1968, studentopprør: Vest-Tysklands Rudi Dutschke er sosiolog. Det samme er Daniel Cohn-Bendit i Frankrike, begge ledende skikkelser i studentopprøret. Kanskje ikke tilfeldig:

- Sosiologi var virkelig sekstiåtter-faget: Det var og er et sosialt engasjerende fag der man ser på både strukturene og enkeltindividet, sier historiker Anders Nielsen. Han har skrevet hovedfagsoppgaven «Tjen Folket! En analyse av Instituttet for sosiologi 1963-1971» som tar for seg effekten radikaliseringen hadde på instituttet ved Universitetet i Oslo.

Denne uka inviterer Norsk Sosiologforening til debatt om det fremdeles er slik at sosiologi har tilknytning til venstresida.

Båndene mellom sosiologi og sosialisme har historisk vært sterke, mener Sosiologforeningen, og spør: Skal sosiologi brukes i kampen for et bedre samfunn, og hvem definerer i så fall hvordan dette samfunnet skal se ut? Er det slik at sosiologi fremdeles knytter seg nesten ensidig til venstresida?

Eksplosiv utvikling

Sosiologi var ved inngangen til 1960-tallet et lite og relativt ukjent forskerfag. I 1950 var det bare en professor i sosiologi i Norge, Sverre Holm. Men med den eksplosive veksten i studentmassen og universitetets utvikling fra et eliteuniversitet til et masseuniversitet, vokste faget - raskt. Fra 1963-1973 økte antallet studenter ved instituttet fra 32 til 675. Samtidig foregikk radikaliseringen av studenter over hele Europa, og ved Universitetet i Oslo hadde flere av de ansatte på sosiologi en klar venstreprofil:

- Mange av mentorene i faget, som Vilhelm Aubert, var aktivt radikale, særlig i kretsen rundt SV-avisa Orientering, sier Nielsen.

- Det ble en voldsom tilstrømming av studenter, og faget var ikke helt klart for det. På den tiden var det vitenskapelige grunnlaget ikke helt sikkert, mange mente det burde være et fag for undring og refleksjon og kritikk av samfunnet, men det var et ungt og ferskt fag. Sosiologien var i en formingsfase og det var ennå ikke etablert noe faglig fundament - det var usikkerhet rundt hva sosiologi egentlig var, i motsetning til et fag som filosofi, som ikke gjennomgikk den samme omkalfatringen. Forskerne gikk vekk fra universitetsfellesskapet og ble mer lojale mot radikale studenter. På sosiologi ble fag og politikk ett.

Ikke bare det: politikken gikk av med det lengste strået.

- Det var de politiske målene som ble viktigst, ikke faglige og vitenskapelige prinsipper.

Forskere til aksjon

Ett av uttrykkene for at sosiologien ble politisert var den såkalte aksjonsforskningen der sosiologene ikke bare skulle analysere, men også aktivt hjelpe samfunnet de tok for seg. Norsk sosiologis nestor Vilhelm Aubert var blant dem som drev med aksjonsforskning.

Aubert dro til Tysfjord for å undersøke levekårene, og ble der en aktiv deltaker i å forbedre samfunnet. Han ga råd om rettigheter og assisterte med boligbygging. Selv kalte Aubert det «en blanding av forskning og praktisk samarbeid med befolkningen om løsningen av konkrete materielle og økonomiske problemer.»

- Aubert og de andre forskerne møtte mye nød, og dermed også sosiologens dilemma: Hva kan og skal sosiologien gjøre? De hadde edle motiver og ønsket å forandre samfunnet til det bedre, men jeg tror Aubert innså at det tok for mye krefter i forhold til det han fikk ut av det faglig sett. Det ble en politisk aksjon, ikke en levekårsundersøkelse, sier Nielsen.

Forlot forskersamfunnet

Prinsippet var ikke noe blaff, men ble omfavnet av instituttet: Det første aksjonsforskningsprosjektet i regi av instituttet ble satt i gang i 1966, ledet av førsteamanuensis Odd Ramsøy. De skulle undersøke uteliggere og såkalte løsgjengeres situasjon i Oslo. Yngvar Løchen var ansatt ved Institutt for sosialmedisin, men var tilknyttet sosiologiseksjonen ved ISO og forsvarte aksjonsforskningen som «en fremgangsmåte som forsøker å sikre at svake grupper får nyttiggjort seg forskerens kunnskaper og resultater.»

- Man ville fjerne skillet mellom teori og praksis, og det å handle politisk ble det viktigste. Det er ett eksempel på at forskersamfunnets premisser ble forlatt til fordel for en politisk tankegang. Og det førte faget ut i problemer. Den dominerende politiske strømningen ble i en periode premissleverandør for faget.

- Men politiske impulser kan vel gi bedre vitenskap? Hva med feminismens inntog i akademia, det var et helt nødvendig korrektiv til den vitenskapen som ble bedrevet, som i aller høyeste grad var politisk?

- Jo, og det var masse spennende som ble gjort i den perioden. Forholdet mellom lærer og student ble for eksempel aldri det samme etter 1960-tallet, og det er bra. Universitetet har klart å overleve som institusjon så lenge som det har gjort fordi man har vært i stand til å ta tidens trekk til seg. Men det vitenskapelige utbyttet ble lite.

Ikke noe oppgjør

Effekten av den radikale bølgen var stor i Oslo, men langt mindre i Bergen.

- Det er interessant at den første maktutredningen ble lagt nettopp til Bergen. Den politiske vinden og det ekstreme engasjementet forsvinner litt ut på 1970-tallet, da blir det fokus på klassikerne og faget kommer igjen i sentrum, ikke politikken.

- Det har blitt tatt et oppgjør med at litteraturen mistet sin selvstendighet til fordel for politikken på 1970-tallet. Hvorfor har ikke sosiologien i denne epoken blitt gjenstand for den samme vurderingen?

- Det er skrevet en del om det, men mest enkeltartikler signert sentrale aktører i perioden. Denne nærheten til begivenhetene er nok noe av årsaken til at et slikt «oppgjør» har uteblitt.