Hvorfor fostrer venstresida så få kvinnelige ledere? Hvorfor har nesten alle andre parti enn Rødt kvinnelige frontfigurer?

Det spør student Gudrun Kløve Juuhl i siste nummer av tidsskriftet «Rødt!», der hun er redaksjonsmedlem.

- Jeg tror ikke den feministiske ideologien er den eneste grunnen til at det er få kvinnelige frontfigurer i Rødt, det skyldes også ting utenfor partiet. Men den konfliktsky feministiske ideologien som dominerer i partiet synes jeg ikke er så trivelig. Jeg tror rett og slett at konflikt er viktig - for intellektuell utvikling og for politisk endring.

Rom for opposisjon

Det er kriminolog Kjersti Ericssons tanker om feminisme som Gudrun Kløve Juuhl har sett nærmere på. Ericsson er kanskje den mest sentrale feministen i ml-tradisjonen, skriver Kløve Juuhl, og hun mener Ericssons visjon for feminismen passer overraskende godt på den feministiske praksisen og ideologien i partiet Rødt.

Ericsson bruker stikkord som «flerstemt» feminisme for å fremme sin visjon av feminismen. Det rimer med praksis i partiet, mener Kløve Juuhl: Der legger man vekt på å lytte til hverandre.

- Det er jo bra å lytte til hverandre. Men det ligger en forestilling til grunn der, om at man må lytte seg fram til hva kvinner mener, fordi de ikke sier ting så tydelig. Hvis fokuset er på å lytte og føle deg fram til andres behov så overser du at folk kan artikulere seg selv, sier Kløve Juuhl.

I partiet oppfordres kvinner til å skrive innledninger sammen med eldre og mer erfarne kvinner, man skal lære seg til å ytre tankene sine i gruppediskusjoner, og kvinner skal lære seg å skrive politiske tekster gjennom å gjøre det sammen med andre, «slik at kontroversane vert tekne før ein kjem ut i ålmenta», skriver Juuhl. Å satse på en lyttende atmosfære er å ignorere at ledelsen og de rådende kreftene har makten. Satser du på å akseptere motsetninger, uenigheter og konflikt gjør det derimot folk i stand til å bygge motmakt, mener Kløve Juuhl.

- Jeg tror at ledelsen i alle organisasjoner må utfordres for å gjøre noe annerledes. En visjon om organisasjonen som et lyttende, konfliktfritt omsorgssamfunn gir stor makt til dem som innehar definisjonsmakten, og er rett og slett en dårlig visjon for organisasjoner som består av voksne menings- og taleføre mennesker.

Mannen i arbeiderklassen

«Den som undertrykker andre, kan ikke sjøl være fri», har Kjersti Ericsson vist til, og argumenterer for at kvinnekampen ikke kan skilles fra klassekampen. Gudrun Kløve Juuhl reagerer: «Heller enn å seia at eigentleg har alle same interesser og det forstår ein berre ein lyttar til einannan, slik Ericsson gjer, bør partiet seia at kvinnefrigjering vil me ha, og det går ut over menn, også i arbeidarklassen».

- Jeg er jo enig i at kvinnekamp ofte er klassekamp, enten det dreier seg om pensjonskampen eller om bedre lønn i offentlig sektor. Men jeg reagerer på at det er en automatikk i at den kvinnefrigjøringa som passer best inn i en klassekamp blir sett på som mest interessant. Det er en problematisk innsnevring av feminismen. Spørsmål rundt kjønn, som hva vil det si å være kvinne, blir skjøvet ut som mindre interessant. Og sekstimersdagen anses som mer interessant enn å kriminalisere horekunder og prostitusjon. Jeg mener den feministiske ideologien i Kjersti Ericsson-tradisjonen, ideologien som dominerer i Rødt, i snevrer inn det politiske registeret.

Kløve Juuhl er også medlem i Ottar.

- Ottar er mer konfliktorientert og mindre redd for å si det som er upopulært, sier hun.

- Har du fått reaksjoner på artikkelen fra mange?

- Ja, fra folk som er enige med meg. Men jeg håper jo noen er uenige med meg.