- Det er politikkens innhold som er viktig.

Den eldre mannen som sier dette, ser seg usikkert rundt i Stockholms store sentralbanestasjon. Han står litt alene, utenfor massen av journalister som presser seg rundt dagens hovedpersoner. Han er egentlig en av dem, men fikler nå med den trådløse mikrofonen, vet ikke hvor han skal gjøre av den.

Jeg har spurt ham om Socialdemokraternas dalende oppslutning kan forklares ved at de har blitt frastjålet språket sitt. Plutselig ser han meg rett i øynene, og sier igjen, fastere denne gangen:

- Det er politikkens innhold som er viktig.

Han er tilbake i rollen nå. De store arbeidshendene dunker budskapet inn, at Moderaterna har stjålet arbeiderbevegelsens ord, men at de ikke har politikken som kan skape nye jobber. Den gamle mannen er igjen Bertil Johnsson, den en gang så mektige LO-lederen.

Han får endelig gitt fra seg mikrofonen.

- Det er vi som er arbeiderpartiet. Det eneste arbeiderpartiet.

Veteraner på banen

Når den tidligere LO-lederen sier dette, er det fire dager igjen til valget. Han har nettopp kommet ned fra scenen der han har sagt at det bare er ett parti for vanlige lønnsmottakere i Sverige, og det heter Socialdemokraterna.

Det samme har de tidligere statsministrene Göran Persson og Ingvar Carlsson uttrykt, til storapplaus fra forbipasserende og en stor skokk valgkampmedarbeidere i T-skjorter med roser på.

- Det er samme politikk som før, ikke et dugg er endret, sier Carlsson, sønn av en tekstilarbeider i Borås, om hovedmotstanderen Moderaterna.

- Men de bruker nå sosialdemokratenes ord for å skjule den reaksjonære politikken.

Nåværende LO-leder Wanja Lundby-Wedin står skulder ved skulder med sin forgjenger og de tidligere statsministrene. Lengst ut på venstre fløy troner Mona Sahlin, Socialdemokraternas comeback-queen og rødgrønn statsministerkandidat.

Hun ser overraskende solbrun og fresh ut, og heies fram av utspørreren som «Sveriges neste og første kvinnelige statsminister».

Mon det. Mens valgkampen for de minste rødgrønne partiene Vänsterpartiet og Miljöpartiet har vært vellykket, er det stadig færre som oppgir at de vil stemme på Sahlin. For to år siden ledet hun foran Reinfeldt og co. med rundt 20 prosent, mens partiet i valgkampinnspurten ramler godt under 30-prosentsgrensa. Fredag var anslaget 28 prosent.

Det til tross for at et formidabelt valgkampapparat er satt i sving.

Dør til dør

Sossarna har alene vært i personlig kontakt med over 900.000 svensker. Det er nesten ti prosent av hele Sveriges befolkning.

Og likevel er det som om det de sier ikke siver inn. Partiet som endret slagordet fra «Sveriges egentlige arbeiderparti» i 2006 til «Sveriges eneste arbeiderparti» i dette valget, Moderaterna, ligger an til å gjøre nok et kjempevalg.

Moderaterna snakker om jobben med patos og alvor. Og da kan tidligere LO-ledere og statsministre rope så høyt de bare vil at dette ikke stemmer, at Moderaterna egentlig er reaksjonære og ikke har arbeid til alle som prioritert oppgave.

De roper i tynn luft. Alle som trenger å høre budskapet, har allerede forlatt rommet.

- Jobben, sier Reinfeldt alvorlig inn i ethvert kamera som er vendt i hans retning - og dem er det mange av.

Det magiske skjer. Folk tror på ham.

Verste siden 1911?

For det store spørsmålet i valgkampen er egentlig ikke arbeidsløsheten eller sykelønnsordninger. Det som henger i lufta, og som man knapt tør uttale, er dette: Hvorfor stemmer ikke folk flest lenger på sosialdemokratene?

