38 statlige institusjoner for høyere utdanning reduseres til åtte-ti stykker. Det er ett av forslagene fra det regjeringsoppnevnte Stjernø-utvalget, ledet av professor Steinar Stjernø.

Årsaken til at de foreslår et så dramatisk grep, er at universiteter og høyskoler allerede ligner hverandre. Ikke minst ved at høyskoler kappes om å bli universiteter. Det er et resultat av Mjøs-utvalgets innstilling fra 2000, utredningen som la grunnlaget for den omstridte Kvalitetsreformen.

Rune Slagstad, professor i profesjonenes teori og historie ved Høgskolen i Oslo, har opponert kraftig mot Mjøs-utvalget. I gårsdagens Klassekampen argumenterte den gamle SV-eren Stjernø for at hans utredning bygger på en helt annen ideologi. Slagstad er enig:

- Stjernø-utvalget er preget av et ønske om at høyere utdanning skal være styrt, ikke bare markedsstyrt. Det er en grunnleggende forskjell mellom Stjernø-utvalget og Mjøs-utvalget, som var opptatt av valgfrihet, moduler og stykkprisfinansiering. Stjernø-utvalget ser høyere utdanning ut fra et nasjonalt, strategisk perspektiv og tar derfor opp tråden fra Hernes-utvalget fra 1988. Men Hernes-utvalget var mer preget av et økonomisk samfunnsperspektiv, det finner man ikke igjen i Stjernø-utvalgets forslag. De har likevel den nasjonale strategien til felles.

For lite forskjeller

Det lar seg ikke gjøre å bremse utviklingen der høyskoler ønsker å kvalifisere seg som universiteter, mener Hans Skoie, utdanningsforsker ved Nifustep, som hevder ønsket er «like sterkt som seksualdriften». Også Stjernø-utvalget mener kappløpet ikke er til å snu.

Det er denne situasjonen Slagstad har kalt paradoksal: Universitetene er ettertraktede fordi de er ulike andre utdanningsinstitusjoner. Samtidig blir universitetene stadig mer lik andre utdanningsinstitusjoner - det er lite differensering.

- Er du enig med Stjernø-utvalget i at situasjonen er irreversibel?

- Jeg tror det er riktig at dette er irreversibelt. Man må tenke ut fra denne nye situasjonen, noe annet blir en tilbakeskuende institusjonell konservatisme.

- Vil arbeidsdelingen mellom høyskole og universitet bedres med Stjernø-utvalgets forslag?

- Det er der striden kommer til å stå. Til forskjell fra Mjøs-utvalget har Stjernø-utvalget en samfunnsdiagnose av hva som er problemet i dag: den manglende differensieringen. Men jeg er slettes ikke sikker på at de har gitt et tilfredsstillende svar på det. Stjernø vil ha differensiering. Men det kan jo oppfattes som et paradoks at det å gjøre universitetstittelen altomfattende vil fremme differensiering.

The missing link

Rune Slagstad foreslår at universitetene inndeles etter en tredeling:

- Vi bør ha hybriduniversiteter som er en blanding av universitet og høyskole, slik Universitetet i Agder er. Vi bør ha klassiske breddeuniversiteter som i Bergen, Oslo og Trondheim. Og vi bør ha et eliteuniversitet.

Stjernø-utvalget støtter ikke tanken om et toppuniversitet. Likevel virker utvalget uklare, de understreker at forslaget ikke er «til hinder for at et eller flere universiteter kan utvikle seg i den retning,» at toppmiljøer skal styrkes og at forskerskoler skal etableres.

- Her viker utvalget tilbake. Spørsmålet om et toppuniversitet er the missing link i utvalgets argumentasjon. Når utvalget utvanner universitetsbegrepet så radikalt som her, må vi gjøre forskjell på universiteter, ikke bare nivellere nedover.

Foreslår tredeling

Sigmund Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen, er en av dem som har prinsipielle og praktiske innvendinger mot å integrere høyskoler og universitet: «Det blir umulig å opprettholde de ansattes krav til forskningstid dersom vi blir tvunget til å integrere høyskoler,» sa han til Bergens Tidende.

- Når vi vet at 70 prosent av universitetsansatte sier de har for lite tid til forskning etter Kvalitetsreformen, er ikke det et vektig argument mot en sammenslåing?

- Ja, det er det. Stjernø-utvalget har utredet forskningsdelen for lite i sitt forslag, og hva konsekvensene av utvalgets forslag blir for forskningen. Utvalget kommer til kort på dannelsesperspektivet, og det er vesentlig. For man kan ikke gi avkall på den sentrale idé ved universitetet. Høyskolene har vært helt utilstrekkelige på dannelsesdelen. Gir man ikke plass til dannelse i utformingen av institusjonene, får man bare et trangt nytteperspektiv, og gjør universitetene til høyere yrkesskoler.

Fusjon ikke nok

I boka «Kunnskapens hus» mener Slagstad at yrkesutdanning har vært en evig forsømmelse i Norge.

- Forsømmes høyskolene også nå?

- Mjøs-utvalget berørte høyskolene bare indirekte, nærmest uten å være klar over det, Stjernø-utvalget tematiserer det direkte, men fusjoner løser nok ikke problemet. Det må tenkes nytt om profesjonsutdanningene. Det tradisjonelle skillet mellom universitet og høyskoler gjelder ikke lenger, for eksempel sykepleierutdanning finnes begge steder.

- Du har tidligere beskrevet planene om Universitetet i Telemark som en «lokal forretningsidé». Ligger det nesten en distriktsforakt i høyere utdanningspolitikk, i det minste en engstelse for at distriktspolitikk skal styre?

- Distriktshøyskolene var en flott innovasjon, som også bidro til å knytte landet sterkere sammen akademisk sett. Men ser du på kartet over høyskoler og universiteter i dag, er det mer spredning enn konsentrasjon. Hovedproblemet i dag er at det er så vanskelig å reise den rikspolitiske dimensjonen ved høyere utdanning og forskning, selv om det er det sentrale spørsmålet Stjernø-utvalget etterlater seg, sier Slagstad