Hanna Mari Hauan

Christopher Olssøn

#fff

Han lager kaffe i verdensklasse, sier han. Bare det beste er godt nok når Klassekampen kommer på besøk. Harald Frøysa har spart de siste kaffebønnene som blir kvernet for hånd og forsiktig trykket på plass i kanna. Han fyker ut på kjøkkenet og kommer tilbake med to breddfulle kopper med kruttsterk kaffe.

– Jeg er ikke noen snobb, og jeg drikker gjerne pulverkaffe. Men her hjemme vil jeg ha kvalitet!

Frøysa er en energisk, velartikulert og humørfylt mann. Han er kunstner, primært musiker, og omtalt som «Norges siste skald». Han driver med smykkekunst og skriver poesi. Han er tidligere rusmisbruker, straffedømt og et kjent fjes på Oslos brune puber. I tillegg er han engasjert i samfunnsmessige og politiske problemstillinger. Han har spilt konserter rundt om i byen med stevene sine, ofte på mindre scener og puber, men også på arrangementer på Deichman og Litteraturhuset. Når Klassekampen møter ham i leiligheten nedenfor Torshovdalen i Oslo, er det med bakgrunn i at vi har hørt ham kvede med en innlevelse og intensitet som gjør det umulig ikke å la seg påvirke. Samtidig røper tematikken i stevene Frøysa framfører at han har levd et hardt liv, og at han har noe han ønsker å formidle.

La oss spole tilbake noen år, og starte fra begynnelsen. Frøysa vokste opp i et kristent, møblert vestlands-hjem. Moren var lærer og drev barnekor, mens faren var sokneprest.

– Når man vokser opp i troa på at Gud og Satan ikke bare er ekte, men definerende krefter i verden, er det klart at det blir veldig skremmende.

Frøysa var plaget av hallusinasjoner hvor han opplevde at han ble inntatt av Satan. Allerede fra tidlig barndom kjente han en dragning mot rusmidler, som var effektive dempere på hallusinasjonene.

Etter en i overkant destruktiv hjemmefest i presteboligen på Sunnmøre, ble familien enige om at Frøysa kunne dra til sjøs. Der ble han værende til gjelden for skadene på huset var nedbetalt, og han fikk tatt privatisteksamen.

Som ung tenåring kom han til Oslo. Det første stedet han oppsøkte var byens narkotikamiljø. Han gikk i lære hos junkiene i parken og ble etter hvert en profesjonell blandingsmisbruker. Fra tid til annen har han også måttet leve bak lås og slå. Han mener ordet «kriminalomsorg» faller på sin egen urimelighet. På den annen side er det mye verre andre steder i verden.

«Jeg har skjønt at jeg ikke bare er et surrehue som må skjerpe meg»

Undergrunnens poet

Politisk kvarter og Dagsnytt atten har lenge vært faste innslag i hverdagen min, men i det siste har jeg oftere og oftere stilt meg spørsmålet: Hvorfor i all verden hører jeg på dette? Politikerne snakker ikke sammen! De legger frem påstander etter tur og angriper hverandre. Programlederne stiller spørsmål, men får ikke svar. Programmene er i beste fall underholdende, men er det noen som egentlig får noe ut av det, annet enn medier som kan plukke opp overskrifter?

til og etterdønningene fra justisministerens avgang har vist gode eksempler på dette. Uka før avgangen ble påstanden om at Ap setter terroristenes rettigheter høyere enn nasjonens sikkerhet gjentatt til det kjedsommelige, mens motdebattantene gang på gang fremholdt dette som falske anklager. I ettertid har politikere gjort forsøk på å debattere klimaet i ordskiftet. En god idé, men med heller tvilsomt resultat hittil.

Debatten rundt vår forhenværende justisminister illustrerer en tendens jeg får mindre og mindre sansen for. Partene lytter ikke egentlig til det andre har å si, det foregår ingen reell interaksjon. Argumenter baseres ikke på det motparten sier, men er forsøk på å uttrykke egen posisjon enda sterkere. Samtalene er en utveksling av forutbestemte posisjoner som ikke er oppe til debatt.

 der vi tror det finnes bedre løsninger enn de som allerede ligger på bordet? Jeg tror det, og det håper jeg politikerne også gjør. Å finne bedre løsninger blir umulig hvis det ikke finnes noen fleksibilitet i egne oppfatninger. Om man derimot erkjenner at ulike mennesker vet ulike ting, og disse menneskene kommer sammen i en ærlig og oppriktig samtale, blir resultatet noe sannere enn det de vet hver for seg. Dette krever en viss ydmykhet, noe som synes å være mangelvare ikke bare i hos politikere i debattprogrammer, men også i andre fora. Ydmykhet er sårbart fordi det innebærer at man kan ta feil. Det er det lite rom for i et debattklima hvor det er om å gjøre å stå på sitt og håpe at det holder helt til mål.

større ydmykhet i politiske debatter. Det kan starte med å faktisk være interessert i det motparten har å si. Altså å lytte, reflektere og respondere, ikke bare fremme sin egen forutbestemte agenda. For å oppnå dette er man avhengig av et reelt ønske om å finne de beste løsningene og en tro på at disse skapes gjennom utveksling av meninger og ideer. Det forutsetter en vilje til å revurdere egne forutinntattheter, noe politikere mer enn noen andre tviholder på.

Jeg ønsker meg et politisk klima der lederne i større grad blir bedømt etter sine evner til å korrigere seg selv i møtet med virkeligheten, fremfor å alltid skulle være ufeilbarlig i sine standpunkter. Vi har et stykke igjen å gå.

Etterlyst: ekte samtaler

Jeg går alltid til jobb. I dag var det ti minusgrader og dermed færre fotgjengere enn vanlig. Biler sto tett i tett utenfor barnehagen jeg passerer, og ungene, innpakka i tjukke kjeledresser, ble lempa inn døra av travle foreldre. Bussene var stappfulle, og de få som tok beina fatt, hadde så vidt en glippe mellom skjerfet og lua, blikket festet i bakken og målrettet gange. Idet jeg krysser Storgata, blir det folksomt. Velkommen til Grønland. Her er det liv, uansett vær.

Grønnsakshyllene utenfor butikkene må fylles, og klær må henges opp til utstilling. Gata brukes aktivt som en møteplass, et sted for handel og samtaler. Her er også de som lever store deler av livet sitt på gata. Gutta som står på hjørnet med knekk i knærne, handler og utveksler siste nytt mens de venter på at Mar eller Prindsen skal åpne. Noen ganger tar de seg en blund på trammen, men ikke i dag. Det er for kaldt. En eldre dame har sin faste plass på Vaterlandsbrua. Hun sitter der i dag også. Hun er godt innpakket i tjukke ullpledd, men jeg har fremdeles til gode å forstå hvordan det er mulig å holde varmen her med gufset fra Akerselva konstant feiende over brua. Dette er hennes jobb, men hun kan ikke ringe verneombudet fordi uteklimaet skaper dårlige arbeidsforhold.

Jeg møter blikkene og hilser selv om jeg noen ganger vil se annen vei. Ute av syne, ute av sinn. Men gatelivet på Grønland gjør at jeg må forholde meg til andre deler av samfunnet enn det som foregår bak lukkede dører i fine kontorbygninger. I møtet med andre, møter jeg meg selv, og det kan være ubehagelig. Etter hvert som blikk og nikk utveksles, minker både avstanden og ubehaget og blir erstattet med en følelse av fellesskap. Det er en daglig øvelse jeg vil anbefale flere å teste.