- Ja-a, du, er svaret jeg som regel får.

Forskerne kan analysere hva som skjer: Disse velgerne flytter seg slik og sånn. Og de kan se det store bildet: Sosialdemokrater sliter i hele Europa. Men noen egentlig forklaring er det ikke.

Da Socialdemokraterna fikk 35 prosent oppslutning i forrige valg, var det dets dårligste resultat siden 1914. Du må tilbake til 1911 for å finne sossarna under 30 prosent, som er det årets målinger viser.

Selv da Göran Persson mistet regjeringsmakten i 2006, lå partiet nesten ti prosentpoeng foran hovedutfordrer Moderaterna. Nå er de omtrent jevnstore.

Problemet for venstresiden er at de mindre partiene kan gjøre det så godt som bare det i valget, men feiler det store, bærende partiet, så ryker seieren. Alle ser det skje. Men hvorfor?

- Ja-a, du.

Alle til høyre

- Det er ikke velgerne som har gått først i den høyredreiningen som har funnet sted etter slutten på 1970-tallet. Tvert imot viser flere undersøkelser gjennom årene at det finns en sterk oppslutning om velferdsstaten i det svenske folket, til tross for at samtlige riksdagspartier er gått til høyre, sier Kristina Boréus, professor i statsvitenskap ved Stockholms universitet.

- Partiene har gått til høyre. Men politikk skapes ikke i et vakuum. Sterke private næringsinteresser har drevet kampanjer for denne endringen i årevis.

Denne kampanjen slo også inn i det sosialdemokratiske partiet, særlig i den såkalte kanselihögern innen sosialdemokratene med finansminister Kjell-Olof Feldt som drivkraft gjennom 1980-tallet. Stafettpinnen ble overtatt av Göran Persson.

- Høyresiden har pengene, og de er ikke som arbeiderbevegelsen avhengig av enighet om en linje i sin ideologiproduksjon, forklarer Boréus, som tror det er en av grunnene til at sosialdemokratiet kan bli hengende etter.

- Når så Socialdemokraterna slipper forsvaret av velferdsstaten, arbeiderbevegelsens store seier, så mister de gamle velgergruppene noe av interessen. De ser etter alternativer andre steder.

Det har overrasket professoren noe at Alliansen har sluppet så lett unna kuttene i arbeidsløshetstrygden og sykelønnsordningen. Politikken er åpenbart nyliberal, selv Moderaterna i retorikken har tatt et skritt tilbake.

Hun syns i grunnen det er «ganska heftigt» at Moderaterna nå kaller seg det eneste arbeiderpartiet.

- Det er del av et bevisst forsøk på å ta sosialdemokratenes velgere. Og det lykkes også på et vis. Det er åpenbart ikke bare øvre middelklasse som stemmer på Moderaterna.

Makten i sentrum

Foran årets valg var Socialdemokraterna avhengig av å toppe laget. De trengte de beste, mest rutinerte folkene på bakrommet, for nå skulle kampen mot Reinfeldt vinnes og partiets ære gjenopprettes. De ansatte Bo Krogvig.

Krogvig drev sossarnas valgkamp gjennom 1980- og 90-tallet, og ble deretter importert til utlandet som valgkampstrateg. Han har rådgitt partier i 33 land, deriblant ANC i Sør-Afrika foran deres første valg.

Nå er han på hjemmebane igjen, som valgkampgeneral for partiet han alltid har vært med i. Noen valgmålinger vil han ikke kommentere, men han forstår godt dem som skjærer tenner når de ser hvordan Moderaterna har tatt til seg arbeiderbevegelsens retorikk.

- Retorisk - og vel å merke bare retorisk - har de forlatt nyliberalismen. Og det gjør dem litt vanskeligere å få tak på, sier han.

Krogvig mener likevel de ideologiske skillene mellom blokkene er større i dette valget enn tidligere, og han vil ikke gå med på at sosialdemokratene har gått mot høyre.

