Når Klassekampen ringer Steinar Stjernø for å avtale et intervju, er han andpusten. Det skyldes mosjonering, ikke mediestormen, selv om det kunne være nærliggende å tro.

Han har ledet utvalget som har foreslått dramatiske endringer i universitets- og høyskolesektoren. Forslaget er ment å være et svar på høyskolenes jag etter universitetsstatus. Etter modell av blant annet Danmark og USA foreslår Stjernø-utvalget at dagens 38 statlige institusjoner for høyere utdanning barberes ned til så få som 8-10 flercampus-universiteter, den såkalte «flercampus-modellen». Da kan for eksempel høyskolene i Molde og Ålesund bli lagt under Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg: Blant dem som protesterer er Forskerforbundet og Norsk Studentunion - for ikke å snakke om alle de berørte høyskolene og universitetene.

I går skrev Klassekampen at Senter for statlig økonomistyring (SSØ) mente at flercampus-modellen er den med høyest risiko for svekkede toppmiljøer og høye kostnader. SSØ hadde vurdert ulike modeller.

Når vi treffer Stjernø på hans kontor har han fått pusten tilbake, og protesterer:

- SSØ mener også det er størst gevinster ved den modellen. Og vi har ikke gått inn for den modellen, men anbefaler en kombinasjon av flercampus-modellen og av andre modeller, for vi ønsker at institusjonene selv skal foreslå hvilke institusjoner de vil høre sammen med. Vi foreslår er en radikal omstrukturering, fordi jeg er overbevist om at dagens fragmenterte struktur ikke fører til høy kvalitet. Forskere og studenter trenger å bryne seg på andre. Mens andre land konsentrerer kreftene sine, så seiler utviklingen sin egen skjeve gang i Norge, sier han.

Ikke mulig å endre

Det har lenge vært et prinsipp i Norge at det skal være en arbeidsdeling mellom universiteter, som skal legge vekt på forskning, og høyskoler, som skal legge vekt på profesjonsutdanninger. Prinsippet er en stridens kjerne når Stjernø-utvalget legger fram sitt forslag om sammenslåing.

- Gudmund Hernes sto med sitt utvalg for det siste forsøket på å lage en arbeidsdeling mellom høyskoler og universitet, sier Stjernø.

Det systemet brøt sammen med Mjøs-utvalget, som i 2000 la grunnlaget for den nåværende, omstridte Kvalitetsreformen, mener han. Siden da har høyskolene traktet etter muligheten til å kvalifisere seg som universiteter.

- Hernes ville skape en institusjonell arbeidsdeling mellom høgskole og universitet. Det bryter dere med?

- Jo. Men vi befinner oss ikke på 90-tallet. Forskjellen mellom høyskoler og universitet er allerede brutt ned, arbeidsdelingen ble opphevet etter forrige reform. Derfor har vi foreslått et grep for å sikre differensiering både mellom institusjonene og internt i dem - for at ikke alle institusjonene blir like. Institusjonenes profil skal legges i dialog med departementet, men departementet skal ikke detaljstyre. Vi ønsker at universitetene skal samarbeide om å finne en arbeidsdeling. Ett eksempel: Med finansieringssystemet vi har i dag kan vi risikere å miste fag som italiensk. Hvis det går dårlig i Bergen og Oslo kan de begge beslutte å legge det ned, og faget raderes vekk i Norge uten at man ønsker det.

- Er det resultatene av Mjøs-utvalgets innstilling som har lagt mest føringer på deres arbeid?

- Det blir jo sagt at et utvalgs oppgave er å løse de problemene den forrige reformen skapte. Våre forslag er basert på en helt annen forståelse av hvordan høyere utdanning bør styres og utvikles.

Nye tilstander

En kjernepåstand i utvalgets utredning er at den nye situasjonen der universiteter og høyskoler har blitt likere er irreversibel.

- Man kan vel foreta en politisk beslutning om å stoppe universitetskappløpet?

- Kan du se for deg en regjering og et Storting som sier til Nordland og Bodø at de ikke får bli universitet ut i fra et politisk skjønn? Og hvordan ville det fungert når høyskoler ikke får avansere til universiteter, selv om de har fått flere professorer og mer forskning enn høyskoler som allerede har blitt universiteter, som Universitetet i Agder? Dette er irreversibelt. Det er det som har gjort arbeidet meget vanskelig.

- Sigurd Grønmo, rektor ved Universitetet i Bergen, mener universitetenes egenart kan uthules ytterligere med deres forslag?

- Da er han kampanjeleder for fortida, han befinner seg på 1990-tallet og slåss gårsdagens krig.

- Nå benytter du deg jo av samme retoriske grep som forsvarerene av Kvalitetsreformen har gjort: Alle som er av en annen oppfatning er bakstreverske, mens reformatorene er framoverskuende?

- Det er ikke et politisk grep å slå fast hvordan virkeligheten ser ut: Det er sånn at åtte høyskoler allerede i dag ønsker å bli universitet. Det er sånn at vi har fått et nytt universitetsbegrep. Og vi har fått en rekke underlige konstruksjoner med

den nåværende modellen, parallelløp der universitetene har yrkesrettede mastergrader og høyskolene har bachelorutdanninger.

Annen ideologi

I rekken av innflytelsesrike personer som har lagt grunnen for omfattende reformer i utdanningspolitikken har Høyre Kristin Clemet. Arbeiderpartiet har Gudmund Hernes. Og Steinar Stjernø er gammel SV-er. Men betyr det en universitetspolitikk til venstre? Skiller utvalget seg fra Mjøs-utvalget?

- For å si det litt sjargongmessig: Vi foreslår mer plan, mindre marked. Mer samarbeid, mindre konkurranse. Mer nasjonal politikk og mindre alles kamp mot alle. Det er den ideologien vi har lagt til grunn i utvalget, alle bortsett fra én som har tatt dissens. Det er nok ikke tilfeldig at det utvalgsmedlemmet som argumenterer mest for status quo er medlemmet som har et sentralt tillitsverv i Høyre.

Nåværende utdannings- og forskningsminister Tora Aasland var, som Tore Rem ved Universitetet i Oslo har påpekt, opptatt av «stykkprisfinansiering» og «resultatorientert finansieringssystem» da hun satt i Mjøs-utvalget, retorikk først og fremst forbundet med Høyre, til tross for at hun er SV-er.

- Oppfatter du at Høyre har kuppet høyere utdanningspolitikk?

- Høyres eventuelle seier i utdanningspolitikken gjelder mer på lavere nivå. Det sosiologisk og politisk interessante er at så mange er enige i vår analyse, men ingen fremmer forslag.

Det investeres mye retorisk energi i utvalg, utredninger og reformer. Hernes-utvalget hadde kanskje den beste tittelen: «Med viten og vilje», mens Mjøs-utvalgets utredning må ha den mest pompøse starten, siden de griper til det folkekjære Olav H. Hauge-diktet: «Det er den draumen me ber på/ at noko vedunderleg skal skje». Den påfølgende reformen ble som kjent hetende Kvalitetsreformen - noe kritikerne mener er regelrett nytale.

- Hva tror du reformen som kommer til å følge Stjernø-utvalget kommer til å bli døpt? Moderniseringsreformen?

- Nei, det får vi se på. Men grunnen til at vi har kalt vår utredning «Sett under ett» er fordi det er slik vi må se på det nå: Det

vi trenger er en nasjonal plan for høyere utdanning.