Libyas nasjonalråd i Benghazi vil ikke gå med på våpenhvile og ser ingen framtidig rolle for verken oberst Muammar al-Gaddafi eller noen av hans sønner i et framtidig Libya. For syns skyld vil imidlertid rådet se på framlegget til politisk løsning som delegasjonen fra Afrikaunionen hadde med seg til Benghazi.

Delegasjonen, som blir ledet av Sør-Afrikas president Jacob Zuma, møtte i går Gaddafi. Han godtar både våpenhvilen og AU-planen som utover våpenhvile, innebærer leveranser av humanitær hjelp, beskyttelse av utlendinger og nasjonal dialog for «opprettelse av en inkluderende overgangsperiode med sikte på å vedta og iverksette nødvendige politiske reformer».

AUs veikart

- Vi må gi våpenhvile en sjanse, sa Zuma etter flere timers samtale med Gaddafi i Tripoli.

Samtidig trappet Nato opp bombetoktene mot byene Ajdabiya i øst og Misrata i vest på søndag.

Nasjonalrådet satser på at Nato nå er så trukket inn i borgerkrigen at opprørerne ikke er tjent med våpenhvile. Det synes dessuten umulig for rådets ledelse å innlate seg på forhandlinger med Gaddafi-regimet.

- Det libyske folket har gjort det veldig klart at Gaddafi må gå av, sier talsmannen Mustafa Gheriani.

AUs kommissær for fred og sikkerhet, Ramtane Lamamra fra Algerie, bekrefter at Gaddafis avgang ble diskuterer med AU-delegasjonen, men at innholdet i samtalen må «forbli fortrolig mellom de involverte partene».

- Det er ikke opp til noen utenforstående, heller ikke AU, å bestemme for det libyske folket hvem skal være leder av landet, sa Lamamra på pressekonferansen i går morges.

Misfornøyde stemmer

Frankrike og Storbritannia er åpenbart brydd over AU-delegasjonen, som foruten Zuma består av AUs generalsekretær Jean Ping fra Gabon, Malis president Amadou Toumani Touré, Mauritanias president Mohamed Ould Abdelaziz, Kongos president Denis Sassou-Nguesso og Ugandas utenriksminister Henry Okello.

Frankrike har sammen med Italia anerkjent Libyas nasjonalrådet. «Vi har alltid sagt at vi ikke ser for oss Gaddafi i et foto over Libyas framtid», sier en fransk diplomat til Financial Times.

Frankrike og Storbritannia er dessuten svært lite fornøyd med at USA har trukket ut sine A10- og AC130-fly, fordi det sprer usikkerhet i Nato om den militære gevinsten av bombetoktene, blandet med skepsis over opprørsstyrkenes styrke og kapasitet.

Tynn resolusjonsstøtte

Spørsmålet er hvor lenge «koalisjonen» holder. Den er i utgangspunktet svært tynn, tross den formelle legaliteten bak vedtaket av FN-resolusjon 1973.

De fem avholdende i Sikkerhetsrådet er de fem tyngste landene, utenom USA. Bare elleve av de 22 medlemmene i Den arabiske liga stemte over forslaget fra Saudi-Arabia og Qatar om støtte til flyforbudssone, men Algerie og Syria stemte mot. Og dersom Sør-Afrika, Nigeria og Gabon hadde fulgt AUs syn, ville de stemt avholdende - og resolusjonen ville ha falt. Ikke minst var Sør-Afrikas stemme overraskende.

Uruguays president José Mujica ser angrepet på Libya som «et tilbakeslag for den rådende internasjonale orden».

USA har brutt FNs husregler ved å nekte Libyas nye utsending, tidligere utenriksminister og leder av FNs generalforsamling Ali Abdulsalam Treki, innreise. I stedet har diplomatene som har hoppet av, blitt utrustet med spesielle pass av FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

Da Libyas regjeringen utnevnte Nicaraguas tidligere utenriksminister og leder av FNs generalforsamling, Miguel d’Escoto Brockmann, til å representere Tripoli i New York, truet USAs FN-ambassadør Susan Rice med å deportere ham fra USA, igjen i strid med FNs regler.

Langvarig undergraving

CIA og britiske SAS-soldater var inne i opprørsprovinsen Kyrenaika lenge før FN-vedtaket, opplyser kilder til New York Times.

USAs militære hjelp ble brukt til å forsøke å vende offiserskorpset mot Gaddafi. Forsvarsminister Robert Gates vil ha inn rådgivere for å bygge opp kommandoen for opprørsstyrkene - og for å få overblikk over hvor sterkt Libyas islamske kampgruppe (LIFG) som angivelig er tilknyttet al-Qa’ida, er involvert.

Selv Sveits har investert millioner i å få fjernet obersten siden bråket mellom de to statene i 2008. Sveits er blant landene i Europa som har den største andelene av energileveransene fra Libya.