- Vi har aldri vært så dogmatiske i sånne spørsmål. Men når vi har gått inn for å ta inn private, har det alltid mest vært snakk om management. Det har jo fortsatt vært fellesskapet som har finansiert helsesektoren og kollektivtrafikken. Høyresiden vil privatisere alt.

Om partiet er lite dogmatisk, så er også Krogvig den fødte pragmatiker. Han syns for eksempel ikke den nye rødgrønne samarbeidet gir grunn til å snakke om hvorvidt sossarna trekkes mot venstre eller ikke.

- Jeg ser på politikk som en avlang ballong. I ytterkantene til høyre og venstre har du en tynn, liten del der de som er så opptatt av å være høyre eller venstre befinner seg. I midten har du sentrum, det som holder samfunnet sammen. Sentrum vil ha en sterk velferdsstat, med godt helsetilbud og rettigheter. Og det er der vi skal være. Det er der den politiske makten ligger. For makt, ser du, det er livet i politikken, ikke å ha rett. Hva spiller det for rolle å ha rett, om man ikke kan få gjennomslag for det man vil?

Fiende og kamerat

- Her kommer min gamle fiende!

Gunnar Stenarv er pensjonert etter mange år i Socialdemokraternas riksdagsgruppe, men trår som så mange andre sosialdemokrater til nå i valgkampinnspurten. Han tar et godt tak rundt den tynne, lave mannen som kommer bort, og blunker lurt til meg:

- Nu mera kamerat. Vi har felles valgkamp i år.

Jörn Svensson, som mannen heter, smiler mildt og forklarer: Han er vänsterpartist, har sittet som riksdagsrepresentant gjennom store deler av 1970- og 80-tallet. Han må med på bildet, insisterer Stenarv, vi er jo sammen om dette. Og jo, bildet kan han vel bli med på. Alle monner drar. Det er mye som står på spill.

- Mona har hatt en god valgkamp, sier Stenarv, - og det er morsomt å endelig ha en kvinne som statsministerkandidat. Så du henne i går? Nå er hun god!

- Målingene viser at det fortsatt er langt fram, prøver jeg meg.

- Målinger! De er det så mange av. Det er på valgdagen vi får se hvordan det går.

Målingene har stemt 13 ganger av 13 siden 1968, sier statsviteren Sören Holmberg ved Göteborgs universitet til Aftonbladet. Men det sier jeg ikke til de to herrene, som nå er i gang med en lengre utgreiing om klyfterna i samhället overfor fire middels engasjerte tenåringsjenter med en avkrysningsliste fra skolen.

Står samlet

Valgnatten 2006 gikk Göran Persson på scenen og annonserte sin sorti fra politikken. Socialdemokraterna hadde bare fått 35 prosent av stemmene, og valgnederlaget var et faktum.

I dag er lyskasterne vendt mot Persson igjen. Han skal sammen med Ingmar Carlsson og to mektige LO-ledere vise at partiet og arbeiderbevegelsen står samlet bak Mona Sahlin.

- Ungdomsarbeidsløsheten er en skam, sier han.

- Dessuten er det dårlig økonomisk politikk. Vi trenger alle våre unge i arbeid.

Men han sier også noe annet:

- Jeg sanerte ikke svensk økonomi for at Alliansen skal gi skatteletter til de rike.

I en reportasje fra valget i 2002 i Klassekampen beskrives et valgmøte der selveste Tony Blair stilte opp for å støtte Göran Persson, sin gode venn og våpendrager i arbeidet med å fremme en ny, tredje vei for sosialdemokratiet.

Den gang gjorde Persson et forholdsvis godt valg. Socialdemokraterna var bare 0,1 prosent under 40-prosentgrensa.

Men kanskje er det med sosialdemokratiets tredje vei som med Dagbladets du-journalistikk. Det går raskt opp. Men på sikt mister man kjernen av dem som en gang utgjorde grunnfjellet.

På søndag får vi svaret.