst Sars, formulerte det: «Det er til syvende og sist kun flertallet som kan beskytte mindretallet.» I Sejersteds artikkel ble dette tematisert nettopp i forhold til innføringen av parlamentarismen i 1884, og linjene ble trukket frem til Arbeiderparti-staten. Det liberale har vært et gjennomgående tema i NNT.

- Og i jubileumsheftet diskuteres overgangen fra Arbeiderparti-staten til det Francis Sejersted har kalt Embetsmannsstatens gjenkomst? Teknokratenes stat.

- Vel, et regimeskifte fra Arbeiderparti-staten til en slags høyrestat, vil jeg vel si.

Ingen Åmås

Vi kommer heller ikke utenom media. Nytt Norsk Tidsskrift har ikke vært preget av sterk glede over medieutviklingen. Ikke har redaksjonen tatt opp Knut Olav Åmås som medlem heller.

- Hernes' artikkel om den nye medieoffentligheten ble etterfulgt av en rekke bidrag: Per Olav Reinton om «Kildenes tyranni», Hans Fredrik Dahls «Er pressen udemokratisk?» med påfølgende svar fra Skjervheim i «Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien». Skjervheim mobiliserte Platon mot den nye tids mediesofister, sier Slagstad og holder fram:

- Et tredje tema har vært humanioras egenart. Alt i første årgang skrev Magne Malmanger om dette. Det var en kritikk av Jon Elster og hans avvisning av hele humanioratradisjonen som vitenskap. Kåre Lunden kastet seg også på den debatten og gav Elster motstand.

Men hvor ble det av den løpende politikk? Båndet mellom det politiske og det akademiske? Var det ikke det det skulle handle om.

- Vurderte dere for eksempel å ta med dere en politiker som medredaktør? Kanskje til og med en kvinnelig?

- Vi var vel én politiker. Men i det store og hele var vi fornøyd med de vi var. Det var lov til det da. I 1984 var for øvrig Skjervheim 58, Sejersted 48, Østerud 40 og jeg 39. I dagens terminologi ville dette ha blitt sett på som et rent oldingstidsskrift. Det er meget med den sammensetning som ikke ville vært lov i dag.

Men, men. Etter den første tida har det kommet flere medlemmer i redaksjonen: Eirinn Larsen og Cathrine Holst. I tillegg er Tore Rem og Fredrik Thue også nye medlemmer.

Avviser de fleste

På mange måter kan det sies at det har vært enkelt å drive NNT. Alt fra første dag ble det knyttet såpass mye prestisje til det å publisere i tidsskriftet, at bare et lite mindretall av de innsendte bidragene har kommet på trykk.

- Men tidsskriftet ble startet fra intet. Sars hadde ikke lagt igjen noen artikler i skuffene som vi kunne trykke. Det selv om det bare var drøye 100 år siden det sist hadde kommet ut. De første heftene var med andre ord preget av innhentede bidrag. Men utover på 90-tallet har strømmen av seminaroppgaver økt dramatisk. Men det går i perioder. Noen ganger må de gode bidragene drives fram, i andre perioder siger de inn mer eller mindre av seg selv.

Men noe referee-tidskrift har NNT ikke vært. Den type grovpositivisme er redaktørene motstandere av.

- Det er redaktørene som leser bidragene. Det er vi som tar stilling til hva som er godt og hva som er mindre bra. Her vurderes intet bak et uvitenhetens slør. NNT er et egenartet prosjekt som står og faller med dømmekraften til dem som sitter i redaksjonen. Det kommer ingen endringer i så måte.

- Men nå skal det jo telles i henhold til det nye regimet på Blindern. Der teller bare referee-tidsskrift.

- Å innføre et vindskjevt evalueringssystem er ikke noe for oss. Slikt må man motvirke gjennom undergravende virksomhet. Vi kan ikke akseptere fordummelsen. For øvrig: De som sier at positivismetidas strid er forbi, tar definitivt feil. Det som har skjedd de siste 20-30 årene er en institusjonalisering av positivismen. Dette har ikke skjedd fordi positivismen står sterkere vitenskapelig innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det er fordi den står sterkere innen det ekspanderende evalueringsbyråkratiet, som befolkes av dem som ikke har vunnet fram innen den akademiske system.

Fravær av politikere

En av hovedambisjonene bak gjenoppstarten av NNT var altså å knytte det politiske felt sterkere sammen med det akademiske. Der er ikke Slagstad sikker på om redaktørene har lyktes. Han er heller ikke sikker på om de skal ta all skyld for den manglende suksessen.

