Cecilie Høigård kommenterer 15. februar mitt innlegg vedrørende oppslag i Klassekampen 5.2 om økt bruk av fengselsstraff. Høigård har mange interessante synspunkter, som plassen ikke tillater at jeg kommenterer her. Jeg vil begrense meg til noen tilleggskommentarer til spørsmålet om bruk fengsel har økt når det gjelder unge, samt knytte en kommentar til det å bruke lange tidsserier over domsavsigelser som grunnlag for vurderingen. Svaret vil selvfølgelig avhenge av hvilket tidsperspektiv man legger til grunn. Med forbehold om at Høigård er korrekt gjengitt, var motivet for mitt innlegg å nyansere påstander om at flere og flere unge blir en del av fangebefolkningen og at rekrutteringen til fangebefolkningen i stadig større grad skjer blant unge menn. For en leser kan slike utsagn neppe oppfattes annerledes enn at dette er en utvikling som pågår. Som jeg viste i mitt forrige innlegg, gir antall innsettelser og beleggstall de tre siste årene ikke grunnlag for en slik oppfatning. Antall innsettelser avspeiler både domsavsigelser og varetekt og gir dermed et mer komplett bilde av hvor mange unge som faktisk havner i fengsel. Dersom vi ser på utviklingen litt lenger tilbake enn siste tre år, inntraff en midlertidig økning i antallet fengslinger av unge under 21 år i perioden 1998 til og med 2001 fra litt over 1000 til nesten 1300 per år. Økningen i 2001 skyldtes en relativt stor økning i antall fengselsstraffer det året, trolig på grunn av økte ressurser til avvikling av ubehandlede saker ved domstolene. Ser vi siste tiår under ett, er utviklingen samlet sett forholdsvis stabil med rundt 1000 innsettelser per år. Antallet fengslinger av unge var likevel litt lavere i 2004 enn i 1994, 988 mot 996. Dersom vi sammenligner med folketallet for unge i samme aldersgruppe, er andelen unge som fengsles tilnærmet uendret siden 1994, cirka 3 per 1000 innbyggere. Vurdert i et tiårsperspektiv er det med andre ord heller ikke grunnlag for en konklusjon om økende antall eller andel innsettelser av unge i fengslene (kilde: kriminalomsorgens etatsregister/SSB). Når det gjelder økningen i antall ubetingede dommer generelt og mot unge under 21 år siden 1960, er ikke økningen så stor som Høigård hevder. Så vidt jeg kan se, bygger Høigårds beregninger på tall som er publisert i hennes bok «Gategallerier». Tidsserien måler imidlertid ikke konsekvent samme fenomen ettersom tallene fra 1960 til og med 1996 ser ut til å gjelde forbrytelser, mens tallene fra og med 1997 også inkluderer fengselsstraffer for forseelser. En mer korrekt sammenligning ville for eksempel være å sammenligne antallet dommer i forbrytelser de senere årene mot antallet i 1960. Jeg er helt enig i at antall fengselsstraffer sier noe vesentlig om et samfunns vilje til å bruke straff, men det er tvilsomt om kulturelle og samfunnsbestemte motiver og beveggrunner for en fengselsstraff i 1960 er helt sammenlignbare med en fengselsstraff i dag. En dommer som avsa en ubetinget fengselsstraff i 1960, avsa en dom der dommeren visste med stor sannsynlighet at vedkommende havnet i et fengsel preget av et ødeleggende isolasjonsregime, som er nokså langt fra situasjonen i dag. I dag avsies fengselsstraffer ikke ensidig ut fra et ønske om å påføre straff. Andre motiver og vurderinger blander seg inn, for eksempel et ønske om å stoppe en pågående kriminell karriere og rusmisbruk, kanskje med mulighet for behandling eller annen oppfølging i eller etter fengsel. Men dette er et stort tema som sprenger grensene for Klassekampens debattsider. Ragnar Kristoffersen er forsker ved Kriminalomsorgens utdanningssenter
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Om gradering av hets
Jeg må beklage at jeg i Klassekampen 29. januar tok Høyre til inntekt for Regjeringens forslag til etnisk diskrimineringslov. Inge Lønning korrigerer meg på dette 5. februar, og viser således til en interessant uenighet mellom det Høyre han selv representerer og politikken til Erna Solberg. Når det gjelder Regjeringens forslag til etnisk diskrimineringslov, synes likevel ikke Lønning å være helt à jour. Dette lovforslaget dreier seg ikke bare om antidiskrimineringsbestemmelser «i arbeidslivet, på boligmarkedet mv.» som han selv påstår, men «på alle samfunnsområder» for å sitere lovforslaget. Lovforslaget dreier seg dessuten så absolutt om ytringsfrihet. Regjeringen ønsker ikke bare å forby «ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende», men at det skal være «forbudt å medvirke til» slike ytringer. Inge Lønning ønsker å gå svært langt i å tolerere hets mot homofile. Ifølge Lønning kom jeg «i skade for å pådytte ham meninger» da jeg tok ham til inntekt for Regjeringens forslag. Jeg beklager dette. Siden min grunnleggende kritikk av Lønning gikk ut på at han – som representant for regjeringspartiet – opererte med to forskjellige standarder når det gjaldt hets mot homofile og mot etniske minoriteter, regner jeg altså med at Lønning likevel vil ha en og samme standard. Mitt hovedanliggende er ikke hvor akkurat de generelle grensene for hets og hatefulle ytringer skal gå, men at de går samme sted uansett hvem det gjelder. Homofile, etniske minoriteter, transkjønnede og funksjonshemmede har alle krav på samme grad av vern. Jeg er glad for at jeg og Lønning likevel synes å være enige om dette.