- Noe av det mest nedslående med utviklingen de siste 20 årene, har vært den sterkt synkende intellektuelle interessen blant politikere. At vi ikke har lykkes i vår strategi, kan selvfølgelig ha noe med NNT å gjøre, men jeg har en mistanke om at det mer skyldes utviklingen i den politiske verden. Vi har fått flere og flere Holmgangs-politikere som tilsvarer øyeblikkskapitalistene, kolonialhandlerne og disse som dominerer i næringsfeltet. Vi har et påfallende fravær av det Finn Lied har kalt strategiske miljøer, miljøer hvor vitenskap, politikk og næringsliv kan møtes.

I går ble 20-årsjubileet feiret med et seminar i Aschehougs villa i Drammensveien. Der ble «Skandinavisk senmodernitet - kulturelle brytninger i velferdsstaten» diskutert. Foredragene kan leses i jubileumsnummeret av Nytt Norsk Tidsskrift. Blant foredragsholderne var Tormod Hermansen om «Den nyliberalistiske staten», Helga Hernes: «Statsfeminisme - et personlig tilbakeblikk». Slagstad selv åpnet med «20 år med Nytt Norsk Tidsskrift».

Og Hernes, møtte han opp? Nei, han gjorde ikke det.

I år feirer den nye versjonen av Nytt Norsk Tidsskrift (NNT) 20 år. Og denne uka feirer redaksjonen seg selv. I boka «Rettens ironi» skriver tidsskriftmennesket og ansvarlig redaktør Rune Slagstad om hvordan det hele startet: Det startet med skyer mot vest:

«Det var Hans Skjervheim som en varm septemberdag tidlig på 80-tallet mens vi lå i Slottsparken og så skyene drive mot vest, fremkastet ideen om et tidsskrift for vitenskap, politikk og polemikk i tradisjonen fra Ernst Sars (Nyt norsk Tidsskrift 1877-78)»...«Tidsskriftet skulle være en arena for en åpen intellektuell debatt 'i spenningsfeltet mellom kulturdebatt og vitenskapelig kultur', 'på tvers av de tradisjonelle, politiske og vitenskapelige båsene'». Intet mindre.

- Sett vekk fra at to vestlendinger så mot himmelen og lengtet hjem. Hva var den historiske konteksten?

- Det var et intellektuelt miljø som fra midten av 70-tallet møttes til årlige seminarer om politisk teori på Ustaoset. Der var historikere, statsvitere, filosofer og noen jurister samlet under en felles lidenskap; politiske grunnlagsproblemer. I 1978 avsluttet også Gudmund Hernes den første maktutredningen og konkluderte med at han hadde identifisert en ny forfatning, en forfatning som hadde blitt til uten en normativ konstitusjonell debatt.

Ikke Hernes
Og derfor startet Hernes NNT. Vel ikke helt. Ved tiårsjubileet for tidsskriftet skrev sosiologen Willy Pedersen en kronikk i Aftenposten: «En preseterist og hans krets». Den skoleflinke var Hernes, og kretsen hans var den rundt NNT.

- Ja, det var visst slik at også tidsskriftet var hans. Det berodde nok på en misforståelse. Kort tid etter skrev jeg en artikkel om «Arbeiderpartistaten - maktens bruk og maktmisbruk». Der identifiserte jeg Hernes som en sentral figur. Det var et portrett som Hernes ikke ville identifisere seg med. Men det som er rett, var at Hernes var med i det første heftet og skrev om det medievridde samfunn. Men han var mer marginal.

Det var derimot ikke Francis Sejersted. Seminarene på Ustaoset skulle få en vitenskapelig forgrening i et kontor av historisk betydning gjennom det såkalte «Demokratiprosjektet» ved Historisk institutt på Blindern. Som følge av prosjektet ble Slagstad stipendiat, og han kom til å dele kontor med Sejersted. De to ble kamerater. I den tida ble menn ikke venner, men kamerater.

- Det var to debatter som ble forent i dette miljøet rundt demokratiprosjektet og Ustaoset. Den ene var historikerstriden mellom Jens Arup Seip og Sejersted om embetsmannsstaten. Den andre debatten var postivismestriden fra 1950-tallet hvor filosofen Hans Skjervheim var en av hovedfigurene.

Et regimeskifte
Da Slagstad lanserte det nye NNT i 1984, var derfor Sejersted og Skjervheim naturlige kandidater til å sitte i redaksjonen. Den fjerde ble den unge statsviter, Ustaoset-deltaker og den som skulle komme til å ta over fakkelen etter Hernes: Den framtidige maktutreder, Øyvind Østerud.

Kvinnekvotering var de visst ikke opptatt av.

- Det sprang ut av intellektuelt miljø - og et politisk regimeskifte.

For sosialdemokratiet var inne i en endetid. I tillegg påpeker Slagstad at AKP ikke lenger var en ødeleggende kraft i den offentlige ordskiftet.

- Arbeiderpartistaten kulminerte på midten av 1970-tallet, men forvitringen hadde begynt en tid før dette, en forvitring som tiltok mot slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet. At et offentlig reformapparat var i krise, inviterte til ny diskusjon: Hva er staten? Hva er det offentlige? Hva er det private? Hva er markedet?

- Er det noen artikler som var spesielt viktige i den første tida?

- Sejersted skrev den første artikkelen: «1884 og den liberale tradisjon». Den grep fatt i det blinde punkt i den venstreradikale tradisjonen - forståelsen av det liberale. I den tradisjonen forutsatte man at makt var lik rett. Som grunnleggeren av det første NNT, Ernst Sars, formulerte det: «Det er til syvende og sist kun flertallet som kan beskytte mindretallet.» I Sejersteds artikkel ble dette tematisert nettopp i forhold til innføringen av parlamentarismen i 1884, og linjene ble trukket frem til Arbeiderparti-staten. Det liberale har vært et gjennomgående tema i NNT.

- Og i jubileumsheftet diskuteres overgangen fra Arbeiderparti-staten til det Francis Sejersted har kalt Embetsmannsstatens gjenkomst? Teknokratenes stat.

- Vel, et regimeskifte fra Arbeiderparti-staten til en slags høyrestat, vil jeg vel si.

Ingen Åmås
Vi kommer heller ikke utenom media. Nytt Norsk Tidsskrift har ikke vært preget av sterk glede over medieutviklingen. Ikke har redaksjonen tatt opp Knut Olav Åmås som medlem heller.

- Hernes' artikkel om den nye medieoffentligheten ble etterfulgt av en rekke bidrag: Per Olav Reinton om «Kildenes tyranni», Hans Fredrik Dahls «Er pressen udemokratisk?» med påfølgende svar fra Skjervheim i «Den klassiske journalistikken og den nye medieideologien». Skjervheim mobiliserte Platon mot den nye tids mediesofister, sier Slagstad og holder fram:

- Et tredje tema har vært humanioras egenart. Alt i første årgang skrev Magne Malmanger om dette. Det var en kritikk av Jon Elster og hans avvisning av hele humanioratradisjonen som vitenskap. Kåre Lunden kastet seg også på den debatten og gav Elster motstand.

Men hvor ble det av den løpende politikk? Båndet mellom det politiske og det akademiske? Var det ikke det det skulle handle om.

- Vurderte dere for eksempel å ta med dere en politiker som medredaktør? Kanskje til og med en kvinnelig?

- Vi var vel én politiker. Men i det store og hele var vi fornøyd med de vi var. Det var lov til det da. I 1984 var for øvrig Skjervheim 58, Sejersted 48, Østerud 40 og jeg 39. I dagens terminologi ville dette ha blitt sett på som et rent oldingstidsskrift. Det er meget med den sammensetning som ikke ville vært lov i dag.

Men, men. Etter den første tida har det kommet flere medlemmer i redaksjonen: Eirinn Larsen og Cathrine Holst. I tillegg er Tore Rem og Fredrik Thue også nye medlemmer.

Avviser de fleste
På mange måter kan det sies at det har vært enkelt å drive NNT. Alt fra første dag ble det knyttet såpass mye prestisje til det å publisere i tidsskriftet, at bare et lite mindretall av de innsendte bidragene har kommet på trykk.

- Men tidsskriftet ble startet fra intet. Sars hadde ikke lagt igjen noen artikler i skuffene som vi kunne trykke. Det selv om det bare var drøye 100 år siden det sist hadde kommet ut. De første heftene var med andre ord preget av innhentede bidrag. Men utover på 90-tallet har strømmen av seminaroppgaver økt dramatisk. Men det går i perioder. Noen ganger må de gode bidragene drives fram, i andre perioder siger de inn mer eller mindre av seg selv.

Men noe referee-tidskrift har NNT ikke vært. Den type grovpositivisme er redaktørene motstandere av.

- Det er redaktørene som leser bidragene. Det er vi som tar stilling til hva som er godt og hva som er mindre bra. Her vurderes intet bak et uvitenhetens slør. NNT er et egenartet prosjekt som står og faller med dømmekraften til dem som sitter i redaksjonen. Det kommer ingen endringer i så måte.

- Men nå skal det jo telles i henhold til det nye regimet på Blindern. Der teller bare referee-tidsskrift.

- Å innføre et vindskjevt evalueringssystem er ikke noe for oss. Slikt må man motvirke gjennom undergravende virksomhet. Vi kan ikke akseptere fordummelsen. For øvrig: De som sier at positivismetidas strid er forbi, tar definitivt feil. Det som har skjedd de siste 20-30 årene er en institusjonalisering av positivismen. Dette har ikke skjedd fordi positivismen står sterkere vitenskapelig innen humaniora og samfunnsvitenskap. Det er fordi den står sterkere innen det ekspanderende evalueringsbyråkratiet, som befolkes av dem som ikke har vunnet fram innen den akademiske system.

Fravær av politikere
En av hovedambisjonene bak gjenoppstarten av NNT var altså å knytte det politiske felt sterkere sammen med det akademiske. Der er ikke Slagstad sikker på om redaktørene har lyktes. Han er heller ikke sikker på om de skal ta all skyld for den manglende suksessen.

- Noe av det mest nedslående med utviklingen de siste 20 årene, har vært den sterkt synkende intellektuelle interessen blant politikere. At vi ikke har lykkes i vår strategi, kan selvfølgelig ha noe med NNT å gjøre, men jeg har en mistanke om at det mer skyldes utviklingen i den politiske verden. Vi har fått flere og flere Holmgangs-politikere som tilsvarer øyeblikkskapitalistene, kolonialhandlerne og disse som dominerer i næringsfeltet. Vi har et påfallende fravær av det Finn Lied har kalt strategiske miljøer, miljøer hvor vitenskap, politikk og næringsliv kan møtes.

I går ble 20-årsjubileet feiret med et seminar i Aschehougs villa i Drammensveien. Der ble «Skandinavisk senmodernitet - kulturelle brytninger i velferdsstaten» diskutert. Foredragene kan leses i jubileumsnummeret av Nytt Norsk Tidsskrift. Blant foredragsholderne var Tormod Hermansen om «Den nyliberalistiske staten», Helga Hernes: «Statsfeminisme - et personlig tilbakeblikk». Slagstad selv åpnet med «20 år med Nytt Norsk Tidsskrift».

Og Hernes, møtte han opp? Nei, han gjorde ikke det.

Artikkelen er oppdatert: 22. november 2007 kl. 19.28
Tirsdag 17. september 2019
Skoleforsker Marte Blikstad-Balas mener lærerne må gi plass til romanen i klasserommet. – Den kognitive utholdenheten går ned når man bare leser korte tekster, sier hun.
Mandag 16. september 2019
Forfatter Bjørn Sortland er bekymret for norske barns mentale kondis. – Å lese i et kvarter er blitt «helt Himalaya», sier han.
Lørdag 14. september 2019
Petter Stordalens 190.000 Instagram-følgere har flere ganger sett ham posere med bøker fra Straw­berry-forlagene. Dette kan være ulovlig reklame, ifølge Forbruker­tilsynet.
Fredag 13. september 2019
Dagens Næringsliv og Morgenbladet kutter til sammen 38 millioner kroner for å bli mer digitale. – Vil gå utover kvaliteten, sier medieforsker.
Torsdag 12. september 2019
Styreleder Amund Djuve har gitt Morgenbladets redaktør en klar bestilling: driftsmarginen må opp på ti prosent. Denne uka startet nedbemanningene i ukeavisa.
Onsdag 11. september 2019
NTNU sliter med å få opp kvinneandelen ved filosofisk institutt. – Forsterker en trend hvor menn underviser menn om menn, sier student.
Tirsdag 10. september 2019
NRK Dagsrevyen har intervjuet ­dobbelt så mange rikspolitikere som lokalpolitikere ­under valgkampen. – Problematisk og uheldig, sier ­Venstre-ordfører Alfred Bjørlo.
Mandag 9. september 2019
NTNU-forsker ­forsvarer filosofibok med lav kvinne­andel. – Skal man fortelle en filosofihistorie til studentene, må den være sann, sier første­amanuensis Øyvind Eikrem.
Lørdag 7. september 2019
Flere forlag satser på hjemmesnekret journalistikk om sine egne utgivelser. Uten tydelig merking kan dette være et brudd på markedsførings­loven, advarer advokat.
Fredag 6. september 2019
NRK benekter at valgeksperimentet på Lillestrøm ble gjort for underholdningens skyld. Men som forskning er prosjektet helt verdiløst, mener samfunns­vitere.